Hva kan skje når man er helt alene med depresjon og angst?

[AnonymBruker]

Er bare hjemme, isolerer meg helt og slik har det vært i over ett år. Er alene med barn. Har ingen familie vi kan ha kontakt med(lang historie) har skjedd mye de 2 siste årene som har tatt fullstendig knekken på meg. Ser svart på alt no.

Har ingen tro på megselv, tror jeg er det værste mennesket som fins (har mistet jobb, friket ut i ny og sa opp før de ev. kunne si opp meg, fikk ny jobb igjen (gjennom tiltak) skal egentlig der i morgen. Får hjelp av BV ift oppfølging og psykolog, men jeg har mistet fullstendig troen på megselv. Venner forsvant når jeg gikk ned for telling. Jeg er helt alene. Klarer ikke stå opp for megselv, føler ikke at jeg er verdt noe som helst. Blir flittig brukt som barnevakt fordi jeg er jo alltid hjemme uansett, så blir alltid til at barnet mitt har vennene på overnatting her. Sjekdent omvendt, pga ett eller annet. Kan ikke si nei heller, for da bli barnet mitt bare alene med meg. Blir veldig usikker og stresset og syns synd på barnet mitt som fikk meg til mor og har den familien det har som ikke bryr seg.

Er utfordringer på alle kanter no, er så sliten og lei og redd for at det skal klikke helt fullstendig for meg. Kan jeg bli gal av å være så mye alene, eller hva skjer når man er isolert iver lang tid? Får veldig angst de få dagene jeg jobber, føler meg helt rar og oppfører meg ofte rart/preget når jeg er på jobben. Stresser veldig no, og er så sliten. Det eneste positive i livet mitt er barnet mitt, eneste er st jeg bekymrer meg ihjel for h*n. Har stått på hele livet,prøvd alt min makt ift jobber, utdannelse, prøve å holde meg på beina selv om barndommen ødela. Har aldri mistet håper slik jeg gjør no. Er så fortvilet og hater megselv for at tingene er som de er no.

 

Anonymkode: 01bd3...a52

[AnonymBruker]

Kan noen slette denne tråden. Ts.

Anonymkode: 01bd3...a52

[stjernestøv]

Får du hjelp for dette? Hvis ikke bør du søke hjelp, du kan ikke gå alene med dette. Og barnet ditt blir vel også isolert?

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er bare hjemme, isolerer meg helt og slik har det vært i over ett år. Er alene med barn. Har ingen familie vi kan ha kontakt med(lang historie) har skjedd mye de 2 siste årene som har tatt fullstendig knekken på meg. Ser svart på alt no.

Har ingen tro på megselv, tror jeg er det værste mennesket som fins (har mistet jobb, friket ut i ny og sa opp før de ev. kunne si opp meg, fikk ny jobb igjen (gjennom tiltak) skal egentlig der i morgen. Får hjelp av BV ift oppfølging og psykolog, men jeg har mistet fullstendig troen på megselv. Venner forsvant når jeg gikk ned for telling. Jeg er helt alene. Klarer ikke stå opp for megselv, føler ikke at jeg er verdt noe som helst. Blir flittig brukt som barnevakt fordi jeg er jo alltid hjemme uansett, så blir alltid til at barnet mitt har vennene på overnatting her. Sjekdent omvendt, pga ett eller annet. Kan ikke si nei heller, for da bli barnet mitt bare alene med meg. Blir veldig usikker og stresset og syns synd på barnet mitt som fikk meg til mor og har den familien det har som ikke bryr seg.

Er utfordringer på alle kanter no, er så sliten og lei og redd for at det skal klikke helt fullstendig for meg. Kan jeg bli gal av å være så mye alene, eller hva skjer når man er isolert iver lang tid? Får veldig angst de få dagene jeg jobber, føler meg helt rar og oppfører meg ofte rart/preget når jeg er på jobben. Stresser veldig no, og er så sliten. Det eneste positive i livet mitt er barnet mitt, eneste er st jeg bekymrer meg ihjel for h*n. Har stått på hele livet,prøvd alt min makt ift jobber, utdannelse, prøve å holde meg på beina selv om barndommen ødela. Har aldri mistet håper slik jeg gjør no. Er så fortvilet og hater megselv for at tingene er som de er no.

 

Anonymkode: 01bd3...a52

Dette høres vanskelig ut. Jeg håper du formidler hvordan du har det til psykologen din, og kanskje kunne du hatt glede av hjembaserte tjenester fra BV, høres ut som om du trenger at noen er hjemme hos dere av og til? 

Når du tenker så negativt om deg selv, så må du ikke vektlegge tankene og følelsen dine sannhetsverdi. Hold heller fast ved ønsket ditt om å være en god mor, og kanskje skal du også legge merke til at andre tydeligvis tror at barn har det fint hos deg, siden de ønsker du skal være barnevakt. 

