Hva kan jeg gjøre for å tåle mer? Er det noe håp?

[emilie321]

Blir så frustrert over meg selv, tåler så lite. Er jeg sosial i 2-3 timer og i tillegg har vært i fysisk aktivitet, så går det helt rundt for meg. Føler jeg har et orkester av pipelyder i hodet.  Da må jeg hvile i minst 1 time i et mørkt rom og helst være uten inntrykk resten av dagen. Har så lyst til å greie mer. Nå sover jeg dårlig,  sover gjerne 2+2+1 time pr natt, har gjort det i mange år.  Går også på medisiner, abilify, efexor, brintellix og quetiapin + noen medisiner for fysiske ting. Denne kombinasjonen er den jeg har fungert best med noen sinne. Er bipolar med psykose + kompleks PTSD, har i tillegg noen fysiske utfordringer.

Prøver å gå ned i vekt, men det går sakte. Trener også det jeg får til. Prøver å tenke positivt.

Er det egentlig noe håp om at jeg noengang kan greie å bli noenlunde normal?  Eller greie mer aktivitet?      Må si at jeg har ekstremt mange innleggelser bak meg, men nå har jeg greid å holde meg unna innleggelser i 9 år.

Hva kan jeg gjøre for å tåle mer?

[stjernestøv]

2 timer siden, emilie321 skrev:

Blir så frustrert over meg selv, tåler så lite. Er jeg sosial i 2-3 timer og i tillegg har vært i fysisk aktivitet, så går det helt rundt for meg. Føler jeg har et orkester av pipelyder i hodet.  Da må jeg hvile i minst 1 time i et mørkt rom og helst være uten inntrykk resten av dagen. Har så lyst til å greie mer. Nå sover jeg dårlig,  sover gjerne 2+2+1 time pr natt, har gjort det i mange år.  Går også på medisiner, abilify, efexor, brintellix og quetiapin + noen medisiner for fysiske ting. Denne kombinasjonen er den jeg har fungert best med noen sinne. Er bipolar med psykose + kompleks PTSD, har i tillegg noen fysiske utfordringer.

Prøver å gå ned i vekt, men det går sakte. Trener også det jeg får til. Prøver å tenke positivt.

Er det egentlig noe håp om at jeg noengang kan greie å bli noenlunde normal?  Eller greie mer aktivitet?      Må si at jeg har ekstremt mange innleggelser bak meg, men nå har jeg greid å holde meg unna innleggelser i 9 år.

Hva kan jeg gjøre for å tåle mer?

Det lurer jeg også på, finnes det noen medisiner for å tåle mer f.eks? Blir ganske frustrert jeg også. 

[Trine]

9 timer siden, emilie321 skrev:

Blir så frustrert over meg selv, tåler så lite. Er jeg sosial i 2-3 timer og i tillegg har vært i fysisk aktivitet, så går det helt rundt for meg. Føler jeg har et orkester av pipelyder i hodet.  Da må jeg hvile i minst 1 time i et mørkt rom og helst være uten inntrykk resten av dagen. Har så lyst til å greie mer. Nå sover jeg dårlig,  sover gjerne 2+2+1 time pr natt, har gjort det i mange år.  Går også på medisiner, abilify, efexor, brintellix og quetiapin + noen medisiner for fysiske ting. Denne kombinasjonen er den jeg har fungert best med noen sinne. Er bipolar med psykose + kompleks PTSD, har i tillegg noen fysiske utfordringer.

Prøver å gå ned i vekt, men det går sakte. Trener også det jeg får til. Prøver å tenke positivt.

Er det egentlig noe håp om at jeg noengang kan greie å bli noenlunde normal?  Eller greie mer aktivitet?      Må si at jeg har ekstremt mange innleggelser bak meg, men nå har jeg greid å holde meg unna innleggelser i 9 år.

Hva kan jeg gjøre for å tåle mer?

Er det fysisk aktivitet på et treningsenter eller lignende, eller er det fysisk aktivitet som i å gjøre husarbeid eller gå en tur i skogen alene? Om det er på et treningssenter syns jeg egentlig du tåler ganske mye. Sosial er jo også relativt. Er det etter 2-3 timer med ei venninne, hjemme eller i rolige omgivelser, eller er det 2-3 timer på café?

Hva er normalt? Nå har du jo ikke vært innlagt på 9 år, så det må vel bety at du greier mer nå enn du gjorde for 9 år siden? Da er det ikke usannsynlig at du etterhvert vil greie mer enn det du greier nå. Men å sikte etter "normal" er vel ikke noe annet enn en fin måte å være slem mot seg selv på. Sett deg heller små, realistiske mål. Mål du kan klare å oppnå. Men ikke glem å minn deg selv på at du gjør framskritt hele tiden. Og er det en periode uten framskritt, er faktisk ikke det noen stor krise heller

[emilie321]

Akkurat nå, Trine skrev:

Er det fysisk aktivitet på et treningsenter eller lignende, eller er det fysisk aktivitet som i å gjøre husarbeid eller gå en tur i skogen alene? Om det er på et treningssenter syns jeg egentlig du tåler ganske mye. Sosial er jo også relativt. Er det etter 2-3 timer med ei venninne, hjemme eller i rolige omgivelser, eller er det 2-3 timer på café?

