Å slite med noe psykisk / annet i jobb, men får ikke uføre/ sykemelding

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er flere i min gruppe. Jeg sliter med å jobbe så mye som jeg kunne ønske. Men jeg velger heller å takke nei til vakter, istedet for å kjøre meg "i veggen" å jobbe når det blir for mye for meg. Jeg vet at det går utover meg selv, og egen inntekt. Denne uken så er jeg litt skuffet over meg selv. Kunne jobbet 5 dager, men takket nei til en av de. Årsaken var vel at de 4 andre var senvakter, og da orket jeg ikke en til. Men det er psykiske årsaker innvolvert også. 

Fins det andre mennesker som gjør det samme?

Anonymkode: fc742...479

[Soletti]

Ikke nå men når jeg jobbet valgte jeg 50% for å klare dagene. Det ble for mye det og desverre. Håper jeg kan klare 40% etter hvert. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Soletti skrev:

Ikke nå men når jeg jobbet valgte jeg 50% for å klare dagene. Det ble for mye det og desverre. Håper jeg kan klare 40% etter hvert. 

Jeg har det litt sånn. Vet ikke om det er pga mye sene vakter / eller hva men jeg kjenner at jeg må begrense meg på hva jeg tar på meg av arbeid for konsekvensen er at jeg får et mareritt psykisk med meg selv og møter veggen om jeg tar på meg mer enn jeg føler jeg makter. Men jeg har ikke uføretrygd eller sykemelding for det får jeg ikke av legen. Men jeg går tap av mye inntekt av at jeg har det sånn. Men har ikke annet valg. Da er vi flere som faller under den kategori Soletti.  Jeg har følt meg så rar, og ensom med det. Men det er nok flere av oss. 

Anonymkode: fc742...479

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om det er flere i min gruppe. Jeg sliter med å jobbe så mye som jeg kunne ønske. Men jeg velger heller å takke nei til vakter, istedet for å kjøre meg "i veggen" å jobbe når det blir for mye for meg. Jeg vet at det går utover meg selv, og egen inntekt. Denne uken så er jeg litt skuffet over meg selv. Kunne jobbet 5 dager, men takket nei til en av de. Årsaken var vel at de 4 andre var senvakter, og da orket jeg ikke en til. Men det er psykiske årsaker innvolvert også. 

Fins det andre mennesker som gjør det samme?

Anonymkode: fc742...479

Jeg klarte ikke å jobbe fullt i min jobb. Jeg jobbet turnus og det var en travel og utfordrende jobb. Jeg hadde også familie å ta meg av. Med årene ble jeg mer og mer sliten og kvidde meg veldig til å gå på jobb. Samtidig fikk jeg psykiske plager. Jeg fikk noen ganger sykemelding fordi jeg var så nedkjørt men legen betegnet det da som depresjon. Men for meg var ikke en kort sykemelding av og til løsningen. Skulle i dag ønske at jeg hadde hatt mot til å gjøre en større forandring den gangen. Skulle ha snakket med psykolog og også funnet en annen type jobb. Men når man er psykisk sliten sitter man litt fast og jeg var liksom litt handlingslammet så man bare forsetter og forsetter i et spor. Jeg ble veldig psykisk dårlig etter hvert og ble etter en del utprøving i arbeidslivet uføretrygdet. Jeg trodde det skulle løse alt men det er absolutt ikke noe å trakte etter hverken følelsesmessig , sosialt eller økonomisk. 

Anonymkode: 7fc59...f59

[laban]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke om det er pga mye sene vakter / eller hva men jeg kjenner at jeg må begrense meg på hva jeg tar på meg av arbeid for konsekvensen er at jeg får et mareritt psykisk med meg selv og møter veggen om jeg tar på meg mer enn jeg føler jeg makter. Men jeg har ikke uføretrygd eller sykemelding for det får jeg ikke av legen.

Det er ikke uvanlig at de som jobber turnus i harde bransjer, for eksempel i helsevesenet, ikke har fulle stillinger og / eller ikke orker å ta ekstravakter. Det er mange historier om ansatte i pleiesektoren som kvier seg for å ta telefonen når de ringer fra jobben, fordi de vet det handler om å ta ekstravakter pga. andres sykefravær. Det er en akseptert sannhet at det er mer belastende å jobbe til ukurante tider, det er bl.a. derfor man får økonomisk kompensasjon for det.

Jeg er ikke fagperson og kjenner deg bare her fra DOL, og jeg vet at det er lett for meg å synse og foreslå ting uten å være i dine sko. Men jeg tror løsningen for deg er å finne ut av problemene som er knyttet til jobben, ikke å få aksept for at du skal sitte enda mer hjemme og gruble. Jeg tror (men igjen, jeg vet egentlig ingenting) det fort blir en dårlig spiral hvis du holder deg mer og mer unna jobben i stedet for å ta tak i de tilleggsproblemene den skaper, altså det som du sliter med som ikke "bare" handler om at det kan være krevende å jobbe sent. Som vi har fortalt deg tidligere, er det sannsynlig at du kan få hjelp til å komme ut av det tankekjøret eller hva jeg skal kalle det du får når du er på jobb, men det finnes nok ingen hurtigløsning.

