DIXI...?

[Piraye]

Hei…igjen…

Skjønner ikke … Føler meg stort sett ganske bra, så plutselig…går det liksom ikke så bra lenger. Blir liksom så sliten av alt da… Ufattelig sliten.

Ville vært så utrolig glad om du kunne svare på noen spørsmål? Bare noe generelt…bare noe. Så jeg forstår litt bedre.

Hvorfor kommer det bare plutselig? Hvorfor er jeg ikke sint på dem? (skulle nesten ønske det…) Hvorfor må jeg skade meg? Hvorfor greier jeg ikke prate om ting? Bare hvorfor liksom…?

Tenker mye… Da forstår jeg at alt er min feil. Alt det. Jo da, vet at ”sånne som meg” får skyldfølelse, men denne gangen er det sant! Vil ikke tenke da. Bare glemme. Gikk fint før det. Hvorfor kommer det opp etter så mange år da? Sorry for at jeg maser….

[DIXI]

Som sagt før er det ikke lett å svare på disse spørsmålene når jeg ikke vet noe særlig om hva som har skjedd og ikke kjenner deg.

En grunn til at det plutselig dukker opp ting fra fortiden, kan være at du har lest om, hørt om eller f.eks. sett en film som minner om det du selv har opplevd. Da kan ting vi har glemt plutselig dukke opp. Det kan også være at underbevisstheten din har begynt å jobbe med det du har opplevd, fordi det er viktig og riktig å bli ferdig og få bearbeidet.

Noen forteller at de blir vanvittig sinte på overgriper. Noen er fremdeles så redd for vedkommende at de ikke klarer å bli sint. Andre har mer enn nok med å hjelpe seg selv, og bruker ikke krefter på å føle noe som helst om overgriper. Det er ikke sikkert at det er så viktig for deg å bli sint på dem?

Jeg kan veldig lite om selvskading, så det er ikke jeg rette vedkommende til å svare på. Kanskje andre her inne kan svare?

De aller fleste synes det er vanvittig vanskelig å snakke om det som har skjedd. Du trenger ikke å snakke om alt som har skjedd i detalj. Du kan begynne med å si bitte litt, og så ser du hvordan den du forteller det til reagerer. Etter hvert vil du bli modigere, og kanskje føle behov for å fortelle mer. Det er en prosess som tar lang tid, og det er viktig at du ikke presser deg selv - eller bremser fullstendig. Finn det tempoet som passer for deg!

Håper du klarer å finne noen du kan snakke med om dette, det tror jeg er første skritt på veien til et bedre liv!

Vennlig hilsen Grete