Tre søsken foran en grav.

[Gjest Maggie55]

På kirkegården var jeg igang med å fjerne noen busker med noen lange røtter som vokste helt villet og kom sjenerende inn på omkringliggende gravsteder. Når jeg drev på å rev og slet i disse røttene for å gjøre plass til nye busker som ikke ville bli så høye og kraftige ifølge forpakningen så jeg tre mennesker ankomme fra forskjellige kanter av kirkegården . Om de var kvinner eller menn er jeg ikke helt sikker på men det var eldre personer.   Armer og hender fant hverandre og tett omklynget  stod i å så ned på gravsteinen foran seg. Som dansere stod de der men helt balansert liksom.  Merkelig da aldri har jeg sett disse menneskene eller fjerne figurene før eller siden men jeg følte sterkt at de aldri ville komme tilbake. Ikke sammen eller alene. Merkelig opplevelse. Jeg arbeidet videre med mitt men så de dro sammen etter stund.

Det var dette med den ordløse og enkle samhandlingen som jeg kunne gjenkjenne utenifra men sim jeg aldri har opplevet selv da jeg har det mer vanskelig og vrient personlig.

Hvorfor er det slik?

[Gjest Maggie55]

I dag er de omkringliggende gamle graver bare borte da man planlegger så mye i dag ,så buskene kan bare gro uten mye beskjæring fremover,  men den lille hendelsen eller refleksjonen på tid og sted husker jeg fremdeles. Enkelte ting er bare veldig rart.

[Gjest Maggie55]

Jeg renger ikke meg selv for religiøs akkurat ,men jeg tror vel bare at der er mer mellom himmel og jord som de av og til sier.