Grete..

[Gjest anonym]

Jeg skrev dette innlegget for en god stund siden og vil gjerne ha noen svar. Jeg syns det er vanskelig å snakke med legen min, men jeg og kjæresten min har problemer med sexlivet. Hva skal jeg gjøre ?

Hvordan vet man om man har fortrengt noe som har skjedd mens man er liten ? Jeg har det siste året mistenkt at noen kan ha gjort meg vondt da jeg var 2-3 år gammel. Jeg husker ikke hva som skjedde, men jeg husker en gang mamma var veldig redd for meg etter at jeg hadde møtt en bekjent av familien alene i en trappeoppgang. Det eneste jeg husker er at jeg fikk et troll av han og at mamma var veldig redd etterpå. Det er mulig dette ikke noen sammenheng med de følelsene jeg har nå, men etter at jeg ble sammen med forloveden min i mai så fikk jeg plutselig problemer med sexlivet. Jeg har hatt mange elskere, og har prøvd å ikke føle noe for dem fordi jeg var redd for å bli såret. Jeg har svært liten tillit til menn, og jeg er veldig sjalu. Jeg har dårlig selvtillit, og har hatt anorexia fra jeg var 18 år. Såvidt jeg kan huske så begynte jeg å kutte meg/brenne meg med fyrstikkhoder på hender og armer da jeg var ca 11-12 år. Jeg elsker forloveden min, og har aldri hatt det så bra sammen med noen før, men dette med sexen plager meg. Ofte klarer jeg ikke å ha sex i det hele tatt fordi jeg får en veldig kvalmefornemmelse med en gang han kommer i nærheten av meg med penis. Andre ganger kan det gå greit til å begynne med, men så blir jeg plutselig livredd mitt oppe i det hele og begynner å gråte. Dette har pågått helt siden vi ble sammen. Han er en snill og tålmodig mann, og han støtter meg så godt han kan. Han presser meg aldri. Jeg er bare så redd for at dette skal ødelegge forholdet vårt, selv om han sier at det ikke kommer til å gjøre det, og at jeg bare burde snakke med en psykolog om det. Mamma fortalte meg forresten i jula at min nå avdøde morfar hadde prøvd å voldta henne da hun var ca 11-12, og jeg er redd for at det samme kan ha hendt meg. Jeg husker bare ikke. Jeg vil vel egentlig ikke finne det ut heller, men akkurat nå ødelegger det så mye for meg. Hva tror dere ?

[hellanel]

Det første jeg vil si til deg er at du må søke hjelp!! Uansett om du vet hva som har skjedd eller ikke. Det er veldig bra at du har en så fin forlovede! Men for å få det bra sammen med han er det tydelig at du trenger profesjonell hjelp. Gjør det med en gang, og ikke vent til det blir enda værre. Jeg kan love deg at det ikke blir bedre da. Det har jeg selv erfaring med. Så mange tårer jeg har grått i, og etter, nærhet med menn kunne kanskje ha vært unngått hadde jeg bare søkt hjelp før. Du er tøff som skriver hit nå!! Og jeg håper du klarer å søke hjelp også . Hva slags hjelp avhenger av hvor gammel du er, men jeg håper du får det bra!!!

*klemmer til deg*

[DIXI]

Kjære deg!

Jeg føler ikke at jeg ut i fra det du beskriver her kan ha noen formening om du har opplevd overgrep som liten. Det håper jeg du forstår.

Men siden du sliter så veldig nå, synes jeg du burde søke profesjonell hjelp og snakke med lege eller psykolog om det.

Hva sier kjæresten din? Klarer dere å snakke om dette sammen? Hvordan har du det i hverdagen? Har du en stressende jobb eller krevende studier? Har du opplevd noen form for overgrep eller situasjoner som kunne ha utviklet seg og som ble skremmende med tidligere kjærester? Kan det være andre ting som spiller inn? Ofte forsvinner lysten på sex når man er under langvarig stress og press, og så kommer man inn i en ond sirkel som kan være vanskelig å snu.

Det er ikke sikkert du klarer å finne ut om noen gjorde noe mot deg som liten, samme hvor mye du grubler og tenker på dette. Kanskje kan det være riktig å gripe fatt i den andre enden, jobbe med å få et bedre sexliv med kjæresten din, og heller forsøke å finne ut hva du kan gjøre for å få det bedre her og nå.

