Hvordan påvirker det deg?

[AnonymBruker]

Jeg antar at de fleste her inne har psykiske problemer på en eller annen måte.

Hvordan påvirker de psykiske problemene deg i hverdagen? Har du en diagnose?

Anonymkode: d5565...83d

[Undulaten]

På 5.5.2018 den 21.38, AnonymBruker skrev:

Jeg antar at de fleste her inne har psykiske problemer på en eller annen måte.

Hvordan påvirker de psykiske problemene deg i hverdagen? Har du en diagnose?

Anonymkode: d5565...83d

Påvirkes ved isolering, redsel, kommer meg ikke ut, redd for å treffe folk, redd for å treffe dyr, er stort sett veldig sliten, orker lite, klarer ikke å holde leiligheten i orden - må ha hjelp, klarer ikke å ha barna mer enn 20%, klarer ikke å følge opp barna ift fritidsaktiviteter og foreldremøter.

Jeg har kronisk moderat depresjon, angst som til tider er grensepsykotisk, ADHD.

Endret 7. mai 2018 av Undulaten
Måtte legge til noe.

[påskelilje]

På ‎05‎.‎05‎.‎2018 den 21.38, AnonymBruker skrev:

Jeg antar at de fleste her inne har psykiske problemer på en eller annen måte.

Hvordan påvirker de psykiske problemene deg i hverdagen? Har du en diagnose?

Anonymkode: d5565...83d

Her inne er det mennesker både med og uten psykiske problemer og diagnoser

Jeg har bare et hverdagsliv med såkalt normale utfordringer, noen ganger er det mannen som gjør meg ekstra frustrert, andre ganger er det ett av barna - og andre ganger kan det være en god venninne

Og noen ganger blir jeg forundret over min egen reaksjon på enkelte ting. Trodde jeg kjente meg selv temmelig godt etter snart et halvt hundre år - men det er stadig nye ting å oppdage!

[ColaZero]

På 5.5.2018 den 21.38, AnonymBruker skrev:

Jeg antar at de fleste her inne har psykiske problemer på en eller annen måte.

Hvordan påvirker de psykiske problemene deg i hverdagen? Har du en diagnose?

Anonymkode: d5565...83d

Jeg "har" PTSD med dissosiasjon og relasjonstrume. 

Jeg sliter daglig med perioder hvor jeg sliter enda mer. Det er svært langt mellom gode dager.

Søvnproblemer, sliter med å sovne og sover dårlig med mye drømming og mareritt. Selv på Imovane sover jeg ikke mer enn 5-6 timer. Men det er jo egentlig ikke så verst. Våkner så med panikkangst som reduseres til angst utover dagen.

Problemer med avtaler. Blir svært stresset, ser etter muligheter for å avlyse (men tvinger meg selv og møter som regel). Om jeg må i butikken er jeg nervøs og pleier å få det unna så raskt som mulig for å slippe stresset. Tropper derfor ofte opp kl 07 når butikken åpner. Da er også risikoen for å treffe kjente mindre. Jeg ser ustelt ut og skjemmes over dette kombinert med at de ofte skal ha en klem som fører til dissosiasjon. Jeg sliter med kroppen og fysisk kontakt med andre. Om jeg har vært så uheldig og håndhilse på noen eller enda verre fått en klem føler jeg meg skitten og invadert av andre, det er for nært. Skrubber da hender og ansikt når jeg kommer hjem. Store problemer med hygiene. En belastning å være naken og stå i dusjen og ta på egen kropp. Belastende med menstruasjon fordi dette innebærer at jeg må være i kontakt med underlivet. Alt dette plager meg betydelig.

Er isolert. Har sjelden besøk. Besøker aldri andre. Dette har ført til at jeg ikke lenger har nære venner. Inaktiv.

Jeg er sliten og har mye fysiske plager/smerter. Tvangstanker og tvangshandlinger. Ekle minner, såre minner. Skremmende flashbacks med fysiske symptomer som nummenhet, intens redsel, svetting og kvalme. Stemmer i hodet, kjenner lukter som trigger og er skvetten. Ser "ting" i sidesynet som jeg skvetter veldig av.

