Redemption blues

[Mëmëso]

Utredning ferdig. Diagnose: Unnvikende pf (og tilbakevendende depp). Det har vært en lang sommer og intens høst. Masse uforløst frustrasjon, sinne, spenning, fortvilelse, selvforakt osv. Gruet og gruet for hver ny uke med selvutlevering og avsløring til noen jeg er sikker på har mislikt meg mer og mer for hver gang. Og nå er det plutselig over. Hjemmeleksen ble ikke nevnt, den kunne jeg gitt f. i. Muligens gruppebehandling på nyåret en gang (MBT og eller CBT), det er skikkelig moro visstnok. Jeg håper ikke de baserer motivasjon på hvor moro man synes det er, jeg synes nemlig det høres overveldende skremmende ut, selv om jeg ønsker å jobbe for endring. Karuseller har heller aldri vært min greie for øvrig, blir kvalm av det også. Hver sin smak. Fikk tilbud om en time om ett par uker, bare sånn for syns skyld tilsynelatende, og helt opp til meg. Men kan ikke se hva det skulle vært godt for. Dessuten, det er umulig for meg å takke ja til slikt, sånn fungerer jeg bare ikke. Så da takket jeg for meg. Hørtes rart ut idet jeg sa det, jeg er så klønete sånn, og burde vel heller takket for hjelpen. Fikk tilbake at det til tider har vært interessant å jobbe med meg. Så der fikk jeg den knyttneven. Blir uansett godt med en pause nå. Senke skuldrene litt og forsøke å gjøre koselige ting før jul. Prøve å stenge tanken på neste etappe ute en stund. Men først må jeg bare bli ferdig med å grine. For etter å ikke ha grått på det jeg kan huske, ser det nå ikke ut til å stoppe. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, har fått med meg at det ikke er så populært med "dagbokinnlegg" her. Uansett hadde det vært fint om noen har noen erfaringer eller betraktninger eller råd eller ett eller annet rundt det stedet jeg er nå. Hvordan var det for andre når diagnosen var satt? Usikker, lettet, fortvilet, rådvill osv? 

[Mëmëso]

Æsj, fint om dette innlegget kan slettes. 

[Fionys]

Jeg er enda ikke ferdig utredet etter 3 år, men har fått et par diagnoser. Det hadde ikke en så veldig stor betydning for meg å få en diagnose bortsett fra at jeg fikk en større forståelse av meg selv. Jeg er akkurat den samme som jeg var før jeg fikk en diagnose, det har ikke hatt noen negativ innvirkning. 

[Worrisome Plenty]

Jeg er glad jeg fikk en meget grundig utredning og fikk en solid diagnose. Så vet jeg iallfall hva som feiler meg. 

Endret 29. november 2018 av Worrysome plenty

[Mëmëso]

Hmm. Akkurat nå vet jeg ikke om jeg synes det var verdt det. Jeg hater å utlevere meg muntlig, med alt det innebærer av mulige avsløringer om hva jeg føler og hvem jeg er. Takler ikke å vise at jeg kan være sårbar. Føler at jeg nå helt frivillig har gitt de ett arsenal av dritt de kan bruke mot meg. Fikk også beskjed om at det var vanskelig å bli kvitt, så da er det sikkert ikke vits uansett. Mestringsstrategier har jeg lagd meg med mer eller mindre hell, så det går nok om det så ender opp med at jeg blir boende på gata. Har presset meg gjennom det med tanke på at det fører ett bra steds hen uansett hvilken diagnose jeg endte opp med, nå føles det i grunn helt bortkasta, både for meg og for de på poliklinikken og samfunnet forøvrig. 

Endret 29. november 2018 av Mëmëso

[Gjest anbr42]

Hei, kjære deg! Så leit at du føler det sånn! Forstår deg godt, men husk at dette "bare" er følelser du har hatt underveis, og sitter igjen med nå. Jeg er ganske sikker på at sannheten er noe helt annet. Du skriver om mange ting, men jeg vil kommentere noe av det.

Jeg tror f.eks. ikke at de ble mer og mer lei av deg ettersom tiden gikk, -det er de for profesjonelle til. Og om de skulle lese dette, og kjenne deg igjen, så kommer de garantert ikke til å samle  "et arsenal av dritt" mot deg. De er der for å hjelpe deg, og forsøke å gjøre livet bedre for deg. Ikke gjøre livet ditt verre! Men jeg forstår tankegangen din og følelsene dine, for jeg har det sånn av og til selv. Da prøver jeg å minne meg på at slikt nettopp er følelser, og ikke nødvendigvis sannheten.