Hva mener du selv?

Varm klem fra Grete :-)

[Gjest anonym]

Kjære deg!

Jeg føler ikke at jeg ut i fra det du beskriver her kan ha noen formening om du har opplevd overgrep som liten. Det håper jeg du forstår.

Men siden du sliter så veldig nå, synes jeg du burde søke profesjonell hjelp og snakke med lege eller psykolog om det.

Hva sier kjæresten din? Klarer dere å snakke om dette sammen? Hvordan har du det i hverdagen? Har du en stressende jobb eller krevende studier? Har du opplevd noen form for overgrep eller situasjoner som kunne ha utviklet seg og som ble skremmende med tidligere kjærester? Kan det være andre ting som spiller inn? Ofte forsvinner lysten på sex når man er under langvarig stress og press, og så kommer man inn i en ond sirkel som kan være vanskelig å snu.

Det er ikke sikkert du klarer å finne ut om noen gjorde noe mot deg som liten, samme hvor mye du grubler og tenker på dette. Kanskje kan det være riktig å gripe fatt i den andre enden, jobbe med å få et bedre sexliv med kjæresten din, og heller forsøke å finne ut hva du kan gjøre for å få det bedre her og nå.

Hva mener du selv?

Varm klem fra Grete :-)

Takk for svaret.

Joda, jeg klarer å snakke med forloveden min ganske åpent om det her, men jeg syns det er vanskelig å snakke med andre om det. Jeg var hos legen min på mandag, bl.a for å ta opp dette, men hun har det alltid så travelt så jeg får aldri sagt det jeg vil der. Denne gangen fikk jeg dessuten bare snakke med henne i 10 minutter, og da fikk jeg bare ordnet med nytt prevensjonsmiddel, som jeg også trengte. Det er ikke så lett å snakke med en lege som sitter og ser på klokka når hun spør deg hvordan du har det.

Tidligre, da jeg var gravid og hadde anorexia var hun lettere å snakke med, og hun henviste meg da til psykolog, men siden jeg var anorektisk og ikke helt motivert for å bli frisk så kuttet jeg ut den behandlingen, og det føles vanskelig å be om å bli henvist dit igjen. Jeg vil ikke plage noen med mine problemer, eller oppta tiden til legen min når hun har andre ting å gjøre.

Kjæresten min er veldig forståelsesfull, mye mer enn jeg fortjener. Ofte så utvikler kvelden seg sånn at jeg blir sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å ha sex, og så vrir jeg på det så det høres ut som jeg er sint på han. Vi bor et stykke fra hverandre, så vi ser hverandre stort sett i helgene, og jeg er redd for at tålmodigheten hans en dag er slutt. Ikke pga sexen, men fordi jeg blir en bitch når jeg ikke klarer å ha sex. Noen ganger klarer jeg det, og andre ganger klarer jeg det en stund for så å plutselig bli helt fra meg og jeg må be om at vi slutter. Som regel vil jeg ha sex, men når det kommer til et stykke så klarer jeg ikke å gjennomføre det.

Jeg har ikke noen stressende jobb, jeg er hjemme med sønnen min på 14 mnd. Jeg er alene med omsorgen (forloveden min er ikke faren) og det er tungt, så kanskje er det det som er problemet. Jeg vet ikke.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her engang.. Jeg VET jo at jeg må snakke med legen og bli henvist videre..

[Ritva]

Takk for svaret.

Joda, jeg klarer å snakke med forloveden min ganske åpent om det her, men jeg syns det er vanskelig å snakke med andre om det. Jeg var hos legen min på mandag, bl.a for å ta opp dette, men hun har det alltid så travelt så jeg får aldri sagt det jeg vil der. Denne gangen fikk jeg dessuten bare snakke med henne i 10 minutter, og da fikk jeg bare ordnet med nytt prevensjonsmiddel, som jeg også trengte. Det er ikke så lett å snakke med en lege som sitter og ser på klokka når hun spør deg hvordan du har det.

