Jeg trodde at en psykolog ville forstå

[AnonymBruker]

Satt på bussen i går og overhørte en samtale. En fortvilet ung dame sa hun hadde sluttet i jobben etter 1 år. Hun forklarte en venninne hvor forferdelig det hadde vært å jobbe der og at hun endte opp som sykemeldt. Så sa hun hvor hun hadde jobbet og jeg kjente tårene presse på. Det viste seg å være min gamle arbeidsplass. Såå mange slike historier jeg har hørt fra den arbeidsplassen. Folk kom og gikk hele tiden. Jeg ble værende i åresvis. Det var som å være fanget i et mareritt. Jeg opplevde arbeidsdagen som svært belastende men klarte ikke å slutte. Ingen forstod hvorfor jeg ikke bare sluttet. Men det var akkurat som jeg var låst fast. Hadde en forferdelig angst for å gå på jobb men også for å bytte jobb. Hadde liksom ikke evnen til å ta en bestemmelse og var allerede blitt ganske psyk. Gikk heller ned i stilling og prøvde å holde ut. Til slutt endte jeg opp som psykiatrisk pasient. Nå mange år etter har jeg enda ikke fått snakke om tiden på jobb. Psykologen mente at det å jobbe på et sykehus ikke kunne være så belastende. Hun gjorde nærmest narr av det jeg sa og ramset opp yrker hun mente var belastende. Et av dem var psykolog. Jeg har mareritt og flash back etter årene på jobb enda. Skal andre bestemme hvor grensen går for hva man opplever som traumatisk? . Må man passe akkurat inn i definisjonen for å bli trodd eller få forståelse?. Man oppretter kriseteam når det skjer noe i en bygd. Alle i bygda kan komme å snakke. Min arbeidsplass var å jobbe med kriser hver dag. I mnd og år. Ingen fulgte opp de som jobbet der. Jeg vet at folk flest mener at når man har valgt et slikt yrke må man tåle alt. Men jeg trodde kanskje at en psykolog ville forstå???!!! 

Anonymkode: ffe2a...769

[laban]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen mente at det å jobbe på et sykehus ikke kunne være så belastende. 

Det var en underlig generalisering. Jeg vil tro at de aller fleste forstår at det kan være belastende å jobbe i helsevesenet , selvom det sikkert kan være meningsfullt også.

[Gjest Gargamel]

7 minutter siden, laban skrev:

Det var en underlig generalisering. Jeg vil tro at de aller fleste forstår at det kan være belastende å jobbe i helsevesenet , selvom det sikkert kan være meningsfullt også.

Ikke minst er det belastende med personkonflikter og dårlig ledelse, uansett hva man jobber med. 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Satt på bussen i går og overhørte en samtale. En fortvilet ung dame sa hun hadde sluttet i jobben etter 1 år. Hun forklarte en venninne hvor forferdelig det hadde vært å jobbe der og at hun endte opp som sykemeldt. Så sa hun hvor hun hadde jobbet og jeg kjente tårene presse på. Det viste seg å være min gamle arbeidsplass. Såå mange slike historier jeg har hørt fra den arbeidsplassen. Folk kom og gikk hele tiden. Jeg ble værende i åresvis. Det var som å være fanget i et mareritt. Jeg opplevde arbeidsdagen som svært belastende men klarte ikke å slutte. Ingen forstod hvorfor jeg ikke bare sluttet. Men det var akkurat som jeg var låst fast. Hadde en forferdelig angst for å gå på jobb men også for å bytte jobb. Hadde liksom ikke evnen til å ta en bestemmelse og var allerede blitt ganske psyk. Gikk heller ned i stilling og prøvde å holde ut. Til slutt endte jeg opp som psykiatrisk pasient. Nå mange år etter har jeg enda ikke fått snakke om tiden på jobb. Psykologen mente at det å jobbe på et sykehus ikke kunne være så belastende. Hun gjorde nærmest narr av det jeg sa og ramset opp yrker hun mente var belastende. Et av dem var psykolog. Jeg har mareritt og flash back etter årene på jobb enda. Skal andre bestemme hvor grensen går for hva man opplever som traumatisk? . Må man passe akkurat inn i definisjonen for å bli trodd eller få forståelse?. Man oppretter kriseteam når det skjer noe i en bygd. Alle i bygda kan komme å snakke. Min arbeidsplass var å jobbe med kriser hver dag. I mnd og år. Ingen fulgte opp de som jobbet der. Jeg vet at folk flest mener at når man har valgt et slikt yrke må man tåle alt. Men jeg trodde kanskje at en psykolog ville forstå???!!! 

