Er nervøs for dagen som nærmer seg. Jeg trenger noen gode mestringsstrategier.

[Nicklusheletida]

Dagen hvor den  eldste er ferdig med 6 års studier nærmer seg. 

I vinter en gang ble vi invitert dit for å feire henne. Hun inviterte meg og kjæreste, x- mannen min og kjæreste, våre felles barn pluss besteforeldre. 

Av besteforeldrene kommer bare min x- svigermor gjennom 23 år. Mine foreldre kan ikke. 

Min datter har lagt opp dagen slik: Tidlig på dagen skal vi ut å spise lunsj sammen, deretter er det høytidelig seremoni, deretter skal alle spise felles middag. Som om det ikke var nok har hun også planlagt at vi etter middagen skal ut å drikke vin sammen 😀😀

Altså, jeg må jo takle dette som den voksne personen jeg er. Det er vår datters dag og den må bli bra for henne. Etter beinharde år, fortjener hun en skikkelig feiring. 

I vinter tenkte jeg. Dette skal gå fint. Skulle helst ha ønsket at det var en feiring for « kjernefamilien »  som ikke er noen kjernefamilie lenger, men det skal gå bra. 

Men nå nærmer det seg og jeg kjenner at jeg ikke er så svslappa til dette likevel. jeg gruer meg mer og mer. Hva i alle dager skal vi snakke om en hel dag ? Det kommer til å føles kunstig og rart. Spesielt at jeg skal være sammen med svigermor gjennom 23 år en hel dag , som egentlig ikke er min svigermor lenger, men den andre damas svigermor. 

Jeg er redd jeg ikke vil klare å slappe av. At jeg vil være anspent hele dagen. Ønsker at dette skal bli en naturlig og hyggelig feiring. 

Noen gode råd ? 

 

[Bokormen123]

Jeg har ingen andre råd til deg enn at du er nødt til å oppføre deg voksens og la denne dagen handle om datteren din og ikke din egen nervøsitet og angst... Nå vet ikke jeg forhistorien her, men det kan ikke være SÅ vanskelig for voksne mennesker å omgås en dag til ære for en datter som vil feire avslutning av studier. 

 

[Nicklusheletida]

31 minutter siden, Bokormen123 skrev:

Jeg har ingen andre råd til deg enn at du er nødt til å oppføre deg voksens og la denne dagen handle om datteren din og ikke din egen nervøsitet og angst... Nå vet ikke jeg forhistorien her, men det kan ikke være SÅ vanskelig for voksne mennesker å omgås en dag til ære for en datter som vil feire avslutning av studier. 

 

Å oppføre meg blir ikke vanskelig

Nå tenkte jeg mer på hvordan man skal klare å slappe av. Ikke bli så anspent. Føre en naturlig samtale. 

Vi har hatt konfirmasjon for den yngste også med alle til stede. Det gikk fint det, men jeg husker lite fra dagen annet enn at jeg var utslitt etterpå fordi jeg hadde vært så anspent og opptatt av at det skulle gå knirkefritt

Har jo ikke tenkt å be om beroligende for den ene dagen

Endret 6. juni 2018 av Nicklusheletida
.

[Pallida]

11 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Å oppføre meg blir ikke vanskelig

Nå tenkte jeg mer på hvordan man skal klare å slappe av. Ikke bli så anspent. Føre en naturlig samtale. 

Vi har hatt konfirmasjon for den yngste også med alle til stede. Det gikk fint det, men jeg husker lite fra dagen annet enn at jeg var utslitt etterpå fordi jeg hadde vært så anspent og opptatt av at det skulle gå knirkefritt

Har jo ikke tenkt å be om beroligende for den ene dagen

Tror bare du må belage deg på at du ikke vil klare å slappe helt av - at det er en spesiell setting/mix av fortid og nåtid. Samtidig virker du så balansert i deg selv, at det nok går seg til på beste måte. 

Drikk vin!

Og gratulerer til en stolt mor! 😊

[Nicklusheletida]

9 minutter siden, Mari- skrev:

Tror bare du må belage deg på at du ikke vil klare å slappe helt av - at det er en spesiell setting/mix av fortid og nåtid. Samtidig virker du så balansert i deg selv, at det nok går seg til på beste måte. 

Drikk vin!

Og gratulerer til en stolt mor! 😊

He he, utenpå kan jeg nok virke balansert ja

Inni meg føler jeg det ikke alltid slik. 

Husker da jeg skulle holde tale i konfirmasjonen til den yngste. Jeg tenkte at ALLE måtte se på meg hvor nervøs jeg var. Etterpå fikk jeg så mye ros for talen min fra alle hold og kjæresten måtte tørke tårer og sa at jeg var roligheten selv og at det var umulig å se på meg hvor nervøs jeg var. 

Jeg er stolt mor, men jeg har ikke bidratt  noen ting for at hun skal greie dette. Ikke en gang noen av mine gener nesten har hun arvet.  😜

Endret 6. juni 2018 av Nicklusheletida
.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

He he, utenpå kan jeg nok virke balansert ja

Inni meg føler jeg det ikke alltid slik. 

Husker da jeg skulle holde tale i konfirmasjonen til den yngste. Jeg tenkte at ALLE måtte se på meg hvor nervøs jeg var. Etterpå fikk jeg så mye ros for talen min fra alle hold og kjæresten måtte tørke tårer og sa at jeg var roligheten selv og at det var umulig å se på meg hvor nervøs jeg var. 

Jeg er stolt mor, men jeg har ikke bidratt  noen ting for at hun skal greie dette. Ikke en gang noen av mine gener nesten har hun arvet.  😜

Dette er hun som ber alle andre ta seg sammen når man skriver om hvordan man har det innvendig. Det er jo så lett som bare det. Foreslår at du følger dine egne råd som du gir  til andre. 

Anonymkode: 452cc...a52

[Nicklusheletida]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er hun som ber alle andre ta seg sammen når man skriver om hvordan man har det innvendig. Det er jo så lett som bare det. Foreslår at du følger dine egne råd som du gir  til andre. 

Anonymkode: 452cc...a52

Du må gjerne komme med eksempler. 

Jeg ber om råd nettopp for å « ta meg sammen » for å føle meg rolig. 

Jeg pleier ofte å « snakke » til meg selv jeg i et forsøk på å ta meg sammen. Jeg har aldri hevdet at jeg er feilfri. Til og med på jobb gjør jeg det.

Men det skader ikke med andres råd.