 Siden dette ikke er noe jeg egentlig ikke holder ut så har jeg misbrukt sterke opiater i mange år. Nykter nå. Men suget etter pausen rusen gir meg er tilstede.

Så slik går dagene, jeg klarer og gjør lite. Går til behandling en gang pr uke. Møter aldri opp i familiære settinger. Ingen kontakt med søsken. Snakker med far. Ikke kontakt med mor. Så jeg er ensom. Har etter nykterhet ikke klart å ha noen form for kontakt med menn. Vil ikke klare den fysiske intimiteten dette medfører. Føler sorg over dette og et intenst sinne ovenfor personen som er årsak til at det er slik.

Så hvordan påvirker dette hverdagen min? Jeg sitter i fengselet mitt (som jeg delvis selv har bygget opp) og gjør "ikkeno". Om jeg har en bedre periode/dag jobber jeg litt i hagen eller går tur.

Men jeg gjør husarbeid. Har veldig orden, det er noe som gir meg en noe god følelse. Så det fikser jeg! Og det mangler aldri noe her når det gjelder mat etc. Går aldri tom for noe, har fullstendig oversikt.

Jeg er i en litt bedre fase nå merker jeg fordi jeg sitter ute og soler meg. Det gleder meg at jeg får litt farge i ansiktet. Så ser jeg ikke så syk ut. Hyggelig at psykiater og lege da sier at jeg ser bedre ut. 

Dette ble da voldsomt langt! I grunnen godt å gulpe det opp. Takk til deg som har giddet å lese.

 

Endret 7. mai 2018 av ColaZero

[AnonymBruker]

eg antar at de fleste her inne har psykiske problemer på en eller annen måte.

Hvordan påvirker de psykiske problemene deg i hverdagen? Har du en diagnose?

 

Mine psykiske problemer påvirker meg til at jeg ikke kan jobbe, jeg har prøvd flere ganger. Altid noen katastropfescenarioer som dukker opp. Jeg har lite nettverk, da jeg er veldig innadvendt, så mye att jeg har mistet sosiale ferdigheter. Jeg lever ofte på andre tider av døgnet en andre. Jeg bekymrer meg om alt, og grubler over dette. Når jeg er psyk så får jeg følelsen av å være snakket om, att jeg får tegn i ting jeg leser osv. I virkelig dårlige perioder uten medisiner har jeg mistet kontanken med virkeligheten helt. Jeg har schizofreni, paranoid type.

Anonymkode: f2458...4ae

[AnonymBruker]

Jeg kan slite med søvn, plages av påtrengende destruktive tanker, blir unormalt fort trøtt og sliten, noen ganger akutt sliten. Tidvis faller jeg ut av stilen så det oppstår generell uorden i leiligheten, jeg strever med å møte til avtaler, kan kvie meg for å se i postkassa eller gå inn i nettbanken. Begynner å spise elendig og isolerer meg, tar dårlig vare på meg selv. Da ender jeg gjerne med en innleggelse på et par ukers varighet, men det er ikke kjempeofte.

Men det er ikke bare negativt. Jeg er en utadvendt person, og jeg har møtt mange spennende mennesker. Når jeg er litt høyt oppe har jeg det i grunnen helt topp, for det blir så pass dempet ned av medisiner at det ikke tar helt av.

Anonymkode: 476f2...7f2

[AnonymBruker]

På 7.5.2018 den 9.41, ColaZero skrev:

Jeg "har" PTSD med dissosiasjon og relasjonstrume. 

Jeg sliter daglig med perioder hvor jeg sliter enda mer. Det er svært langt mellom gode dager.

Søvnproblemer, sliter med å sovne og sover dårlig med mye drømming og mareritt. Selv på Imovane sover jeg ikke mer enn 5-6 timer. Men det er jo egentlig ikke så verst. Våkner så med panikkangst som reduseres til angst utover dagen.