Jeg synes det er i overkant passivt å tenke på uføretrygd fordi du har det bedre hjemme / ikke orker å ta alle tilbud om ekstravakter. Beklager at jeg sier ting rett ut nå. For å få trygd eller sykemelding trenger man en diagnose, og da må du være villig til å gå gjennom det som kreves for å få det. Les også innlegget over her grundig, det kommer fra en med personlig erfaring.     

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarte ikke å jobbe fullt i min jobb. Jeg jobbet turnus og det var en travel og utfordrende jobb. Jeg hadde også familie å ta meg av. Med årene ble jeg mer og mer sliten og kvidde meg veldig til å gå på jobb. Samtidig fikk jeg psykiske plager. Jeg fikk noen ganger sykemelding fordi jeg var så nedkjørt men legen betegnet det da som depresjon. Men for meg var ikke en kort sykemelding av og til løsningen. Skulle i dag ønske at jeg hadde hatt mot til å gjøre en større forandring den gangen. Skulle ha snakket med psykolog og også funnet en annen type jobb. Men når man er psykisk sliten sitter man litt fast og jeg var liksom litt handlingslammet så man bare forsetter og forsetter i et spor. Jeg ble veldig psykisk dårlig etter hvert og ble etter en del utprøving i arbeidslivet uføretrygdet. Jeg trodde det skulle løse alt men det er absolutt ikke noe å trakte etter hverken følelsesmessig , sosialt eller økonomisk. 

Anonymkode: 7fc59...f59

Ja jeg sliter med å jobbe fullt når jeg jobber fire senvakter i uken. Men om vaktene hadde bedret seg litt så hadde jeg gjerne klart å jobbe fullt uten å gå på en psykisk smell. Så det har mulig også med selve vaktene å gjøre. 

34 minutter siden, laban skrev:

Det er ikke uvanlig at de som jobber turnus i harde bransjer, for eksempel i helsevesenet, ikke har fulle stillinger og / eller ikke orker å ta ekstravakter. Det er mange historier om ansatte i pleiesektoren som kvier seg for å ta telefonen når de ringer fra jobben, fordi de vet det handler om å ta ekstravakter pga. andres sykefravær. Det er en akseptert sannhet at det er mer belastende å jobbe til ukurante tider, det er bl.a. derfor man får økonomisk kompensasjon for det.

Jeg er ikke fagperson og kjenner deg bare her fra DOL, og jeg vet at det er lett for meg å synse og foreslå ting uten å være i dine sko. Men jeg tror løsningen for deg er å finne ut av problemene som er knyttet til jobben, ikke å få aksept for at du skal sitte enda mer hjemme og gruble. Jeg tror (men igjen, jeg vet egentlig ingenting) det fort blir en dårlig spiral hvis du holder deg mer og mer unna jobben i stedet for å ta tak i de tilleggsproblemene den skaper, altså det som du sliter med som ikke "bare" handler om at det kan være krevende å jobbe sent. Som vi har fortalt deg tidligere, er det sannsynlig at du kan få hjelp til å komme ut av det tankekjøret eller hva jeg skal kalle det du får når du er på jobb, men det finnes nok ingen hurtigløsning.

Jeg synes det er i overkant passivt å tenke på uføretrygd fordi du har det bedre hjemme / ikke orker å ta alle tilbud om ekstravakter. Beklager at jeg sier ting rett ut nå. For å få trygd eller sykemelding trenger man en diagnose, og da må du være villig til å gå gjennom det som kreves for å få det. Les også innlegget over her grundig, det kommer fra en med personlig erfaring.     

Det har mulig mer med typer vakter å gjøre enn med annet. Jeg sliter med andre ting og. Men jeg hadde nok klart å jobbe fullt om jeg hadde fått mer tidlige vakter/ altså en bedre kombinasjon. Dersom jeg hadde en senvakt eller to i uken og resten tidlig så hadde jeg klart å jobbe fullt. Selv om jeg sliter så har det mulig ikke bare med det å gjøre men med vaktene.  

Takk for gode råd. 

Anonymkode: fc742...479

[Gjest]

Tror det beste for deg vil være å ta tak i jobbsituasjonen. Tror ikke det fører noe godt med seg å være hjemme, det gir grobunn for flere tanker og bekymringer og psykisk uhelse. 

Kan du snakke med sjefen om du kan få andre vakter? Evt være ærllg og si at du ikke klarer å jobbe bare kveld, at det går på helsa løs. 

Hvor stor stilling har du? 

Har du søkt andre jobber?

 

[FjellOgDalar]

Enig i det med at du bør gå i dialog med arbeidsgiver. Det er mye bedre å se etter måter å tilrettelegge på enn å backe ut om man kan unngå det. Det er lenge siden jeg jobbet i en sånn bransje, men jeg taklet heller ikke  for mange seinvakter. Takk og pris hadde jeg en forståelsesfull sjef som så på måter å omorganisere på så jeg fikk flest dagvakter. Det førte til at jeg fikk tatt bedre vare på meg selv, og da var det selvsagt lettere å gjøre en bedre innsats. Det er blitt en liten klisje å referere til det de sier i sikkerhetsinstruksen på fly "Ta på din egen maske før du hjelper andre."