Usikkerhet rundt meg selv

[AnonymBruker]

Jeg har unormale følelser og reaksjoner på ting og jeg finner ingen forklaring på dette. Jeg prøver å berolige meg selv med at tanker i seg selv ikke er farlige, men blir lei meg og stressa av disse reaksjonene da de får meg til å føle meg fæl, selv om jeg noen ganger klarer å fortrenge dem også. Vil helst bare grave meg ned og isolere meg. Jeg vet jeg ikke er tankene og følelsene mine. Men.. det føles sånn og jeg sliter veldig med å forholde meg til andre mennesker når de kommer. Vil bare flykte fra hodet mitt og inn i noe som føles trygt liksom. Jeg vet jeg ikke har noen god fremtid i møte, og dette skremmer meg og gjør meg lei meg på samme tid.. Jeg vil ikke forholde meg til virkeligheten fordi jeg skammer meg over meg selv og med andre mennesker blir dette tydligere. Har hatt tanker om å skade meg, men gjør det ikke. Noen ganger føler jeg at det hadde vært best om jeg ikke var her, men jeg tør ikke gjøre noe med det altså. Humøret svinger veldig fra dag til dag og jeg vet liksom ikke hva jeg kan forvente. Føler ikke jeg har kontroll på mine egne følelser og reaksjoner og det er slitsomt, spesielt for dem rundt meg. Jeg sliter med meg selv, men er redd for at jeg lurer meg selv til å tro at jeg sliter med meg selv for å forsvare at jeg har unormale reaksjoner og tanker.. 

Er det noen som har det likedan? Og er det noen som har opplevd å bli bedre? Er redd for at jeg ikke kommer til å klare å forandre meg. Jeg håper det, men vet ikke om jeg kan klare det. Jeg vet jeg er en byrde for de rundt meg og i gode perioder klarer jeg å ta hensyn, men i de dårlige periodene vet jeg at jeg kan bli altfor mye. Det med å ikke forholde seg til verden, jeg vet det er et valg jeg tar, samtidig er det veldig vanskelig å ikke velge å melde seg ut følelsesmessig når jeg har gjort det i så mange år.. Jeg tror jeg har for mange og for intense følelser sånn at det går over i en slags nummenhet/håpløshet. 

Dette ble langt. Takk hvis du har orket å lese frem til nå.  

Anonymkode: 33083...c29

[FjellOgDalar]

Jeg leser mye depresjon i det du skriver. Det er slitsomt, og man får mange tunge tanker som ofte ikke er hensiktsmessige som "jeg er en byrde for andre." Det er din opplevelse, og den er høyst reell og vond. Men det er ikke sikkert de du føler du er til byrde for føler det samme ift deg.

Men med fare for å bli for analyserende, så tenker jeg at det er en god ide å snakke med fastlegen din. Hn kan henvise til psykolog eller psykiater som kan hjelpe deg videre. For det ER hjelp å få.

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg mener ikke å være kranglete, men jeg har en personlighet som ikke er noe særlig. Sliter med å være ærlig og sliter med å knytte meg til andre mennesker.. Og jeg er veldig egoistisk til tider.. Samtidig vet jeg at jeg kan føle sympati med folk, men det går så opp og ned og folk vet liksom ikke helt hvor de har meg tror jeg. Jeg vet ikke hvor jeg har meg selv en gang. Prøver å ikke vise det om jeg ikke føler med noen i en vanskelig situasjon. Og jeg blir veldig usikker på meg selv i en situasjon hvor noen sliter.. For jeg er redd for å gjøre noe feil og bli kritisert og noen ganger velger jeg rett og slett å ikke forholde meg til det, fordi det blir mye. Men jeg har i alle fall klart å holde på noen vennskap fra barndommen, er bare redd jeg mister dem og dermed mister en del av meg selv. Jeg får hjelp, men jeg tør liksom ikke være helt ærlig fordi jeg er redd for konsekvensene, samtidig som jeg vet jeg hadde hatt godt av å lufte noe av det mørkeste for noen.. 

Igjen. Takk for at du tok deg tid til å svare på innlegget mitt. Det hjelper å få luftet tankene litt. 

Anonymkode: 33083...c29