Tidligre, da jeg var gravid og hadde anorexia var hun lettere å snakke med, og hun henviste meg da til psykolog, men siden jeg var anorektisk og ikke helt motivert for å bli frisk så kuttet jeg ut den behandlingen, og det føles vanskelig å be om å bli henvist dit igjen. Jeg vil ikke plage noen med mine problemer, eller oppta tiden til legen min når hun har andre ting å gjøre.

Kjæresten min er veldig forståelsesfull, mye mer enn jeg fortjener. Ofte så utvikler kvelden seg sånn at jeg blir sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å ha sex, og så vrir jeg på det så det høres ut som jeg er sint på han. Vi bor et stykke fra hverandre, så vi ser hverandre stort sett i helgene, og jeg er redd for at tålmodigheten hans en dag er slutt. Ikke pga sexen, men fordi jeg blir en bitch når jeg ikke klarer å ha sex. Noen ganger klarer jeg det, og andre ganger klarer jeg det en stund for så å plutselig bli helt fra meg og jeg må be om at vi slutter. Som regel vil jeg ha sex, men når det kommer til et stykke så klarer jeg ikke å gjennomføre det.

Jeg har ikke noen stressende jobb, jeg er hjemme med sønnen min på 14 mnd. Jeg er alene med omsorgen (forloveden min er ikke faren) og det er tungt, så kanskje er det det som er problemet. Jeg vet ikke.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her engang.. Jeg VET jo at jeg må snakke med legen og bli henvist videre..

Hei anonym,

Det er verste er jo de fleste ganger at man føler seg i veien for alle andre - i grunn også mange ganger grunnløst fordi man ikke selv har klart å få fram det vi egentlig vil si og spørre om. Vi håper kanskje til det ytterste at det må de da se - eller håpe på at de skal stille de spørsmålene som man selv vil høre. Men hvordan skal de vite når de ikke vet? Oki..din fastlege ser på sin klokke..ser ikke ....tenker ikke på evt de signaler du gir for at det er noe mere du går å "gnuger" på...Har du tenkt på at du selv kan utad gi signaler om at alt er ok selv om det er kaos inni deg? -At du selv ønsker å at hun skal se dine følelser og tanker uten at du må si det med ord...? Har en mistanke om at du ikke gjør det fordi du selv sier at du er redd for å plage andre - når vi sitter med denne følelsen "plage andre", ja det gjør vi vel alt for å vise at vi ikke vil det selv om vi føler motsatt. Jeg skjønner godt at du har vanskeligheter med å bli henvist igjen - og sitter nok også med en følelse at du ikke blir trodd og at du virkelig vil fordi du forrige gang kuttet ut den behandlingen. En henvisning er ikke så vanskelig å få. men så får du disse sperrene du har har kjent tidligere. Hva med å skrive ganske ærlig til din fastlege og be om en henvisning. -At du vet at hun har gjort det før og at du vet at du kuttet ut den behandlingen - men den gang var du ikke helt klar for hva som ventet - og at du ikke gir deg og vil prøve igjen. -Og at du føler deg mere klar til å ta bukt med dine problemer nå enn da. Er ikke sikkert at du behøver å møte opp en gang men at det kommer en henvisning til deg i posten - også er det da opptil deg.

Er godt å høre at du har en forståelsesfull kjæreste - men kanskje du skal da også gi ham den innsikt og muligheten til å forstå deg. Fortelle om deg og dine behov - hva du ønsker og ikke bare tenke på hvordan oppfylle hans behov. I et ethvert forhold så kommer man best ut ved å være ærlig. Kanskje du vil bare å sitte armkroken hans - en klem, føle trygghet - uten at det fører til noe sex - uten at det forplikter til sex selv om du ønsker nærhet. Går utmerket godt an å få og kjenne nærhet uten at det involverer sex - men da må også partneren få vite. Å presse seg til noe man egentlig ikke vil...kommer man ingensteder med. Jeg skjønner godt at du vil, men på mange måter så bedrar kroppen oss...fornuften sier en ting og kroppen sier en annen...Og finne disse to i sammen til en harmoni...ja, da blir man et helt menneske...fordi både tanker og kropp har lyst..og vi tillater oss at vi kan ta imot og gi - og føler og er bevisst på at vi har noe å gi - at vi vet selv at vi er verdfulle og verdt å elske!