Problemer med avtaler. Blir svært stresset, ser etter muligheter for å avlyse (men tvinger meg selv og møter som regel). Om jeg må i butikken er jeg nervøs og pleier å få det unna så raskt som mulig for å slippe stresset. Tropper derfor ofte opp kl 07 når butikken åpner. Da er også risikoen for å treffe kjente mindre. Jeg ser ustelt ut og skjemmes over dette kombinert med at de ofte skal ha en klem som fører til dissosiasjon. Jeg sliter med kroppen og fysisk kontakt med andre. Om jeg har vært så uheldig og håndhilse på noen eller enda verre fått en klem føler jeg meg skitten og invadert av andre, det er for nært. Skrubber da hender og ansikt når jeg kommer hjem. Store problemer med hygiene. En belastning å være naken og stå i dusjen og ta på egen kropp. Belastende med menstruasjon fordi dette innebærer at jeg må være i kontakt med underlivet. Alt dette plager meg betydelig.

Er isolert. Har sjelden besøk. Besøker aldri andre. Dette har ført til at jeg ikke lenger har nære venner. Inaktiv.

Jeg er sliten og har mye fysiske plager/smerter. Tvangstanker og tvangshandlinger. Ekle minner, såre minner. Skremmende flashbacks med fysiske symptomer som nummenhet, intens redsel, svetting og kvalme. Stemmer i hodet, kjenner lukter som trigger og er skvetten. Ser "ting" i sidesynet som jeg skvetter veldig av.

 Siden dette ikke er noe jeg egentlig ikke holder ut så har jeg misbrukt sterke opiater i mange år. Nykter nå. Men suget etter pausen rusen gir meg er tilstede.

Så slik går dagene, jeg klarer og gjør lite. Går til behandling en gang pr uke. Møter aldri opp i familiære settinger. Ingen kontakt med søsken. Snakker med far. Ikke kontakt med mor. Så jeg er ensom. Har etter nykterhet ikke klart å ha noen form for kontakt med menn. Vil ikke klare den fysiske intimiteten dette medfører. Føler sorg over dette og et intenst sinne ovenfor personen som er årsak til at det er slik.

Så hvordan påvirker dette hverdagen min? Jeg sitter i fengselet mitt (som jeg delvis selv har bygget opp) og gjør "ikkeno". Om jeg har en bedre periode/dag jobber jeg litt i hagen eller går tur.

Men jeg gjør husarbeid. Har veldig orden, det er noe som gir meg en noe god følelse. Så det fikser jeg! Og det mangler aldri noe her når det gjelder mat etc. Går aldri tom for noe, har fullstendig oversikt.

Jeg er i en litt bedre fase nå merker jeg fordi jeg sitter ute og soler meg. Det gleder meg at jeg får litt farge i ansiktet. Så ser jeg ikke så syk ut. Hyggelig at psykiater og lege da sier at jeg ser bedre ut. 

Dette ble da voldsomt langt! I grunnen godt å gulpe det opp. Takk til deg som har giddet å lese.

 

Dette var trist lesing, bortsett fra at du klarer å gjøre litt, og ikke minst er så flink med husarbeid! Du har fremstått som en ressurssterk person for meg, så jeg ble overrasket over hvor trasig du har det. Du har iallefall mye klokt å bidra med her på dol! 

Anonymkode: 5187d...a1b

[Gjest Mina1]

På 5.5.2018 den 21.38, AnonymBruker skrev:

Jeg antar at de fleste her inne har psykiske problemer på en eller annen måte.

Hvordan påvirker de psykiske problemene deg i hverdagen? Har du en diagnose?

Anonymkode: d5565...83d

Jeg har ingen diagnose. Har spurt legen om noe feiler meg og forklart hvordan jeg har det men han sier at jeg er ikke syk. Kun stresset selv om jeg kan føle meg ganske syk og preget mer eller minimalt. Han sier at jeg er bare en sånn som fighter for å få alt til. Altså et arbeidsjern. Og symptomene på det kan minne om både psykoser og alt mulig men det er bare stressrelatert og han sa at jeg tror jeg ikke har kontroll men jeg beviser bare at jeg har. Og det er vel sant. Er bare meg som ønsker å gjøre alt så bra som mulig og det kan slite meg ut i blant. 

Legen har også bedt meg stoppe å tro at jeg er syk. For slikt gjør at man tror man er syk og opptrer deretter. 

