Når man treffer kjente i psykiatrien

[Gjest Maggie55]

Lykke til😊

[FjellOgDalar]

 Det ville være svært problematisk for meg om jeg ble tildelt en behandler som jeg hadde kjennskap til fra andre arenaer eller som kjente familie av meg. Taushetsplikt og takushetsplikt, men likevel ville jeg oppleve store problemer med å betro mine innerste saker til en person jeg visste godt hvem var. Jeg husker da jeg begynte på DPS-poliklinikk og det viste seg at en av de som jobber der kjenner foreldrene mine ganske godt, måtte jeg få det klart skrevet i henvisningen at jeg ikke ønsket noe med den personen å gjøre. Det ble tatt hensyn til. Men hadde dette forekommet på psykehus hvor det å få behandler tildelt er litt kinkigere, ville jeg slite. Kanskje henger det noe igjen fra distriktslegen der jeg vokste opp, som alle måtte gå til. Ingen andre leger i nærheten ville ha pasienter fra utenfor bykjærnen, fordi de mente det ble for mange pasienter. Så denne legen var vi stuck med. Han hadde jo barn i samme barnehage som andre, så på skolen i klassen under meg... Da jeg kom i behov av psykolog, var det først jeg selv som ba om å få ordnet en henvisning. Psykologen jeg hadde startet hos var den eneste i området jeg kunne gå til, fordi jeg hadde familie som kjente de fleste igjennom arbeid i psykiatrien. Men da denne purret på henvisningen, fikk jeg min mor til å ringe denne legen. Han hadde da bare uten å spørre noen trukket en konklusjon om at dette var noe foreldrene mine hadde funnet på. Jeg var jo så russurssterk at han ikke skjønte hva jeg hadde hos noen psykolog å gjøre. Etter det var det en isfront mellom meg og den legen. Og det var direkte ubehagelig å kjenne til barna hans.

Å møte pasienter jeg har møtt under tidligere innleggelser opplever jeg ikke som så problematisk. Vi er alle der av en grunn, og jeg tror i regelen det er svært  lite sannsynlig at evt. kjente medpasienter skulle lage kvalm for meg. De ønsker jo ikke at jeg skal gjøre det. Men jeg er ekstremt forsiktig med å gi fra meg kotntaktinfo. Ikke oppgir jeg etternavnet mitt, og jeg sier som regel nei til forespørsler om å dele telefonnumre, mail eller facebook. Medpasienter er medpasienter. Ferdig snakka.

[Soletti]

Godt å se at vi er fler som opplever dette som vanskelig. Jeg synes det er trist å bli møtt av helsevesenet som en lite behandlingsvillig pasient når jeg tar opp at det er ett problem å ha privat kjennskap til behandler.