*et vennlig spark til å snakke/skrive til legen:)*

Mvh

[DIXI]

Takk for svaret.

Joda, jeg klarer å snakke med forloveden min ganske åpent om det her, men jeg syns det er vanskelig å snakke med andre om det. Jeg var hos legen min på mandag, bl.a for å ta opp dette, men hun har det alltid så travelt så jeg får aldri sagt det jeg vil der. Denne gangen fikk jeg dessuten bare snakke med henne i 10 minutter, og da fikk jeg bare ordnet med nytt prevensjonsmiddel, som jeg også trengte. Det er ikke så lett å snakke med en lege som sitter og ser på klokka når hun spør deg hvordan du har det.

Tidligre, da jeg var gravid og hadde anorexia var hun lettere å snakke med, og hun henviste meg da til psykolog, men siden jeg var anorektisk og ikke helt motivert for å bli frisk så kuttet jeg ut den behandlingen, og det føles vanskelig å be om å bli henvist dit igjen. Jeg vil ikke plage noen med mine problemer, eller oppta tiden til legen min når hun har andre ting å gjøre.

Kjæresten min er veldig forståelsesfull, mye mer enn jeg fortjener. Ofte så utvikler kvelden seg sånn at jeg blir sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å ha sex, og så vrir jeg på det så det høres ut som jeg er sint på han. Vi bor et stykke fra hverandre, så vi ser hverandre stort sett i helgene, og jeg er redd for at tålmodigheten hans en dag er slutt. Ikke pga sexen, men fordi jeg blir en bitch når jeg ikke klarer å ha sex. Noen ganger klarer jeg det, og andre ganger klarer jeg det en stund for så å plutselig bli helt fra meg og jeg må be om at vi slutter. Som regel vil jeg ha sex, men når det kommer til et stykke så klarer jeg ikke å gjennomføre det.

Jeg har ikke noen stressende jobb, jeg er hjemme med sønnen min på 14 mnd. Jeg er alene med omsorgen (forloveden min er ikke faren) og det er tungt, så kanskje er det det som er problemet. Jeg vet ikke.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her engang.. Jeg VET jo at jeg må snakke med legen og bli henvist videre..

Hei igjen!

"Jeg vil ikke plage noen med mine problemer, eller oppta tiden til legen min når hun har andre ting å gjøre" skriver du.

Ikke bra, ikke bra. DU er viktig her! Du trenger hjelp, og du plager ikke legen din kan du skjønne!!! Det er jo derfor vi har leger - vi går til dem når vi trenger hjelp til et eller annet, og hva det er er det vi som definerer!

Jeg foreslår at du bestiller en dobbelttime hos legen din, og så ber du henne om råd og hjelp til å takle dette. Hvis du synes det er vanskelig å vite hva du skal si, kan du skrive det ned og gi det til henne. Du kan jo ta en utskrift av det du har skrevet her, for det er greit forklart her synes jeg.

Hvis du er alene med ansvaret for sønnen din på vel 1 år kan det være en medvirkende årsak til at du ikke har lyst på eller får til å ha sex - kanskje helt ubevisst? Kanskje tenker du at nå våkner han, og så kommer han til å holde det gående i timesvis?? Kanskje er du sliten av våkenetter med tenner, snørr og tårer?? Dette er helt vanlige grunner til at sexlivet skranter hos noen og enhver, skal jeg si deg!

Det fine er at du og forloveden din kan snakke sammen om dette. Har du vært ærlig og snakket om din bekymring for fremtiden, at han en dag skal miste tålmodigheten? Kanskje kan det være godt å få noen forsikringer fra ham om at han elsker deg høyere enn himmelen, og at dette ikke skal få ødelegge for dere?!

Hva med å inngå en avtale neste gang dere møtes om at dere IKKE skal ha sex. Bare kose dere sammen, slappe av og nyte tryggheten av å ha hverandre. Slike helger kan gjøre underverker!