Endret 10. mai 2018 av Mina1

[DemonLuna]

Jeg er under utredning og har vært det i over et halvt år. Synes det er veldig slitsomt fordi jeg føler det tar lang tid å finne ut hva som er galt med meg. Psykologen min sier jeg mest sannsynlig er en form for bipolar. Uansett har jeg kraftige humørsvigninger og det ødelegger mye av livet mitt. Det har ødelagt flere relasjoner i livet mitt fordi jeg ikke har kontroll over følelsene mine.

[stjernestøv]

Nei det påvirker jo hele livet, skulle gjerne vært det fouten. Men det går jo ikke. 

[Gjest Maggie55]

Nei ingen diagnose. Som å leve med mange feil og mangler som aldri kan rettes eller valg som aldri kan tas omigjen.Prøver å skyve tankene mest mulig bort og glad langt inne i meg for de få dager som er på plussiden at jeg har utrettetnoe godt eller bra. Nå foreldre har falt bort er der mindre hensyn for meg å ta og det kjennes bra samtidig har det vært en " positiv mekanisme kanskje det kan man aldri vite" Håper stadig at jeg skal" komme meg på bena igjen" men samspill med helsevesen er heller labert. Ser bare jeg skulle si fra til resepsjonsdamen at jegHar kommet påventeværelset. Hun så på meg som om jeg skulle være en av disse som reiste rundt i gamle dager og ble stilt ut på sirkus fordi de var så abnorme. Hun virket ærlig talt merkelig selv. Som klippet ut av persongalleriet i serien " Family at war"Tenkte skulle skaffe en liten leilighet men alt som er i markedet innebærer for høye bokostnader for ensom ikke har jobb og ikke er 67 år og ikke er frisk og ikke er hva ennå vites alvorlig syk. Allikevel at jeg våkner hver morgen er ikke så lite rart. Begynt å snakke til veggene litt og rett som jeg er er jeg tilbake i minnarndoms dal. Har krysset disse veiene før og falt i psykose. For sikkerhets skyld tar jegmedisin selv omveg føler meg svindlet tilå tro på dette psykiske. Bare oppspinn tror jeg. Men så mange isamfunnet tror på det der og dermed blir det slik kanskje? Men vet om så mange som har det så mye værre så dessverre. Ser TT - drosjene fare i syrteltrafikk ute i gata. Så mange rammes i dag dessverre.

Det kommer en dag til oss alle håper og tror jeg.😊

[Trine]

Det påvirker meg vel mest på det sosiale. Blir veldig sliten av å være sosial. Blir stressa når det er mye folk rundt meg. Jeg mangler noen filtre, så hjernen tar inn alt som skjer rundt meg. Så har jeg en elendig cpu, så det blir krasj, akkurat som i en gammel pc, om man forsøker å åpne for mange programmer på engang. Trenger mye tid alene for å få sortert alt. Så er jeg glemsk, uoppmerksom, ufokusert og rastløs og sliten på engang. Jeg er avhengig av kontroll, rutiner, må vite hva som skjer og når det skal skje. Det er kanskje mest at jeg blir veldig fort sliten og stressa. Føler meg veldig anderledes, og bruker mye energi på å late som at jeg ikke er så anderledes. Har asperger, adhd og dystymi. Det påstås også at jeg har agorafobi, men det tror jeg ikke noe på.

[AnonymBruker]

Har asperger, tilbakevendene depresjoner, angst (gad og panikkangst, mulig sosial angst) og mulig et par PF også. Har ikke noe liv.

Anonymkode: babf0...928

[Gjest]

Relasjoner er vanskeligst for meg. Det er her mine psykiske vansker er fremtredende. 

Ellers har jeg vært helt på bunnen, og med mitt utgangspunkt skulle jeg vært ufør og/eller rusmisbruker -men jeg har trosset alle odds og fungerer godt nå.

Jeg har skapt meg et nytt liv på et nytt sted hvor jeg har fått ny jobb og mange nye venner. Jobber 100 %. Men nære relasjoner er fremdeles skummelt, jobber dog med det. 

