Psykiater

[Bergogdal]

Kan en psykiater utrede og behandle adhd selv, eller må pasienten til nevropsykologisk utredning før psykiateren kan starte behandling? Noen som vet?

[kupton]

Psykiateren kan utrede og behandle selv.

Som ved de fleste andre lidelser finnes det opplagte tilfeller og tvilsomme tilfeller. Ved tvilsomme tilfeller er det viktig å bruke alle muligheter for å gjøre diagnosen så sikker som mulig. Da kan nevropsykologisk utredning være nødvendig.

[Bergogdal]

Ok, sikkert derfor psykiateren vil sende meg til nevropsykolog. Jeg har en stor bøtte med symptomer på tvers av bipolar,ADD,spiseforstyrrelse og narkolepsi men ikke klassisk for noen av lidelsene. Håper nevropsykologen har noe å bidra med, for man MÅ visst ha en diagnose før behandling. Behandle symptomene er uaktuelt, så hvis nevropsykologen ikke kan avklare noe blir jeg sittende med masse symptomer og ingen behandling. Etter min mening er "systemet" så rigide at det kan gi seg noen utslag som er direkte uforsvarlig.

[frosken]

Hvorfor uaktuelt å behandle symptomer?

[yellow ledbetter]

Nevropsykologen tar vel uansett bare tester og påviser "avvik", og så er det psykiateren som stiller diagnosen, hvis jeg har forstått det rett. Og det er også psykiater som skriver ut medisin. Jeg fikk min diagnose hos privatpraktiserende psykiater og har aldri vært til nevropsykolog, men de jeg kjenner som har fått diagnose hos BUP eller DPS har vært det. Vet ikke om det alltid er sånn i det offentlige, men jeg har nesten inntrykk av det.

[AnonymBruker]

Jeg ble utredet av en psykiater, og samme psykiater skrev ut sentralstimulerende til meg. Utredningen tok vel et par timer, i tillegg til en samtale med foreldrene mine, slik at han kunne være sikker på at symptomene var tilstede da jeg var barn. Jeg hadde riktig nok typiske symptomer på adhd med indre uro i stedet for den stereotypiske hyperaktiviteten, slik adhd ofte arter seg hos jenter og kvinner. Så det tok ikke lang tid før psykiateren forsto at mine plager var typiske for symptomene man ofte ser hos mennesker med en mindre påfallende form for adhd, som ofte fører til at man får diagnosen i voksen alder. Det er ikke uvanlig at adhd blir oversett hos jenter, og jeg var intet unntak. Jeg har bare en sterk indre uro, som gjør at jeg hele tiden må fikle med ting, endre sittestilling annethvert sekund, snakke mye osv. På grunn av at jeg klarte meg bra på skolen ble det ikke sett på som et stort problem at jeg omtrent aldri fikk med meg noe, til en vis grad forstyrret medelever timene fordi jeg absolutt måtte snakke med sidenmannen, og generelt sett var veldig ukonsentrert. Likevel var det relativt enkelt for psykiateren å forstå at det var adhd som var problemet da jeg fortalte om symptomene mine, i tillegg til at han observerte at jeg bokstavelig talt endret sittestilling annethvert sekund, fiklet med det jeg hadde på meg, og snakket mye, raskt og hoppet veldig mye fra tema til tema tilsynelatende ut av det blå. For et trent øye som ikke bare tror at adhd er noe hyperaktive gutter har så var det ikke vanskelig å stille diagnosen, noe som gjorde at det tok relativt kort tid, og jeg trengte ikke å utredes hos nevropsykolog. Det er ganske trist at adhd ofte blir oversett hos jenter, da det fører til at mange jenter sliter med symptomene uten å få hjelp til å takle dem. Selv er jeg en svært uorganisert og kaotisk person, og mine symptomer har uten tvil gitt meg problemer i hverdagen, og selv om adhd-en ikke blir verre med årene, så kan konsekvensene av ubehandlet adhd bli større. Heldigvis fikk jeg diagnosen for et år siden, slik at jeg klarer meg relativt greit på studiet. 

Anonymkode: 8f484...147