Overdriver jeg?

[Gjest yngstemann i gaupe-patruljen]

Er det bare en dum bagatell som ikke bør plage meg?

Var på speideleir den sommeren jeg ble 11 år.

Som en av de yngste så ble jeg kanskje passet litt ekstra på...? Vet ikke jeg. En av lederene tok iallefall litt ekstra vare på meg. Fikk alltid sitte på fanget. Han ville alltid at jeg skulle sitte med ham på samlinger og under leirbålet og sånn. Og når det ble kjølig på kvelden varmet han meg.

Følte meg rimelig trygg, jeg. Til og med ganske spesiell. Han var bare så snill og greier.

Så en dag var jeg ikke helt i form. Han sa at jeg heller skulle holde meg i teltet enn å gå på samling den kvelden. Men ikke i _mitt_ telt da, i hans.

Han sa at vi kunne sitte der og spille litt kort. Hadde egentlig ikke så lyst til det, men ok. Det var faktisk litt kjedelig å ligge alene i teltet.

Spille kort, ja... Jo, vi gjorde det forsåvidt. Men hver gang han vant, så ville han ha en premie. "Hva får vinneren, da?" sa han. (Det var stort sett han som vant....)

Jeg skjønte vel ikke hva han mente!? Herregud da, jeg var mer opptatt av sjokoladen som jeg så han hadde liggende der. Kanskje det var en trøstepremie for den som tapte også. Hvor dum er det mulig å bli...

Men det var ikke det han mente.. Først et kyss her, så et der. Det var sånn premie han mente.

Så sluttet vi å spille. Det var visst bare premieutdelingen igjen da. Han begynte å ta meg under genseren, og jeg sa ingenting. Æsj.. Hvorfor sa jeg ingenting da? Så spurte han om han kunne "få smake på de". Da sa jeg iallefall nei! "Det her er ingenting å være flau over" sa han da.

Det var ikke det jeg mente da. Sa ikke nei fordi at jeg var flau! Jeg ville ikke! Men han "smakte" likevel.

Og hele tiden sa han på meg og sa "Hmmm?". Æsj.. Jeg kan høre akkurat den hmm-lyden enda...

Jeg sa at jeg ville ut til de andre likevel, men han syns det var en dårlig idé siden jeg ikke var bra. Ville ikke ha meg syk, vet du.

Han tok "andre" steder og. Men ikke så mye. (Går det an å si det? "Ikke så mye"? Jeg syns det var alt for mye.)

Jeg prøvde å si klart ifra at jeg ville ut derfra. Og etter litt så lot han meg gå.

Så sa han at om jeg sa det her til noen så ville alle syns at jeg var dum og ekkel. Og siden han kjente alle og jeg ikke kjente så mange så ville ingen tro på meg og da ville jeg iallefall få alle mot meg.

Ikke store trusselen kanskje, men jeg holdt kjeft jeg.

Og det har jeg gjort siden.

Men det her er mange år siden. Jeg er voksen nå, og vet ikke helt om kanskje hodet mitt overdriver det hele når det enda plager meg sånn.

Han gjorde jo ingenting mer enn det jeg sa nå. Kunne jo vært så mye verre!

Føler meg litt tåpelig når jeg tenker sånn nå. At det skal være så vanskelig enda. Det var jo liksom "ingenting". Men bare den gangen var det så veldig mye.

Jeg vet ikke... Bør jeg bare glemme hele greia? Og i så fall, hvorfor får jeg ikke det til? Overdriver jeg og gjør ei fjær til fem høns?

Det var jo på en måte så lite.

Vil bare vite om jeg egentlig burde ha glemt det her for lenge siden. Og hvorfor det enda plager meg.

[girlunknown]

Dette er et overgrep, og ut fra det du skriver får jeg inntrykk av at det plager deg. Den speiderlederen visste godt at han gjorde noe galt. Din reaksjon på dette er naturlig.

[DIXI]

Hei!

Du overdriver slett ikke! Det du beskriver her tror jeg veldig mange kan kjenne seg igjen i. Å bli presset til noe "uskyldig" som man etterpå blir truet med å tie om. Det er slett ikke uskyldig for den det gjelder, det er et grovt overtramp overfor ens personlige grense og seksualitet.

Du skriver veldig bra, og måten du beskriver det som skjedde på er både oppriktig og gjennomtenkt. Det er flott, for det viser at du klarer å se det som skjedde litt utenfra, noe du sikkert ikke gjorde da det skjedde og i tiden etterpå.

Veldig ofte hjelper det å lette på lokket av Pandoras eske og fortelle om det som skjedde. Det hjelper å få andres tilbakemelding på at det du nå føler og tenker om det som skjedde er riktig og viktig.

Og trolig hjelper det også litt å vite at veldig mange dessverre har opplevd tilsvarende situasjoner. Altså har du ikke oppført deg unormalt eller lagt opp til det som skjedde selv. Dette er speiderlederens hele og fulle ansvar, og et grovt overtramp fra hans side.

Det jeg lurer på nå, er hvor mange andre han gjorde slik med? Og hvorfor har vi en så iboende evne til å tie stille om slike hendelser i stedet for å skrike på hjelp, slik vi egentlig burde gjøre???

Håper du får det bedre nå, etter å ha fortalt dette til oss!

