Så ensom for tiden...

[rose23]

For fire år siden var jeg ett vrak. Selvdestruktiv, aggresiv og sky. Så ble jeg kjent med ett ektepar som tok meg til seg. Da fikk jeg være den lille jenta som jeg ikke kunne være når jeg var liten. Gradvis ble jeg tryggere, og fant ut att mennesker ikke er så farlige. Men så begynte mannen å beføle meg, og jeg lot det skje fordi jeg var helt utsultet på nærhet. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde sex med han også.

Så ganske plutselig døde kona, og jeg fikk sjokk. Jeg ble helt knust og fikk utrolig dårlig samvittighet.

Men jeg fortsatte på samme viset med mannen. Han oppførte seg som en far som jeg trengte så sårt, bortsett fra når vi var i senga. Jeg hater meg selv for dette, føler meg skitten og pervers. Han er over dobbelt så gammel som meg.

Men nå siste måndene har han fått en ny vennine, ei dame som han jobber sammen med. Jeg ble også godt kjent med henne, pratet i timesvis på telefonen om kveldene og hun var også å besøkte meg. De var bare gode venner, og hun hjalp han litt med husarbeid og var ofte på besøk hos han.

Jeg merket jeg ble sjalu, fordi han mannen var den beste vennen min. Nå haddde han ikke så mye tid til meg lengre. Jeg måtte dele han med noen andre.

Men i forje uke skulle jeg og hun overnatte hos han. Mannen hennes var på sjøen, og ungene hadde hun plassert vekk. Jeg trodde fortsatt de bare var venner. Men da jeg fant ut noe annet, ble jeg helt fra meg og reiste midt på natta.

Siden har jeg nektet å prate med noen av dem.

Han har bare utnyttet meg, og jeg kunne ha laget ett helvete for dem begge vist jeg ville.

Å jeg koser meg med den makta, men jeg får innimellom veldig dårlig samvittighet. Jeg synest synd på han. Han har hjulpet meg så mye opp igjennom årene, men det er noe som heter selvrespekt. Men om kveldene har jeg ingen å ringe til for jeg har brutt kontakten med dem, og jeg føler meg ensomm.

Han har ringt flere ganger, men jeg nekter å ta telefonen.

Samtidig som jeg trenger det mest, så svikter bestevennina mi også. Vi bor i lag, men nå har hun fått seg type så da er tydligvis ikke jeg så viktig lengre. Hun er nesten hele tiden sammen med han, og når hun er hjemme sitter hun bare å snakker i telefonen med han.

Sukk*

[girlunknown]

Au au au! Dette er vondt kjære deg. Har du fortalt bestevenninnen din om hva du føler i forhold til dette? Hvis ikke, kanskje det er en idé? Hvis hun ikke forstår (eller kanskje ikke VIL forstå), så ser ikke jeg annen løsning enn at du ikke bør ha noe særlig med henne å gjøre.

[Gjest ollivia]

Kjære deg! Du sier selv at du følte deg skitten og ble selvdestruktiv og at han utnyttet deg, det tror jeg også. Du var sikkert bare sammen med han fordi du var utsultet på kjærlighet og var redd for å miste kontakten med dette ekteparet hvis du ikke gjorde det? Du hadde vel sikkert bare behov for noen som tok seg av deg. Jeg tror det var bra at han fikk seg en venninne og at du ikke har kontakt med han, i det lange løp. Etterhvert vil du bli kjent med flere på din egen alder så du ikke blir ensom allikevel, noen som kan gi deg bekreftelse på hvem du er og være ordentlige venner. Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg holdt meg unna den gamle mannen, du er mer verdt enn det. Klem

[Gjest ollemor]

Kjære deg! Du sier selv at du følte deg skitten og ble selvdestruktiv og at han utnyttet deg, det tror jeg også. Du var sikkert bare sammen med han fordi du var utsultet på kjærlighet og var redd for å miste kontakten med dette ekteparet hvis du ikke gjorde det? Du hadde vel sikkert bare behov for noen som tok seg av deg. Jeg tror det var bra at han fikk seg en venninne og at du ikke har kontakt med han, i det lange løp. Etterhvert vil du bli kjent med flere på din egen alder så du ikke blir ensom allikevel, noen som kan gi deg bekreftelse på hvem du er og være ordentlige venner. Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg holdt meg unna den gamle mannen, du er mer verdt enn det. Klem

Jeg mente skitten og pervers, ikke selvdestruktiv...

[rose23]

Jeg mente skitten og pervers, ikke selvdestruktiv...

Jeg har mange venner på min alder, men har aldri stått noen så nær som jeg gjorde med han.

Men det gjør bare vondt verre og fortsette å holde kontakten med han.

Det som er så skremmendes er att jeg kan ikke være liten lengre. Jeg har ingen "voksene" å støtte meg til. Jeg må være der for foreldrene mine istedenfor. Jeg er den eldste av tre søsken. Pappa har psykiske problemer, han er veldig depprimert og går inn og ut av psykiatrisk hele tiden.

Mamma er bare 41, men hun fikk hjerneslag for to år siden. Nå er hun sterkt pleietrengende, og har mistet språket. Jeg savner den gamle mamman min. Det er utrolig vondt å vite att hun er der langt inne i kroppen sin, men jeg når henne ikke. Hun er fanget der inne.

Jeg er en veldig sterk person, og har hjulpet mange med sine problemer. Men der er ingen som kan hjelpe meg lengre. Jeg har bare lyst å være liten, svak og trygg. Men jeg kan ikke, må bare være stor og sterk. Stille opp for foreldrene mine, og søstrene mine som jeg er så glad i.

Det er vel dette forholde til han mannen handler om. Men det er ikke riktig slik det har foregått...