Varm klem fra Grete :-)

[Gjest anonym]

Hei anonym,

Det er verste er jo de fleste ganger at man føler seg i veien for alle andre - i grunn også mange ganger grunnløst fordi man ikke selv har klart å få fram det vi egentlig vil si og spørre om. Vi håper kanskje til det ytterste at det må de da se - eller håpe på at de skal stille de spørsmålene som man selv vil høre. Men hvordan skal de vite når de ikke vet? Oki..din fastlege ser på sin klokke..ser ikke ....tenker ikke på evt de signaler du gir for at det er noe mere du går å "gnuger" på...Har du tenkt på at du selv kan utad gi signaler om at alt er ok selv om det er kaos inni deg? -At du selv ønsker å at hun skal se dine følelser og tanker uten at du må si det med ord...? Har en mistanke om at du ikke gjør det fordi du selv sier at du er redd for å plage andre - når vi sitter med denne følelsen "plage andre", ja det gjør vi vel alt for å vise at vi ikke vil det selv om vi føler motsatt. Jeg skjønner godt at du har vanskeligheter med å bli henvist igjen - og sitter nok også med en følelse at du ikke blir trodd og at du virkelig vil fordi du forrige gang kuttet ut den behandlingen. En henvisning er ikke så vanskelig å få. men så får du disse sperrene du har har kjent tidligere. Hva med å skrive ganske ærlig til din fastlege og be om en henvisning. -At du vet at hun har gjort det før og at du vet at du kuttet ut den behandlingen - men den gang var du ikke helt klar for hva som ventet - og at du ikke gir deg og vil prøve igjen. -Og at du føler deg mere klar til å ta bukt med dine problemer nå enn da. Er ikke sikkert at du behøver å møte opp en gang men at det kommer en henvisning til deg i posten - også er det da opptil deg.

Er godt å høre at du har en forståelsesfull kjæreste - men kanskje du skal da også gi ham den innsikt og muligheten til å forstå deg. Fortelle om deg og dine behov - hva du ønsker og ikke bare tenke på hvordan oppfylle hans behov. I et ethvert forhold så kommer man best ut ved å være ærlig. Kanskje du vil bare å sitte armkroken hans - en klem, føle trygghet - uten at det fører til noe sex - uten at det forplikter til sex selv om du ønsker nærhet. Går utmerket godt an å få og kjenne nærhet uten at det involverer sex - men da må også partneren få vite. Å presse seg til noe man egentlig ikke vil...kommer man ingensteder med. Jeg skjønner godt at du vil, men på mange måter så bedrar kroppen oss...fornuften sier en ting og kroppen sier en annen...Og finne disse to i sammen til en harmoni...ja, da blir man et helt menneske...fordi både tanker og kropp har lyst..og vi tillater oss at vi kan ta imot og gi - og føler og er bevisst på at vi har noe å gi - at vi vet selv at vi er verdfulle og verdt å elske!

*et vennlig spark til å snakke/skrive til legen:)*

Mvh

Du har rett. Jeg viser nok ikke at det er noen problemer, jeg gjør alltid mitt beste for å ikke plage noen, og da kan man jo ikke si at man har det helt jævlig. Legen min var veldig forståelsesfull og hjelpsom da jeg var gravid og hadde anorexia, men nå er jeg nok ikke så viktig siden jeg ikke er gravid lenger. Jeg har klart å komme meg ut av anorexiaen også, så det er vel ingenting akutt feil med meg lenger. Men jeg har tenkt på det med å skrive et brev til legen min ihvertfall. Det må hun jo lese. Jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne. Og jeg er redd for at hun ikke skal tro meg.. at jeg bare finner på ting for å få oppmerksomhet.

Kjæresten min er utrolig forståelsesfull og vi kan snakke om alt. Han har ikke hatt noen lett barndom/ungdom så han har en viss anelse om hvordan jeg har det. Jeg vil at vi skal gå et samlivskurs enten før vi flytter sammen eller like etter, fordi jeg vet at jeg ikke er lett å være sammen med. Han sier at han aldri kommer til å gå fra meg, og at han aldri har elsket noen sånn som han elsker meg. Jeg vet at han mener alt han sier, men allikevel så klarer jeg ikke å slutte å være sjalu. Jeg syns ikke det ville være så rart om han traff noen andre, siden jeg er så vanskelig i senga, og siden det ikke skal så mye til for å finne noen som er bedre enn meg på alle måter. Han blir ganske irritert når jeg er sjalu, for han blir veldig lei seg når jeg tviler på han. Jeg prøver å forbedre meg hele tiden, men så er jeg ikke flink nok. Og fordi jeg er redd for at han skal finne seg noen andre, så prøver jeg å gi han sex, men det funker jo ikke så bra..

