Gå ifra deprimert samboer

[Aduis]

Hei.

Jeg har skrevet her før pga. samboeren min er sterkt deprimert. Etter 5 mnd har han endelig kommet seg til psykolog. Og da mener jeg 5mnd med ren utmattelse. Annenhver uke går han frem og tilbake om jeg fortjener noe bedre enn ham også uken etterpå elsker han meg og vil være med meg. Jeg har nå fått for meg at kanskje jeg har det mye bedre uten ham. Uten byrden.  

Han har nå bestemt seg for å flytte ut og å flytte fra Bergen til Oslo sammen med et familiemedlem på et senere tidspunkt. Han vil heller "arrangere" det slik at vi har kanskje ett møte i uken. Men etter nesten et halvt år med å sørge for at han har nok mat og rene klær og svelge hver eneste spydige kommentar. Tankene om lite selvverd, lite kjærtegn. Og EKSTREMT lite respekt for meg. Han kvepper om jeg er borti han og blir kvalm om jeg er for nær over lang tid. I tillegg ble han deprimert når jeg begynte i ny jobb og jeg er nå bare helt utmattet. Et "møte" sammen i uken er ikke nok for meg. Dette er tydeligvis verdens mest utakknemlige jobb.

Jeg har bestemt meg for å selv gå til psykolog da jeg er nær kanten. Jeg er flink til å ta vare på meg selv  og det er derfor jeg har holdt ut så lenge. Det hadde ikke vært noe problem for meg å fortsette dersom han var sikkert på at han ville være med meg og ha kjæreste. Men nå er plutselig alle fremtidsplaner endret. Plutselig vil han ikke ha barn før han er ferdig på skolen. Da er han 33 og jeg 36.

I mitt hode føler jeg at han ubevisst lager planer som ikke kan inkludere meg. Og jeg kan ikke stoppe han i fra og gjøre det som kanskje kan gjøre han frisk og til en person igjen. 

Men det gjør vondt hver jævla dag. Alle fremtidsplaner vi lagde sammen har sykdommen gjort at han har glemt. Alle de små øyeblikkene vi har hatt sammen er glemt. Han husker at vi har vært på reise. Men ikke hva vi gjorde osv. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker denne mannen men av og til må man elske seg selv og sin egen fremtid mer. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. 

 

 

[ColaZero]

57 minutter siden, Audh skrev:

Hei.

Jeg har skrevet her før pga. samboeren min er sterkt deprimert. Etter 5 mnd har han endelig kommet seg til psykolog. Og da mener jeg 5mnd med ren utmattelse. Annenhver uke går han frem og tilbake om jeg fortjener noe bedre enn ham også uken etterpå elsker han meg og vil være med meg. Jeg har nå fått for meg at kanskje jeg har det mye bedre uten ham. Uten byrden.  

Han har nå bestemt seg for å flytte ut og å flytte fra Bergen til Oslo sammen med et familiemedlem på et senere tidspunkt. Han vil heller "arrangere" det slik at vi har kanskje ett møte i uken. Men etter nesten et halvt år med å sørge for at han har nok mat og rene klær og svelge hver eneste spydige kommentar. Tankene om lite selvverd, lite kjærtegn. Og EKSTREMT lite respekt for meg. Han kvepper om jeg er borti han og blir kvalm om jeg er for nær over lang tid. I tillegg ble han deprimert når jeg begynte i ny jobb og jeg er nå bare helt utmattet. Et "møte" sammen i uken er ikke nok for meg. Dette er tydeligvis verdens mest utakknemlige jobb.

Jeg har bestemt meg for å selv gå til psykolog da jeg er nær kanten. Jeg er flink til å ta vare på meg selv  og det er derfor jeg har holdt ut så lenge. Det hadde ikke vært noe problem for meg å fortsette dersom han var sikkert på at han ville være med meg og ha kjæreste. Men nå er plutselig alle fremtidsplaner endret. Plutselig vil han ikke ha barn før han er ferdig på skolen. Da er han 33 og jeg 36.

I mitt hode føler jeg at han ubevisst lager planer som ikke kan inkludere meg. Og jeg kan ikke stoppe han i fra og gjøre det som kanskje kan gjøre han frisk og til en person igjen. 

Men det gjør vondt hver jævla dag. Alle fremtidsplaner vi lagde sammen har sykdommen gjort at han har glemt. Alle de små øyeblikkene vi har hatt sammen er glemt. Han husker at vi har vært på reise. Men ikke hva vi gjorde osv. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker denne mannen men av og til må man elske seg selv og sin egen fremtid mer. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. 

 

 

Du skriver at du ikke aner hva du skal gjøre. Samtidig skriver du at man av og til må elske seg selv og sin egen fremtid mer. Med det syner jeg du selv har gitt deg svaret.

[AnonymBruker]

Dette forholdet har ingen fremtid. Gjør det du må gjøre.

Anonymkode: c20ef...ff6

[motorPrøysen]

Jeg syns det har noe å si hvor lenge han har vært deprimert, og om det er snakk om episoder som sannsynligvis gjentar seg. Hvis depresjon ikke er "normaltilstanden" er det vel sjanse for at forholdet bedres i takt med depresjonen hans. Parterapi er også noe som kanskje kan hjelpe dere.

[FML]

Dette er vanskelig, men hvis du gjerne vil ha barn, så er det lenge å vente til du blir 36, og å få barn med en mann som er psyk kan virkelig by på mange problemer.Kanskje du må ta alt ansvaret for barnet også.Parterapi er ikke prøvd, så hvis han er med på det er det kanskje en sjanse.For all del, ikke få barn med noen du har et usikkert forhold til hvis du kan unngå det.

[AnonymBruker]

Go klæm til deg 💜 

Anonymkode: b0beb...23e

[AnonymBruker]

Hvis du bytter om på rollene, du hadde vært deprimert og han frisk, hva ville du gjort da?

Jeg vet ingenting om hvor lenge dere har vært sammen og hvordan forholdet var før han ble syk så jeg vil ikke uttale meg så mye om saken. Depresjon er ingen enkel sykdom, det er tungt for den det gjelder og de nærmeste. 

Anonymkode: c7df1...ed7