AAP eller uføretrygd, hvem bestemmer? NAV eller fastlege/DPS?

[AnonymBruker]

Hvis fastlegen og behandler ved DPS mener at en pasient ikke kan jobbe på grunn av alvorlig psykisk sykdom, kan NAV likevel nekte pasienten AAP, og, eventuelt senere, uføretrygd?

Neon jeg kjenner sier at legen og behandler ved DPS samt psykiater ved DPS sier at hun ikke kan jobbe fordi hun er alvorlig syk. At alle disse personene har skrevet til NAV, men at NAV likevel avviser søknad om AAP (etter fire år) og uføretrygd. Stoler ikke NAV på de som jobber i helsevesenet, som faktisk er eksperter med lang utdannelse? Har NAV rett til å avvise en alvorlig syk pasient som fagpersoner mener har full rett på økonomisk støtte? Går dette på diagnoser, tro? Vurderer de feks. at en med alvorlig angst ikke har en alvorlig diagnose, mens en med schizofreni får støtte, fordi det vurderes som verre, feks? NAV mener hun kan begynne å jobbe. Synes det virker rart. Helsepersonell sier: alvorlig syk, kan absolutt ikke jobbe. NAV sier: hun kan jobbe, null støtte fra oss. Forstår ikke helt.

Dette gjør meg bekymret. Jeg har en alvorlig psykisk lidelse selv, og frykter t NAV skal avvise meg senere, hvis jeg kommer dit at jeg må søke om forlenget AAP eller ufør. Jeg tror ikke det kommer til å skje, da jeg er veldig motivert for å jobbe igjen snart, men jeg tenker "hvis om". Jeg har ikke alltid kontroll. Tenker liksom at hvis jeg som har bipolar 1 er deprimert eller i en blandet episode når NAV eventuelt avviser meg, og ikke vil støtte meg økonomisk lenger, vil en slik avvisning sannsynligvis få fatale følger for meg. Derfor er jeg veldig bekymret. 

Anonymkode: f5b14...7b8

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis fastlegen og behandler ved DPS mener at en pasient ikke kan jobbe på grunn av alvorlig psykisk sykdom, kan NAV likevel nekte pasienten AAP, og, eventuelt senere, uføretrygd?

Ja, NAV har siste ordet.

Anonymkode: 19c5d...d9a

[AnonymBruker]

Ok. Forstår at NAV er strenge, men synes veldig synd på de som blir svært urettferdig behandlet

Anonymkode: f5b14...7b8

[FjellOgDalar]

Det som er fryktelig dumt i NAV-systemet, er at det faktisk er veldig personavhengig hva man får. Saksbehandleres kompetanse og ikke minst menneskeforståelse er sterkt varierende. Jeg opplevde det motsatte med en saksbehandler; jeg ville prøve meg på noe utdanning tross at jeg har uføre. Første saksbehandler var kjempepositiv til det, men så byttet de av en eller annnen grunn saksbehandler, og hun var totalt i mot. Ville ikke en gang (tilsynelatende) høre på at jeg hadde snakket med Senter for tilrettelegging og deltakelse for å få råd. Jeg hadde fylt ut henvisningspapirer dit, men saksbehandleren ville ikke se det. Jeg skrev en klage på dårlig utføring av tjenester.. Da fikk jeg plutselig en kjempesaksbehandler. Så det er min historie om hvordan svært variable skasbehandlere kan bidra svært negativt.

De er nok blitt strengere med uføre, fordi politikere mener det er ugunstig at "så mange får det." AAP skal egentlig være en kortsiktig løsning, men slik systemet  er i dag blir folk gående på denne ordningen i mange år uten at det fører til noe. Dessverre. Jeg synes det er trist at byråkrater som bare tygger papirer ikke hører på kompetente spesialister.

Det jeg tenker KAN være verdt å sjekke ut, er noe som heter IPS. Det står for individual placement and support, eller individuiell jobbstøtte på norsk. Man vl da komme i dialog med såkalt jobbspesialist, som er der for å kartlegge/utrede kvalifikasjoner man har. Samtidig tar man absolutt med i betraktningen hva slags tilretteleggingsbehov man har. Tanken er å få en ut i ordinær lønnet jobb, MEN det skal være skreddersydd. Man snakker ikke førti timer arbeidsuke, men kanskje 20% om det er det man føler man kanskje klarer. Jobbspesialisten skal følge en opp også når man er kommet i arbeid.

Men er uføretrygd den løsningen  både bruker og helsepersonell anser som mest hensiktsmessig, så er det bare kå KLAGE og bruke rettighetene sine så langt det rekker. En dyktig behandlier kan sikkert bistå med å utforme en slik. Jeg vet det er beintøft å kjempe med systemet; jeg har selv gjort det - riktig nok i andre sammenhenger.

Med tanke på hvor "alvorlig" man anser diagnosen, tenker jeg at angst eller depresjon kan være like ille som en del somatiske sykdommer. Det kan faktisk bli livstruende i verste fall, og det må tas på alvor synes jeg. Jeg kjenner til personer som er i arbeid tross schizofreni,  men også folk med angst og depresjon som ikke klarer å jobbe. Det er jo rest-arbeidsevne de skal vurdere, og har man stått på AAP i fire år uten at det har ført fram - så bør NAV være særdeles åpne for å se på andre tiltak om det så heter uføretrygd.

Men dette er mine meninger. Og de kan nok ikke hjelpe anre så mye... MEN tl slutt kom jeg til å tenke på det med bipolar og sykdomsepisode på søknadstidspunkt. Egentlig BURDE det være en EKSTREMT GOD ANLEDNING for NAV til å se hva slik sykdom gjør med en. Samtidig... Man bør være noenlunde i vater når man skriver selve søknaden, så den blir så saklig som mulig.

[AnonymBruker]

Har personen vært i arb.praksis for å bevise ovenfor NAV at det ikke funker? Nå ble jeg ufør før den nye reformen kom, men jeg måtte i arb.praksis for å bevise at jeg ikke klarte å jobbe meg enn 30-40%. Jeg ble værende i jobben i 6 mnd, og trivdes godt, men de trengte meg ikke mer etter 6 mnd.. Da ble psyken min dårligere, og det gikk ca 1 mnd fra jeg sluttet til jeg søkte om ufør. Men skal sies at jeg hadde en super lege og ei super saksbehandler på NAV. Jeg har dystymi som diagnose.

Anonymkode: 24b9a...a4b