Klarer ikke gå!

[AnonymBruker]

Har skrevet inn tidligere med tittel «Hva gjør jeg?». Gift, tre barn, negativ relasjon pga mye kritikk, lite støtte og nedvurdering opp i gjennom. Ble rådet av flere her inne til å gå. Skjønner at det sikkert er det jeg bør, men klarer det bare ikke. Skal jeg tenke på han og ta ansvar og gå, eller på ungene og bli?

Føler jeg bør gå når det er slik det er nå, men har bare ikke styrken i meg!! Merker foreksempel at jeg spenner hele kroppen om han stryker på meg, vil ikke legge meg fordi jeg stresser med forventning om sex, ønsker ikke lenger kjæreste tid med han, irriterer meg grønn over små ting han gjør, kjenner på mye sinne pga urimeligheter fra han, har i lang tid sett på leiligheter, prioriterer alt annet fremfor han/oss- har med andre ord blitt en kone jeg ikke vil være, mot mannen min! men klarer altså ikke å gå!😣

Klarte å være utro for et år siden (i fylla, engangstilfelle, kun kyssing- uansett totalt uakseptabelt!). Herlig å få litt positiv bekreftelse. Forstår at mannen min trenger ekstra bekreftelse etter dette, men klarer bare ikke gi det i den grad han ønsker! Har ikke kapasitet til mer, ei heller samme behov som han. Jeg mener han må godta denne ulikheten og at mindre sinne+kritikk vil gi mer sexlyst, han mener sexen må  komme først pga det jeg har gjort. Jeg klarer ikke gå på akkord med meg selv lengre:/

Tenker det er best for han at jeg går, men klarer ikke mobilisere styrke til det! Noen råd?

Hilsen Umulig å være, umulig å gå

 

 

Anonymkode: 92b09...8a6

[Gjest Mina1]

Det er vanskelig å forlate noen man er glad i. Jeg klarer ikke tanken på å forlate min kjæreste. Jeg elsker han så høyt at jeg har ikke godt av det selv nesten. Men utroskap ville jeg aldri hatt interesse av for sexuellt så er han helt herlig.