Fortvila...

[AnonymBruker]

Eg er så fortvila... 

Vet ikke hva eg skal gjøre.. følelsene river og sliter i meg.. 

Ble fortalt at eg måtte spørre samboer om han hadde bekjentskap til en dame.

Fikk vite da at han hadde hatt et forhold til henne i  rundt 2 år. 

Ikke av han men av henne. Har konfrontert han med dette flere ganger. Han kan ikke være ærlig å innrømme og si sannheten rundt dette. Bare brudd stykker, men då med det utfall at han var helt uskyldig. Min konklusjon blir jo da at dette har skjedd når han ikke motbeviser meg noe annet. Og hun hadde og bilder å vise meg av han. 

Gikk å tenkte mye på dette.. prøvde å tilgi.

Pøvde å få hverdagen til å fungere som normalt, men klarer det ikke. Føler det er vanskelig å få dedet r til når han ikke er ærlig og ikke kan snakke ut om dette. Det butter imot når det kommer til å være intim med han. Kommunikasjonen har blitt overfladisk og mer bare praktisk i forhold til de to jentene vi har sammen. 

Fikk vite om dette i februar... har prøvd i et par mnd å få ting til å fungerer, men nå når eg tok dette opp igjen for å få han til å snakke så fikk eg en forventning om at han hadde en forventning om at eg bare skulle tilgi dette. Han mente det hadde gått så lang tid. 

Når det nå kom til ferie så har vi hatt en diskusjon om vi skulle ferier sammen. Ha  har flere ganger sagt at han ikke skal være med. Når eg har spurt og tilogmed når jentungen har spurt.

Han ser ikke vitsen med å reise på ferie sammen når vi ikke snakker sammen. Prøver å forklare han da at eg ble såret over å få vite dette om han. At eg faktisk ble lei meg. Eg sitter hjemme med to barn. Minste jenta var akkurat født når dette forholdet holder på. Så han er jo bevist på at eg tilbringer tid hjemme med amming og det som hører med. Og prøver å si at her stoler eg på deg og gir deg frihet til å gå der du vil. Uten å kreve noe særlig til tilbake. Og forklarer da at eg blir stille ig ikke har så mye om snakke om, før vi faktisk snakker om problemet som har ført til at alt stopper opp. Da får eg til svar at han kan ikke snakke om dette fordi han har vakt. ( jobber vanlig dag og kommer hjem etter det. Vakt i den forstand at han må på jobb om en alarm går)

Så siden eg ikke kan forholde meg til annet en det han sier så planlagte eg å reise aleine med jentene. Men når vi hadde pakket i bilen og stod klar til å reise, så ble han forbanna og mellom linjene kunne eg lese at han ville være med... Men står da å sjeller meg ut om hvor dum og syk eg er.... 

Ente med at eldste jenta begynte å grine å ba meg kjøre. 

Men den som sitter her med dårlig samvittihet er eg. 

Skal eg bare gi opp å prøve å få et svar av han eller prøve litt til 🙈😐

Anonymkode: e534b...f29

[AnonymBruker]

Du har gjort mer enn nok... 

 

Anonymkode: aabd9...d50

[AnonymBruker]

Hvorfor føler eg det er så vanskelig å gi slipp da? 

Eldste jenta begynner å forstå og ønsker jo ikke at manne og pappa skal gå fra hverandre. Hva kan eg gjøre for å få henne til å føle seg trygg?

 

Anonymkode: e534b...f29

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor føler eg det er så vanskelig å gi slipp da? 

Eldste jenta begynner å forstå og ønsker jo ikke at manne og pappa skal gå fra hverandre. Hva kan eg gjøre for å få henne til å føle seg trygg?

 

Anonymkode: e534b...f29

Jeg synes du skal be om en samtale med Familiekontoret. Du kan starte med å ha en samtale med dem alene, og så kan du evt. spørre partneren din om han vil være med etter det.  Det høres for meg ut som om dere trenger hjelp til å kommunisere konstruktivt, enten dere skal gå fra hverandre eller fortsette sammen. 

Anonymkode: 0b55e...03a