[Gjest Maggie55]

Det er ofte så mye man ikke vet både om segselv og andre som dere er inne på. Ofte er det nettopp hva som trigger en til å gå videre i livet. Og alt man altså ikke forstår.Ikke minst viktig motivasjonsfaktor. Livet er stort sett bare mandager for de fleste av oss tror jeg.😊

[ColaZero]

På 10.5.2018 den 20.57, AnonymBruker skrev:

Dette var trist lesing, bortsett fra at du klarer å gjøre litt, og ikke minst er så flink med husarbeid! Du har fremstått som en ressurssterk person for meg, så jeg ble overrasket over hvor trasig du har det. Du har iallefall mye klokt å bidra med her på dol! 

Anonymkode: 5187d...a1b

Tusen takk, det var hyggelig å høre. Altså at du synes jeg bidrar med litt kloke ting innimellom. 

Tidligere i livet, da jeg var i jobb ble jeg sett på som ressurssterk. Men da var ikke demonene så tydelig til stede. Jeg bare visste på en måte at det antagelig ville komme til å smelle. Og det gjorde det til gangs. Og det som da trådte fram i lyset...ikke koselige greier. Har følt meg rar siden jeg var barn.

I de 12 årene jeg levde i en slags krigstilstand (vold - inkludert regelrett bank/juling,kvelning og skyting med maskingevær (ble ikke truffet) og flere episoder hvor jeg faktisk var sikker på at min siste time var kommet etc etc) var jeg faktisk svært oppegående. Jeg pumpet adrenalin 24/7, var årvåken, på alerten, reagerte på den minste lille ting som kunne true meg og mitt barn. Satt gjerne oppe hele natten og holdt vakt. Fordi jeg visste at han brøt besøksforbudet hvis han ville og selv om jeg utløste voldsalarmen så tok det lang tid før politiet kom, så han rakk å gjøre mye skade før de var på plass.. Må bare tilføye at jeg ikke ble i dette forholdet i mer enn ca ett år. men det var når jeg dro helvete virkelig begynte.

Så på den tiden kan man egentlig si at jeg var ressurssterk. Tok i denne perioden høyere utdanning og hadde ubegrenset med energi. Men adrenalin/kortisol produksjonen står fremdeles og pumper, selv om faren er over. Så jeg er ikke på nett. Redd, sliten og forbanna. Forbanna på flere personer. 

Jeg kan kanskje virke ressurssterk utad. Jeg har en del kompetanse, pga tidligere yrke og egenerfarte opplevelser. Jeg kan våkne om morgenen og tenke at nå gidder jeg ikke være dårlig mer!! Retter meg opp i ryggen og tramper ned trappa for å ta fatt på dagen. Men det varer bare i fem minutter.

[Soletti]

Jeg har uspesifisert personlighetsforstyrrelse Ina. 

Jeg kan plutselig bakke ut av ting jeg skal gjøre, avtaler må brytes for jeg takler det ikke. Ting som blir sagt kan kverne i hode i dagevis, ja helt frem til det skjer noe annet som tar over kverninga. Det tapper energi og jeg får smerter i kroppen og hodepine. Søvn er det dårlig med, jeg kverner jo. Jeg er utrygg på andre mennesker og deres intensjoner. Kanskje jeg leter etter feil hos andre ubevisst for å få bekreftelser på at jeg ikke duger. Jeg jobber ikke nå, er på aap. Skal jeg klare jobb må det være ett sted uten sterke personligheter og alt må være på stell,alt! Hvis ikke takler jeg det ikke og blir skikkelig syk. Fysisk syk. 

[AnonymBruker]

I bedre perioder sliter jeg bare med de fysiske problemene mine. Jeg har flere kroniske sykdommer, og dessverre betydelige skader etter et mislykket selvmordsforsøk. Jeg kan være mye plaget med migrene om jeg kjører meg for hardt.