Du blir nok ikke "gal" av å være så mye alene, men det høres ut som om du så avgjort trenger mer kontakt med andre mennesker enn du har nå. Snakk med både psykologen og BV om dette, be eksplisitt om mer hjelp. 

Håper du snart er litt mindre fortvilet. 

Anonymkode: 6d769...423

[AnonymBruker]

Skjønte ikke helt problemet ditt men dersom det er at du er isolert så har jeg noen forslag.

Du kan vel la barnet ditt gå på en eller annen fritidsaktivitet som h*n har lyst til? 

Eller så kan du jo ta med deg barnet ditt på skogstur?

Det positive med å ha et barn er jo at en alltid har noen å være sammen med, selv om en ikke har noen venner.. du kan dra på kino, svømming, klatring, resturant, kafee, shopping...

Ellers så blir man selvsagt bare ENDA mer ensom og isolert av å gå rundt uten jobb..

Anonymkode: 0beee...d17

[AnonymBruker]

Skal jeg prøve å svare som en som har slitt mye med det samme. Vi har alle vår tro om hva som betyr noe i livet. Dette kan man lett miste fokus på og dermed vikle seg inn i ting. Medisiner kan der hjelpe men det er viktig tror jeg å huske at faren for tilbakefall og akutte problemer kan være vel så stor på jordomseiling eller jorda rundt reise eller i en svært krevende sosial situasjon. Jeg prøver bare å tenke at alt kan skje alle og avdramatisere litt for ikke å jage meg opp og alltid tro det værste hende kan. Om man har kontakt med en lege man har tillit til og lojalt følger opp behandlingen etter beste evne burde det være tilstrekkelig etter mitt skjønn og erfaring fra " gode perioder". En annen sak at disse gode legene henger ikke på trær. Uansett tror jeg det bare er dumt å la være å bytte hvis man føler man bare er luft for legen sin for en lege er jo ikke Gud selv heller og våre personligheter kan være veldig forskjellige. Alt er jo helkommersiellt i dag så vi er alle bare brikker i et system i dag så man sårer ingen ved å bytte. Man tar bare vare på seg selv. Og det må man.

Anonymkode: 8d51f...012

[AnonymBruker]

På 28.4.2018 den 19.40, AnonymBruker skrev:

Dette høres vanskelig ut. Jeg håper du formidler hvordan du har det til psykologen din, og kanskje kunne du hatt glede av hjembaserte tjenester fra BV, høres ut som om du trenger at noen er hjemme hos dere av og til? 

Når du tenker så negativt om deg selv, så må du ikke vektlegge tankene og følelsen dine sannhetsverdi. Hold heller fast ved ønsket ditt om å være en god mor, og kanskje skal du også legge merke til at andre tydeligvis tror at barn har det fint hos deg, siden de ønsker du skal være barnevakt. 

Du blir nok ikke "gal" av å være så mye alene, men det høres ut som om du så avgjort trenger mer kontakt med andre mennesker enn du har nå. Snakk med både psykologen og BV om dette, be eksplisitt om mer hjelp. 

Håper du snart er litt mindre fortvilet. 

Anonymkode: 6d769...423

Tusen takk for gode råd. Og beklager at jeg ikke har fått svart før no. Jeg ville egentlig få slettet tråden, for var redd for hva jeg ev. ville få til svar. Føler jeg er så så «svak» for tiden og får jo angst for alt og stresser som bare det. 

Bv har det travelt, og er ikke all mulig hjelp tilgjengelig sånn med en gang, men de har virkelig hvert til hjelp og gjør så godt de kan utifra situasjonen. Men jeg skal høre med de likevell og/eller psykologen.

Jeg tenker veldig negativt om megselv, og jeg vet at det blir forsterket av depresjonen. Selvbildet mitt har alltid vært graverende dårlig. Og det er veldig vanskelig for meg å «motbevise» disse sannhetene jeg har om megselv, for jeg viser til hva jeg har oppnådd f.eks. Jeg er ganske streng med megselv, men det har vært ett overlevelses instinkt også (skal begynne med kognitiv terapi hos psykologen) 

Jeg føler meg litt merkelig ift hva jeg var før når jeg var mer sosial. Har fått en kommentar fra en at jeg virket desorientert ved en anledning. Ikke dn person jeg kjenner noe godt, så skjønte ikke helt hva hun mente, men det fikk jo meg til å tenke. Merker selv at jeg kan bli mer impulsiv og snakker høyere når jeg først kommer i snakk med folk. Må le litt no mens jeg skriver dette, høres jo helt crazy ut, men det er faktisk det jeg lurer på om jeg er på vei til å bli og..