Vennlig hilsen Grete :-)

[Gjest gaupa]

Hei!

Du overdriver slett ikke! Det du beskriver her tror jeg veldig mange kan kjenne seg igjen i. Å bli presset til noe "uskyldig" som man etterpå blir truet med å tie om. Det er slett ikke uskyldig for den det gjelder, det er et grovt overtramp overfor ens personlige grense og seksualitet.

Du skriver veldig bra, og måten du beskriver det som skjedde på er både oppriktig og gjennomtenkt. Det er flott, for det viser at du klarer å se det som skjedde litt utenfra, noe du sikkert ikke gjorde da det skjedde og i tiden etterpå.

Veldig ofte hjelper det å lette på lokket av Pandoras eske og fortelle om det som skjedde. Det hjelper å få andres tilbakemelding på at det du nå føler og tenker om det som skjedde er riktig og viktig.

Og trolig hjelper det også litt å vite at veldig mange dessverre har opplevd tilsvarende situasjoner. Altså har du ikke oppført deg unormalt eller lagt opp til det som skjedde selv. Dette er speiderlederens hele og fulle ansvar, og et grovt overtramp fra hans side.

Det jeg lurer på nå, er hvor mange andre han gjorde slik med? Og hvorfor har vi en så iboende evne til å tie stille om slike hendelser i stedet for å skrike på hjelp, slik vi egentlig burde gjøre???

Håper du får det bedre nå, etter å ha fortalt dette til oss!

Vennlig hilsen Grete :-)

Jeg har også tenkt på det samme som deg... Om det er flere som har opplevd det samme med han. Og det gnager mye på samvittigheten min. For jeg tenker at om jeg hadde gjort noe annet enn det jeg gjorde, så kunne jeg kanskje hindret andre å oppleve det samme. Men de tankene kom liksom ikke før endel år senere....dessverre. Føler meg ganske egoistisk som ikke tenkte på det da, men.

Jeg tenker også at jeg kunne gjort mye annet for min egen del. Hvorfor sa jeg for eksempel ikke i fra? Eller hvorfor ropte jeg ikke på noen? Eller sloss meg ut derfra? Jeg føler meg ganske skyldig, for jeg gjorde jo egentlig ingenting for å stoppe han heller. Men jeg ville det jo ikke fordet! Jeg bare føler meg så skyldig siden jeg ikke gjorde noe. Og at jeg kanskje skulle skjønt det litt før eller noe?

Hvorfor i all verden bare var jeg der og gjorde ingenting? Det gjør meg iallefall kvalm!

[DIXI]

Jeg har også tenkt på det samme som deg... Om det er flere som har opplevd det samme med han. Og det gnager mye på samvittigheten min. For jeg tenker at om jeg hadde gjort noe annet enn det jeg gjorde, så kunne jeg kanskje hindret andre å oppleve det samme. Men de tankene kom liksom ikke før endel år senere....dessverre. Føler meg ganske egoistisk som ikke tenkte på det da, men.

Jeg tenker også at jeg kunne gjort mye annet for min egen del. Hvorfor sa jeg for eksempel ikke i fra? Eller hvorfor ropte jeg ikke på noen? Eller sloss meg ut derfra? Jeg føler meg ganske skyldig, for jeg gjorde jo egentlig ingenting for å stoppe han heller. Men jeg ville det jo ikke fordet! Jeg bare føler meg så skyldig siden jeg ikke gjorde noe. Og at jeg kanskje skulle skjønt det litt før eller noe?

Hvorfor i all verden bare var jeg der og gjorde ingenting? Det gjør meg iallefall kvalm!

Kjære Gaupa!

Det er det som er så ufattelig! Hvorfor lar barn og unge slikt skje? Vi har diskutert det utallige ganger, men ingen har en skikkelig god forklaring. Det er noe med at man på en måte beskytter overgriperen - mot sin vilje. Man vet at det som skjer er galt, og likevel tier man med den store, vonde hemmeligheten. Man velger å være snill og grei, kanskje ikke minst på grunn av trusler som kan skremme barn skikkelig til taushet. Det er noen mekanismer her som vi ikke kan forstå med fornuften, men de som har opplevd det beskriver det alle omtrent på samme måten.

Det er det som gjør at de pedofile kan ture frem som de gjør. Hadde vi bare visst hvordan vi skulle få barna til å snakke etter første antydning til overgrep....

Du må ikke klandre deg selv det som skjedde, og slett ikke tanken på at du kunne ha stoppet ham fra å gjøre noe liknende med andre. Det slår begge veier - hvorfor sa ikke noen andre fra så du slapp denne opplevelsen? Barn er slik. Det er de voksne som skal føle skyld og skam for det som skjer!

Jeg tror at hvis du klarer å akseptere tanken på dette at du ikke kunne gjort noe mer den gangen, så vil du få det bedre med deg selv. Du har reagert helt normalt på en unormal situasjon.

Har du tenkt på hva som hadde skjedd hvis du møtte denne mannen i morgen? Kanskje du kan få ut litt steam ved å lage et fiktivt møte med ham? Tenke deg samtalen slik den kunne funnet sted, hva du ville sagt til ham nå i dag som voksen!

Vennlig hilsen Grete :-)