Jeg lærte litt om kognitiv terapi en gang, og det går bla.a ut på å lære seg å gjenkjenne negative, automatiske tanker, og erstatte dem med nye tanker. Jeg er ikke noe god på å forklare, men la oss ta utgangspunkt i det du skrev f.eks. om at utrederne ble mer og mer lei av deg ettersom tiden gikk. Dette er da en påstand. Da skal du skrive påstanden i et skjema. I neste rubrikk skal du skrive prosentvis hvor mye du selv tror at dette stemmer. La oss si at du tror 70% på det. Neste rubrikk er til for å komme med dine "bevis" på at det er slik. Du skal altså begrunne hvorfor det er 70% sannsynlig at de ble mer og mer lei av deg ettersom tiden gikk.

Neste steg tror jeg er å finne motbevis på at det kanskje ikke stemmer. Så sant du ikke verken har fått muntlig eller skriftlig beskjed om at det er slik, så må du holde døra åpen for at det faktisk kan være like sannsynlig at du ikke har rett. 50% - 50%. Etterhvert som du stadig finner flere alternative forklaringer på den opprinnelige følelsen/tanken din, er meninga at du til slutt skal ende opp med en mindre prosentandel på "sannhetsgehalten" i påstanden din. (Hvis du.googler kognitiv terapi, så får du bedre forklaring enn dette 😉)

Og ja, du var nok til tider en interessant person å jobbe med. Du må ikke henge deg opp i formuleringen. Jeg er ganske sikker på at ingen av oss alltid er like interessante i utrednings- og behandlingsprosessen. Det skal du ikke ta til deg som et tegn på at de ikke likte deg. 

Og du havner definitivt ikke på gata! Her i Norge er det godt å bo, og heldigvis er det sånn at vi har et system som forhåpentligvis  fanger opp "syke og svake", og gir dem den hjelpen de trenger.  

Skjønner at det er tøft å få diagnoser. Men husk at de er gitt for at du skal få det bedre! Rett diagnose fordrer rett hjelp, og motsatt. 

Jeg fikk selv diagnosen engstelig/unnvikende pf en gang for mange år siden. Med tiden greide jeg å jobbe meg ut av den, selv om jeg har trekk av den fremdeles. Så ingenting er nødvendigvis fastlåst selv om man har fått en slik diagnose. Å gå i gruppeterapi kan faktisk vise seg å være en fin øvingsarena for mennesker med slik pf, så det synes jeg du burde delta på. 

Når det gjelder diagnosen tilbakevendende depresjon, så er det jo fint at du fikk den, i den forstand at det da kan gis adekvat hjelp.

Så utredningen du har fått er på ingen måter bortkastet! Fra nå av, pga diagnosene dine, blir det faktisk bare lettere å vite hva slags behandling/hjelp du trenger hvis du skulle ha behov for det. Jeg tenker at det hadde vært lurt med både medisiner og samtaleterapi. Og den nevnte gruppeterapien, da 

Ønsker deg en fin førjulstid! Håper du nå kan senke skuldrene litt og gjøre koselige ting, slik du ønsker.

 

Endret 30. november 2018 av anbr42

[Gjest anbr42]

Ser det ble noen rare og gale formuleringer her, men får skylde på at klokka snart er 02.30 og at jeg derfor er trøtt. 😉 

[motorPrøysen]

Hvis du igjen kommer i en situasjon der du sitter med slike følelser når du er i behandling vil det antagelig være til hjelp hvis du kan fortelle om de høyt til behandler, f.eks: Jeg har en følelse av at du har mislikt meg mer og mer for hver time.

Jeg vet at det vil være et stort steg å ta, men hvis du deler slike opplevelser kan dere utforske hva de kommer av og også oppklare eventuelle misforståelser. 

[FjellOgDalar]

Jeg tror ikke de som har jobbet med deg misliker deg.  Da hadde de ikke interessert seg for å ha kontakt med deg, ikke skissert behandlingsopplegg, gitt uttrykk for at det har vært spennende å jobbe sammen. Det siste mener de nok å si fordi de føler de har lært noe av deg. Sånn er det å være behandler, de lærer av å ha oss pasienter der. Jeg har og fått høre det, at de har lært mye av meg. Ikke skjønner jeg alltid hva det konkret innebærer, men det kan umulig være negativt. Dessuten er det jobben deres å forholde seg til menneskers "mentale gjørme." 

Terapi kan være intensivt og krevende, men på sikt nyttig. Kanskje er det fint om du kommer i et gbuppeopplegg der du møter andre i lignende situasjoner. Det hjelper å føle seg mindre ensom i det man strever med. Å legge seg sårbar er en kunst for de fleste, men kan være et fint utgangspunkt for noe å jobbe med i terapi. 