Jeg ønsker kontakt med andre mennesker, men akkurat no føler jeg ikke for å sosialisere meg med hvem som helst, siden jeg ikke føler meg helt som megselv. Er derfor jeg isolerer meg også. Er ikke noe god «reklame» for megselv no.

Tusen takk gode deg, setter veldig pris på svaret ditt <3

Anonymkode: 01bd3...a52

[AnonymBruker]

 

På 28.4.2018 den 12.56, stjernestøv skrev:

Får du hjelp for dette? Hvis ikke bør du søke hjelp, du kan ikke gå alene med dette. Og barnet ditt blir vel også isolert?

Vi får hjelp, barnet mitt har venner og driver med fritidsaktiviteter. Men har likevell lite nettverk og ingen familie, så h*n blir jo på én måte litt isolert

Anonymkode: 01bd3...a52

[AnonymBruker]

På 29.4.2018 den 0.12, AnonymBruker skrev:

Skjønte ikke helt problemet ditt men dersom det er at du er isolert så har jeg noen forslag.

Du kan vel la barnet ditt gå på en eller annen fritidsaktivitet som h*n har lyst til? 

Eller så kan du jo ta med deg barnet ditt på skogstur?

Det positive med å ha et barn er jo at en alltid har noen å være sammen med, selv om en ikke har noen venner.. du kan dra på kino, svømming, klatring, resturant, kafee, shopping...

Ellers så blir man selvsagt bare ENDA mer ensom og isolert av å gå rundt uten jobb..

Anonymkode: 0beee...d17

Tusen takk for gode tips. H*n er i en alder der det ikke er så poppis å finne på ting med meg, vi gjorde det mye før, men ikke så mye nå lenger. Men koser oss masse når jeg klarer å snike til meg noe kvalitetstid med h*n. No er venner viktigere, men det er helt rett det du sier. At jeg blir aldri helt alene, når jeg har barnet mitt, og det er en fin og god påminnelse <3 

Anonymkode: 01bd3...a52

[AnonymBruker]

På 29.4.2018 den 4.52, AnonymBruker skrev:

Skal jeg prøve å svare som en som har slitt mye med det samme. Vi har alle vår tro om hva som betyr noe i livet. Dette kan man lett miste fokus på og dermed vikle seg inn i ting. Medisiner kan der hjelpe men det er viktig tror jeg å huske at faren for tilbakefall og akutte problemer kan være vel så stor på jordomseiling eller jorda rundt reise eller i en svært krevende sosial situasjon. Jeg prøver bare å tenke at alt kan skje alle og avdramatisere litt for ikke å jage meg opp og alltid tro det værste hende kan. Om man har kontakt med en lege man har tillit til og lojalt følger opp behandlingen etter beste evne burde det være tilstrekkelig etter mitt skjønn og erfaring fra " gode perioder". En annen sak at disse gode legene henger ikke på trær. Uansett tror jeg det bare er dumt å la være å bytte hvis man føler man bare er luft for legen sin for en lege er jo ikke Gud selv heller og våre personligheter kan være veldig forskjellige. Alt er jo helkommersiellt i dag så vi er alle bare brikker i et system i dag så man sårer ingen ved å bytte. Man tar bare vare på seg selv. Og det må man.

Anonymkode: 8d51f...012

Takk for innspill. Jeg er litt sånn jeg også, jeg står alltid oppe med «guarden» og forberede meg på det værste. For det «værste» skjer jo alltid meg. Psykologen sa at det kan bli en selvoppfyllende profeti og at det er viktig å fokusere på å endre akkurat den tenkebanen der. Det er ikke hjort i en håndvending, men det er viktig som du sier å «avdramatisere». Har ikke så mye kontakt med legen min, er psykologen som hjelper meg. Har hatt varierende erfaring av psykologen og på grensen til å bytte, men føler vi har en plan no og at vi begge er på samme vei, så da tenker jeg det skal ordne seg. Han kan jo bare hjelpe meg, men jeg ser på det som min jobb og livsoppgave å bli frisk. Tyngste oppgaven jeg noengang har hatt, for det kan blir så fryktelig mørkt noen ganger. 

Anonymkode: 01bd3...a52

[stjernestøv]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Vi får hjelp, barnet mitt har venner og driver med fritidsaktiviteter. Men har likevell lite nettverk og ingen familie, så h*n blir jo på én måte litt isolert

Anonymkode: 01bd3...a52

Det er godt dere får hjelp, det gjelder vel å stå på og tenke at det blir bedre. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, stjernestøv skrev:

Det er godt dere får hjelp, det gjelder vel å stå på og tenke at det blir bedre. 

Takk <3 

Anonymkode: 01bd3...a52