Hvorfor har lege, psykiater og psykolog så ulike meninger om medisin og behandling?

[AnonymBruker]

En ting som forundrer meg er dette med medisiner i psykiatrien. Hvor mye av ansvaret som blir lagt over på meg selv liksom. Jeg hadde en fastlege som var skeptisk til å gi antidepressiva og mente psykolog var løsningen. Problemet er jo den lange ventetiden før man får time der.( det var den vondeste opplevelsen i mitt liv å føle seg akutt dårlig og måtte bare vente i flere mnd). Psykologen snakket aldri om medisiner eller foreslo om det kunne være nødvendig. Så ble jeg bare verre og verre. Legen satte meg på AD til slutt . Men da jeg skulle i eksponeringsterapi var psykologen der negativ til medisinene. Jeg følte meg svak som ville døyve smerten i stedet for å konfrontere den. Jeg ble dårligere og legen øket dosen og jeg begynte endelig å føle bedring. Så fikk jeg komme til hos en psykiater da legen mente jeg trengte grundig oppfølging av medisiner. Men psykiateren  sa hun  ikke likte å gi medisiner uten at det var helt nødvendig, skulle heller satse på kognitiv terapi. ( jeg hadde bare invalidiserende OCD, PTSD og moderat depresjon) Så hun reduserte den dosen jeg nettopp hadde øket og jeg ble dårligere igjen. Så etter en stund ble den øket opp igjen. Det var heller ikke så lett å bli bedre av den kognitive terapien da jeg var hos psykiateren en gang hver annen mnd. Nå er jeg på nedtrapping og går til en traumepsykolog . Føler at mye av mine plager nå også er påvirket av bivirkninger og nedtrapping av AD. Jeg prøver å forklare dette for psykologen men han forstår ikke hva jeg snakker om. Føler at det å gå på medisiner er en ensom reise der man må finne ut av tingene selv og der man lett blir mistenkeliggjort for å være en som leiter etter bivirkninger. ( alt er BARE psykisk). Dessuten er meningene om medisiner så ulik. Hvorfor er det greit at psykologer vet så lite om medisiner ?. Og hvorfor er lege , psykiater og psykolog så lite samkjørt i dette ?. 

Anonymkode: 7fef0...2b3

[Gjest Håpeful]

Tja. Ulikt kunnskapsnivå. De flinkeste legger all subjektivitet til side, leser de mest anerkjente tidsskrifter og bøker og tar i tillegg avgjørelser basert på klinisk erfaring samtidig som man helt til slutt fullt ut anerkjenner pasientens erfaring og opplevelse samtidig som man må ta høyde for misinformasjon her også. Psykiatri er kunst.

Jeg tenker at de som BARE tenker terapi tar feil, og de som BARE tenker medisiner tar feil. 

Min egen opplevelse er at det er vanlig å ikke bli hørt. Jeg har gått til mange behandlere, og de eneste som har lyttet er de som kan klart mest(paradoksalt nok?).

[FGT]

Det gjelder å finne en ekspert på på området.