[Gjest anbr42]

21 timer siden, anbr42 skrev:

Ser det ble noen rare og gale formuleringer her, men får skylde på at klokka snart er 02.30 og at jeg derfor er trøtt. 😉 

Dust.

[frosken]

På ‎29‎.‎11‎.‎2018 den 17.51, Mëmëso skrev:

Utredning ferdig. Diagnose: Unnvikende pf (og tilbakevendende depp). Det har vært en lang sommer og intens høst. Masse uforløst frustrasjon, sinne, spenning, fortvilelse, selvforakt osv. Gruet og gruet for hver ny uke med selvutlevering og avsløring til noen jeg er sikker på har mislikt meg mer og mer for hver gang. Og nå er det plutselig over. Hjemmeleksen ble ikke nevnt, den kunne jeg gitt f. i. Muligens gruppebehandling på nyåret en gang (MBT og eller CBT), det er skikkelig moro visstnok. Jeg håper ikke de baserer motivasjon på hvor moro man synes det er, jeg synes nemlig det høres overveldende skremmende ut, selv om jeg ønsker å jobbe for endring. Karuseller har heller aldri vært min greie for øvrig, blir kvalm av det også. Hver sin smak. Fikk tilbud om en time om ett par uker, bare sånn for syns skyld tilsynelatende, og helt opp til meg. Men kan ikke se hva det skulle vært godt for. Dessuten, det er umulig for meg å takke ja til slikt, sånn fungerer jeg bare ikke. Så da takket jeg for meg. Hørtes rart ut idet jeg sa det, jeg er så klønete sånn, og burde vel heller takket for hjelpen. Fikk tilbake at det til tider har vært interessant å jobbe med meg. Så der fikk jeg den knyttneven. Blir uansett godt med en pause nå. Senke skuldrene litt og forsøke å gjøre koselige ting før jul. Prøve å stenge tanken på neste etappe ute en stund. Men først må jeg bare bli ferdig med å grine. For etter å ikke ha grått på det jeg kan huske, ser det nå ikke ut til å stoppe. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, har fått med meg at det ikke er så populært med "dagbokinnlegg" her. Uansett hadde det vært fint om noen har noen erfaringer eller betraktninger eller råd eller ett eller annet rundt det stedet jeg er nå. Hvordan var det for andre når diagnosen var satt? Usikker, lettet, fortvilet, rådvill osv? 

Jeg tror du med fordel kan komme i gang med å utfordre tenkning av typen "dette er umulig for meg, sånn fungerer jeg bare ikke". Ønsket du en oppfølgningstime eller ønsket du det ikke? 

Det er litt vanskelig å få tak hva ved det som har skjedd, som gjør deg så fortvilet? Har det noe med diagnosene å gjøre eller er det en form for reaksjon for at en vanskelig utredning nå er avsluttet?

[Soletti]

Jeg synes det er fint st du skriver det du gjør her og noe kjenner jeg meg igjen i også. Bla har jeg etter to år i terapi ikke lært en eneste teknikk til noe som helst. Jeg har fått hjemmelekser flere ganger som jeg har brukt mye tid på å gjennomføre feks dagbok over følelser, søvnfagbok, tenk gjennom ditt og datt og det som skjer er at det aldri blir tatt videre. Ikke en gang har jeg opplevd å bli spurt «hvordan gikk det med den oppgaven?». Sånn det er nå møter jeg til timene for å slippe å havne i kategorien «hun møter ikke, hun kan ikke behandles,-typisk pf syke mennesker» for jeg har svært lite utbytte av behandlingen. Det jeg har utbytte av er måten andre mennesker møter meg på og lar meg møte de på. Det har vert gull det. 

[Mëmëso]

 

På 30.11.2018 den 2.06, anbr42 skrev:

Hei, kjære deg! Så leit at du føler det sånn! Forstår deg godt, men husk at dette "bare" er følelser du har hatt underveis, og sitter igjen med nå. Jeg er ganske sikker på at sannheten er noe helt annet. Du skriver om mange ting, men jeg vil kommentere noe av det.

Anbr42: Tusen takk for at du tok deg tid til ett så fint og gjennomtenkt svar.  jeg siterer bare litt, men svarer på hele. 

Angående følelser og sannheten, jeg legger jo merke til kommentarer, ansiktsuttrykk, kritikk, oppgitthet og mistenksomhet. Det kan godt hende jeg legger mer i det og tolker alt i verste mening, og burde har brydd meg mindre, men jeg synes det var vanskelig å ikke føle på det all den tid alle mine gale valg gjennom livet, samt alle feil og mangler ble brettet ut bit for bit. 