I hypomanier sitter pengene løst, humøret er på topp, og prøver noen å ødelegge blir jeg fryktelig irritabel. Nåde den som stiller seg i veien for prosjektene mine! Prosjekter er det nemlig flere av i sånne faser. Jeg blir mer kreativ, skriver musikk og sover lite. Men etter den søte kløe... Så kommer den sure svie. I hypomanien begynner etter hvert lyset å brenne i begge ender, jeg blir sliten selv om tankene og alt det fine er der. Så bud nr.1 for meg er å få sørget for regelmessig søvn. Da kan man kanskje avverge hypomani på et tidlig stadium, og at smellen etter på blir så hard. For det er depresjonene som er jævlige for meg, som skaper mest problemer.

Da vil jeg helst bare ligge i senga, kanskje se en film nå og da eller lese litt lydbøker. Men så er konsentrasjonen så ræva at det går i veldig enkel litteratur. Jeg klarer ikke kompliserte krimromaner for eksempel. Jeg surrer med avtaler, møter ikke opp til avtaler fordi jeg får sånn angst at det ikke går, eller jeg avlyser i siste liten. Jeg vil helst bare sove. Tung og svart, drømmeløs søvn. Jeg liker den tilstanden, og tenker at det kanskje ikke hadde gjort noe å forbli sånn. Selvmordstanker begynner å ete meg bit for bit. Masse tanker om hvordan jeg kunne skadet meg selv på mer kreative måter som ikke er så synlige... Jeg tar generelt dårlig vare på meg selv. Orker ikke stelle meg, svimer ofte rundt i mitt hjemmefengsel iført slåbrok hele dager. Forsømmer husarbeid, eter dårlig, sover til helt skrudde tider. Kjenner en aldeles bunnløs fortvilelse, og en selvforakt uten sidestykke. Jeg som f.eks. har diabetes 1 som man ikke kan ta fri i fra. Heldigvis har jeg ved hjelp av gode hjelpemidler som insulinpumpe som i alle fall avverger at jeg glemmer å sette sprøyter. Men sånt som å gidde og sjekke blodsukker.. Drt er sånt som kan lide hvis jeg blir virkelig dårlig For meg er det et alvorlig varsko.

PTSD kan være plagsom, selv om den ikke nødvendigvis ødelegger hverdagen for mye nå, sett i forhold til før. Men i perioder har jeg mer flashbacks, mareritt og unngåelse av ting som kan minne meg om traumene mine. Dette, samt annen angst jeg strever med, henger seg gjerne på depresjonene mine.

Men det absolutt sprøeste, og verste jeg opplever er det man kaller en blandet episode. Der er både mani- og depresjonselementer tilstede samtidig. Jeg kan gjøre "maniting" som å svi av masse penger jeg burde spare, kan være overstrømmende, fokusert og tilstede. Samtidig er den enorme selvforakten der. Den "indre stemmen" som sier ting som at jeg har onde følelser, er for materialistisk og you name it. Til slutt blir hele fugl/fisk konflikten så tøff at risikoen for å gjøre noe svært selvdestruktivt er så høy at det beste for meg er å legges inn, få skjerming, stabilisering, noen som tar litt vare på meg siden jeg ikke kan det selv. Grunnen til at dette kan være dynamitt er at man pga de maniske elementene får en økt gjennomføringsevne ved øsnke om å ta livet sitt f.eks. Det er under slike episoder jeg blir mest selvdestruktiv og har begått selvskading og det som verre er.

Pga. den samlede belastningen helseutfordringene mine utgjør, er jeg på trygd. Men det betyr jo ikke at jeg at jeg bare sitter på ræva. Jeg bruker tid på hobbyer, går på Fontenehuset og et annet tilbud som jobber med den mer kreative siden. De to tilbudene utfyller hverandre på en god måte synes jeg. Med tida håper jeg å få meg en bitteliten jobb - type 25-30% så jeg håper Fontenehuset i min kommune etter hvert får etablert flere kontakter med ulike arbeidsgivere etter hvert. I min kommune er det bare et år siden det ble åpnet Fontenehus, men bare det å være der og møte folk som du jobber sammen med er veldig bra for meg. Jeg er utadvendt, og trenger å møte andre mennesker. Så det er jo viktig for meg ikke å la helseproblemene definere hvem jeg er - de er utfordringer jeg HAR. Og jeg vil at de ikke skal få større plass enn nødvendig.

 

Anonymkode: 476f2...7f2