[Gjest anonym]

Hei igjen!

"Jeg vil ikke plage noen med mine problemer, eller oppta tiden til legen min når hun har andre ting å gjøre" skriver du.

Ikke bra, ikke bra. DU er viktig her! Du trenger hjelp, og du plager ikke legen din kan du skjønne!!! Det er jo derfor vi har leger - vi går til dem når vi trenger hjelp til et eller annet, og hva det er er det vi som definerer!

Jeg foreslår at du bestiller en dobbelttime hos legen din, og så ber du henne om råd og hjelp til å takle dette. Hvis du synes det er vanskelig å vite hva du skal si, kan du skrive det ned og gi det til henne. Du kan jo ta en utskrift av det du har skrevet her, for det er greit forklart her synes jeg.

Hvis du er alene med ansvaret for sønnen din på vel 1 år kan det være en medvirkende årsak til at du ikke har lyst på eller får til å ha sex - kanskje helt ubevisst? Kanskje tenker du at nå våkner han, og så kommer han til å holde det gående i timesvis?? Kanskje er du sliten av våkenetter med tenner, snørr og tårer?? Dette er helt vanlige grunner til at sexlivet skranter hos noen og enhver, skal jeg si deg!

Det fine er at du og forloveden din kan snakke sammen om dette. Har du vært ærlig og snakket om din bekymring for fremtiden, at han en dag skal miste tålmodigheten? Kanskje kan det være godt å få noen forsikringer fra ham om at han elsker deg høyere enn himmelen, og at dette ikke skal få ødelegge for dere?!

Hva med å inngå en avtale neste gang dere møtes om at dere IKKE skal ha sex. Bare kose dere sammen, slappe av og nyte tryggheten av å ha hverandre. Slike helger kan gjøre underverker!

Varm klem fra Grete :-)

Jeg har tenkt på dette med å skrive brev til legen min, og jeg tror det er det beste. Da kan jeg jo heller bestille en time når hun har lest brevet. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne. Kanskje jeg burde skrive ut det jeg har sagt her, som du sier.

Det er mulig at dette kommer av at jeg har en sønn, men jeg tror ikke det. Han er veldig lite grinete, han har sovet hele natten siden han var 1 mnd gammel (med noen perioder innimellom som han våkner så klart) og jeg har like store problemer når han er hos avlaster. Så jeg vet ikke helt.

Jeg har snakket med kjæresten min om alt, og han er veldig flink til å fortelle at han er glad i meg og at han ikke kommer til å gå fra meg og masse andre fine ting. Men jeg har veldig vanskelig for å stole på det han sier. Jeg er sjalu, og det sårer han at jeg ikke stoler på han. Så lenge jeg kan huske har jeg ikke stolt på menn, jeg har alltid gått utifra at de bare vil ha sex. (Det vil de jo i 9 av 10 tilfeller) Kjæresten min er kanskje annerledes. Jeg håper jeg klarer å tro det engang.

Når han tar på meg så er det så og si ingen reaksjon i kroppen min, hvis det ikke er en negativ følelse av at jeg må trekke meg unna. Det plager meg veldig, for jeg elsker han, og han er god mot meg på alle måter, og han tvinger meg aldri til noe. Merker han at noe er feil uten at jeg sier det så stopper han med engang og spør hva det er. Jeg prøver å gi han sex noen ganger selv om det ikke føles bra, men det merker han jo. Han sier at jeg skal slutte med det, men jeg er redd for at han skal finne seg noen andre hvis han ikke får sex. Han sier at sex ikke er så viktig, og at han bare vil ha det med meg, fordi han er glad i meg. Jeg vet ikke. Jeg tror jeg skal prøve det du foreslo.. å avtale på forhånd at vi ikke skal ha sex. Jeg føler meg ofte presset (av meg selv) til å ha sex når vi er sammen, og da blir alt veldig vanskelig.