Anonymkode: ffe2a...769

Jeg vet ikke hva slags avdeling du jobbet på men det er jo ofte arbeid med kriser hver eneste dag på et sykehus.

Jeg synes sammenligningen din med bygda som får krisehjelp likevel blir litt malplassert fordi sykepleiere og leger har jo utdannelse og kunnskap til å håndtere pasientenes kriser. Om du tenker mer på kriser i form av dårlig ledelse osv så er det klart at slikt er vanskelig.

Anonymkode: 767e7...7d8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hva slags avdeling du jobbet på men det er jo ofte arbeid med kriser hver eneste dag på et sykehus.

Jeg synes sammenligningen din med bygda som får krisehjelp likevel blir litt malplassert fordi sykepleiere og leger har jo utdannelse og kunnskap til å håndtere pasientenes kriser. Om du tenker mer på kriser i form av dårlig ledelse osv så er det klart at slikt er vanskelig.

Anonymkode: 767e7...7d8

Hadde ikke forventet forståelse .Husk at mange som begynner å jobbe  på sykehus er unge mennesker i 20 årene. De blir forventer å takle tøffe ting med forbausende lite oppfølging. Mennesker er mennesker uansett hvordan du ser på det. Og hva vet du om hvor mye man er « drillet» på kriser. Man lærer helt praktisk hvordan redde liv og gi alt for å lindre pasientens plager. Men arbeidsplassen har ulike rutiner på hvordan følge opp sine ansatte ved akutte eller vanskelige situasjoner. Min avdeling hadde ingen  oppfølging. Dessuten var den kronisk underbemannet. Når man har vært vitne til hundredevis av dødsfall og jobbet med tøffe situasjoner daglig vil det prege deg som menneske uansett. Men som sagt jeg forventer ingen forståelse. Tenkte bare at en psykolog ville forstå. At vi er mennesker og ikke roboter. 

Anonymkode: ffe2a...769

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ikke forventet forståelse .Husk at mange som begynner å jobbe  på sykehus er unge mennesker i 20 årene. De blir forventer å takle tøffe ting med forbausende lite oppfølging. Mennesker er mennesker uansett hvordan du ser på det. Og hva vet du om hvor mye man er « drillet» på kriser. Man lærer helt praktisk hvordan redde liv og gi alt for å lindre pasientens plager. Men arbeidsplassen har ulike rutiner på hvordan følge opp sine ansatte ved akutte eller vanskelige situasjoner. Min avdeling hadde ingen  oppfølging. Dessuten var den kronisk underbemannet. Når man har vært vitne til hundredevis av dødsfall og jobbet med tøffe situasjoner daglig vil det prege deg som menneske uansett. Men som sagt jeg forventer ingen forståelse. Tenkte bare at en psykolog ville forstå. At vi er mennesker og ikke roboter. 

Anonymkode: ffe2a...769

"hva vet du om hvor mye man er « drillet» på kriser. " Det vet jeg mye om. 

Synd at du ikke fikk god oppfølging av ledelsen eller at dere hadde et miljø hvor det var mulig å få luftet tanker. Ikke så vanskelig å forstå at slikt kan være tungt.

Anonymkode: 767e7...7d8