Hva er normalt? Nå har du jo ikke vært innlagt på 9 år, så det må vel bety at du greier mer nå enn du gjorde for 9 år siden? Da er det ikke usannsynlig at du etterhvert vil greie mer enn det du greier nå. Men å sikte etter "normal" er vel ikke noe annet enn en fin måte å være slem mot seg selv på. Sett deg heller små, realistiske mål. Mål du kan klare å oppnå. Men ikke glem å minn deg selv på at du gjør framskritt hele tiden. Og er det en periode uten framskritt, er faktisk ikke det noen stor krise heller

Takk for svar.

Kan jo være sosial med venner eller bekjente i 2-3 timer + feks en sykkeltur på en times tid. Eller som i dag, har vært å hjulpet min gamle mor å handle + å være hos henne i noen timer. Da er jeg helt skutt resten av dagen.  

Joda, er fornøyd med at jeg ikke har vært innlagt på 9 år, ser jo at det er framskritt.

Føler bare at jeg aldri blir bra nok for noen, ei heller for meg selv. Er bare så innmari lei meg idag, greier liksom ingenting av det jeg har satt meg som mål. 

Jo, får prøve å sette meg litt mer realistiske mål.

[Filicia]

Jeg blir også helt utmattet av alt som foregår rundt meg. Helt siden jeg var barn så er det eneste som har funka på meg å gå inn i min egen boble. Det må jeg gjøre kun for å overleve i denne harde verdenen. Jeg må holde alt ute og siden jeg har hatt det så lenge jeg kan huske så måtte jeg gjøre det for å klare skolen og alle forpliktelser og krav fra alle rundt meg. Dette gjør også at jeg ikke får med meg alt som foregår rundt meg fordi jeg må kun fokusere på å sette på den smilende maska mi.

[Trine]

2 minutter siden, emilie321 skrev:

Takk for svar.

Kan jo være sosial med venner eller bekjente i 2-3 timer + feks en sykkeltur på en times tid. Eller som i dag, har vært å hjulpet min gamle mor å handle + å være hos henne i noen timer. Da er jeg helt skutt resten av dagen.  

Joda, er fornøyd med at jeg ikke har vært innlagt på 9 år, ser jo at det er framskritt.

Føler bare at jeg aldri blir bra nok for noen, ei heller for meg selv. Er bare så innmari lei meg idag, greier liksom ingenting av det jeg har satt meg som mål. 

Jo, får prøve å sette meg litt mer realistiske mål.

Alle andre kan du bare glemme. Om noen mener du ikke er bra nok, får de bare mene det. Men det er viktig at du klarer å være bra nok for deg selv. Men da er det ikke det at du ikke blir bedre, som er problemet. Men at du er for streng med deg selv. Jeg kjenner deg jo ikke i virkeligheten, men du virker som et veldig godt menneske. Og det må da være mer enn bra nok.

Dårlige dager er lov, og det er lov å være lei seg og skuffet over seg selv. Men jeg tror ikke de rundt deg er helt enige i din oppfatning av deg selv.

[emilie321]

Akkurat nå, Trine skrev:

Alle andre kan du bare glemme. Om noen mener du ikke er bra nok, får de bare mene det. Men det er viktig at du klarer å være bra nok for deg selv. Men da er det ikke det at du ikke blir bedre, som er problemet. Men at du er for streng med deg selv. Jeg kjenner deg jo ikke i virkeligheten, men du virker som et veldig godt menneske. Og det må da være mer enn bra nok.

Dårlige dager er lov, og det er lov å være lei seg og skuffet over seg selv. Men jeg tror ikke de rundt deg er helt enige i din oppfatning av deg selv.

Takk Trine

Er nok litt streng med meg selv, ser den. Har også vanskeligheter med å ta inn positive ting om meg selv. Er bare så ofte sliten at jeg rett og slett ikke orker å gjøre noe hjemme, eller iallefall svært lite. Noe som også gjør at jeg føler at jeg ikke strekker til.  

Skal prøve å tenke at jeg er bra nok sånn jeg er.

[Trine]

2 timer siden, emilie321 skrev:

Takk Trine

Er nok litt streng med meg selv, ser den. Har også vanskeligheter med å ta inn positive ting om meg selv. Er bare så ofte sliten at jeg rett og slett ikke orker å gjøre noe hjemme, eller iallefall svært lite. Noe som også gjør at jeg føler at jeg ikke strekker til.  

Skal prøve å tenke at jeg er bra nok sånn jeg er.

Og for hver ting du får til kan du si til deg selv "godt jobba, Emilie"