En annen ting er at jeg begynner å grine for alt mulig. Hvis jeg får noen negative reaksjoner fra noen, eller avslag på spørsmål.. hva som helst.. så begynner tårene å renne. Hvis sønnen min ikke vil sove til fast tid på dagen så begynner jeg å grine fordi det føles som jeg aldri får slappet av. Jeg griner mange ganger i løpet av uka. Dette er uvant for meg, for da jeg hadde anorexia så hadde jeg så klart alt under kontroll. Jeg vil ikke tilbake i det, men jeg føler at dette er vanskelig og. Jeg prøver å forbedre meg på alle måter, bli mer positiv og ikke tenke på negativ ting, ikke reagere på negative måter, men jeg er ikke flink nok. Jeg prøver å tenke på min positive sider, men jeg kommer ikke på noen som virkelig teller.

Jeg føler meg som ingenting. Jeg er enten mammaen til sønnen min eller dama til kjæresten min. Jeg er aldri MEG. Ikke det at jeg husker hvem jeg er heller. Etter å ha hatt anorexia i 9 år så er det vanskelig å vite hvem du er, og hvem som er anorexiaen, hvis du skjønner. Menjeg er vel her et sted.

Sønnen min er veldig trygg og tillitsfull, og skaper veldig sjelden noen problemer. Han er blid og glad, smart og tidlig ute med det meste. Jeg har fått avlaster til han gjennom AAN, og dette er den første helgen han er hos henne. Jeg var redd for at han skulle savne meg for mye, og at han skulle bli vanskelig å ha med å gjøre, men det har gått kjempebra. Han kommer hjem om noen timer. Jeg er veldig lettet. Jeg har bestemt meg for å ha han hos dagmamma 2-3 dager i uken også, for jeg blir veldig sliten av å alltid ha han hjemme. Det føles som et nederlag å sette han bort til andre, jeg vil gjerne ta meg av han selv. Men om jeg hadde hatt kontakt med faren så måtte han jo vært hos andre da også.. Og det plager visst meg mer enn han at han er hos andre.

Jeg håper en dag at alt skal bli lettere, at alt skal ordne seg, og jeg skal bli normal.

[Gjest anonym]

Hei igjen!

"Jeg vil ikke plage noen med mine problemer, eller oppta tiden til legen min når hun har andre ting å gjøre" skriver du.

Ikke bra, ikke bra. DU er viktig her! Du trenger hjelp, og du plager ikke legen din kan du skjønne!!! Det er jo derfor vi har leger - vi går til dem når vi trenger hjelp til et eller annet, og hva det er er det vi som definerer!

Jeg foreslår at du bestiller en dobbelttime hos legen din, og så ber du henne om råd og hjelp til å takle dette. Hvis du synes det er vanskelig å vite hva du skal si, kan du skrive det ned og gi det til henne. Du kan jo ta en utskrift av det du har skrevet her, for det er greit forklart her synes jeg.

Hvis du er alene med ansvaret for sønnen din på vel 1 år kan det være en medvirkende årsak til at du ikke har lyst på eller får til å ha sex - kanskje helt ubevisst? Kanskje tenker du at nå våkner han, og så kommer han til å holde det gående i timesvis?? Kanskje er du sliten av våkenetter med tenner, snørr og tårer?? Dette er helt vanlige grunner til at sexlivet skranter hos noen og enhver, skal jeg si deg!

Det fine er at du og forloveden din kan snakke sammen om dette. Har du vært ærlig og snakket om din bekymring for fremtiden, at han en dag skal miste tålmodigheten? Kanskje kan det være godt å få noen forsikringer fra ham om at han elsker deg høyere enn himmelen, og at dette ikke skal få ødelegge for dere?!

Hva med å inngå en avtale neste gang dere møtes om at dere IKKE skal ha sex. Bare kose dere sammen, slappe av og nyte tryggheten av å ha hverandre. Slike helger kan gjøre underverker!

Varm klem fra Grete :-)

Takk for hjelp da jeg skrev inn for en stund siden. Nå har jeg skrevet brev til legen min om ting jeg tenker på, og har fått time rett over påske. Håper at jeg blir henvist til psykolog så jeg kan ta tak i det som plager meg.