De er jo som du sier profesjonelle, og da tenker jeg at i det ligger også at de tar seg sammen for å gi alle profesjonell behandling. Jeg jobber ikke med helse, men også i min jobb finnes det jo mennesker som trykker på feil knapper hos meg men som jeg likevel behandler som alle andre og prøver å smile til. Jeg kan ikke velge de vekk eller vise hva jeg tenker, da hadde jeg nok ikke beholdt jobben særlig lenge. 

Takk for informasjonen om kognitiv terapi. En av gruppene det ble snakket om var en kognitiv leveregelgruppe. Fylte ut skjema med kartlegging av hva slags leveregler som stemte mest og minst for meg. Kanskje man jobber med slikt som du beskriver der. Når jeg tenker gjennom hvor godt det stemmer om de ble lei av meg, så kommer jeg dog til at det nok stemmer godt. Jeg fikk jo underveis hint om at det var vanskelig å finne ut av meg og at jeg ikke er helt a4 i diagnoseverdenen heller, og at det var frustrerende at jeg er så lukket. Det med at jeg er redd for å til slutt havne på gata, er jo fordi jeg så redd det systemet, eller de som jobber i det systemet, som du snakker om. Men det er jo tross alt også motivasjon for å bli bedre, sånn at jeg kan tørre å søke jobber (det er ikke realistisk å tenke at jeg har den jobben jeg har nå for evig), eller tørre å oppsøke "systemet" selv, hvis jeg har behov for hjelp.

Det er oppløftende å høre at du har blitt kvitt diagnosen. Det er egentlig ikke det at jeg har fått diagnosen jeg bryr meg så mye om, jeg er like mye meg før og etter. Og på mange måter er jeg glad for den. Det var ikke aktuelt med samtaleterapi der, jeg kunne bli henvist privat, men jeg synes det er vanskelig. Jeg har alltid tenkt på det jeg strever med som bagateller i det store og hele (det er det jo på sett og vis enda), som hjelpepersoner ville avfeid med ett vink. Jeg har ressurser nok til at det har kunnet skure og gå, og er vant til å håndtere følelser og slikt alene. Så en mnd. på psykehus, medisiner livet ut, sykemelding og en personlighetsforstyrrelse på toppen bidrar litt til at jeg prøver å tørre å tenke at jeg kan ta problemene mine på alvor. Men på mange måter føler jeg samtidig at det har sklidd alt for lett. Jeg kan ikke skjønne at problemene mine står i forhold til all den hjelpen jeg har fått og de ressursene som er brukt. 

En fin førjulstid til deg også. Kjenner at det hjelper å skrive ut litt, så tror jeg snart blir klar til å slappe av

[Mëmëso]

På 30.11.2018 den 12.02, motorPrøysen skrev:

Hvis du igjen kommer i en situasjon der du sitter med slike følelser når du er i behandling vil det antagelig være til hjelp hvis du kan fortelle om de høyt til behandler, f.eks: Jeg har en følelse av at du har mislikt meg mer og mer for hver time.

Jeg vet at det vil være et stort steg å ta, men hvis du deler slike opplevelser kan dere utforske hva de kommer av og også oppklare eventuelle misforståelser. 

Tusen takk for svar. Jeg har jo tenkt tanken på å nevne det, og lagde vel en tråd om det her inne på forumet også. Så endte jeg opp med å prøve å tenke at det til syvende og sist ikke skal/bør spille noen rolle for meg, at jeg ville pushe meg gjennom utredningen likevel, samt at jeg uansett ikke er likendes, så det er ikke annet enn å forvente. Men det var jo også beskyttelse, uansett hvor mye skamfullt som kom frem, så kunne jeg ikke vise/fortelle at jeg skammet meg over det også der, enn så latterlig det kan høres. Men jeg følte ikke at jeg da kunne ha fortalt noe av historien min i det hele tatt (all den tid jeg alltid løper fra mennesker som " ser meg" og trenger gjennom akkurat den biten). Jeg kan snakke om at jeg skammer meg, men ikke vise det. 

Lurer på om det kan være noe av forklaringen på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør nå, att jeg har brukt så mye energi på å både prøve å skjule og vise samtidig. Og at jeg ikke vet hvordan det bruker å være i sånne utredninger, at jeg ikke har fått en mal eller oppskrift jeg skal følge på hva jeg skal si og gjøre og hva som er greit og ikke greit. 

[Mëmëso]

På 30.11.2018 den 12.35, FjellOgDalar skrev:

Jeg tror ikke de som har jobbet med deg misliker deg.  Da hadde de ikke interessert seg for å ha kontakt med deg, ikke skissert behandlingsopplegg, gitt uttrykk for at det har vært spennende å jobbe sammen. Det siste mener de nok å si fordi de føler de har lært noe av deg. Sånn er det å være behandler, de lærer av å ha oss pasienter der. Jeg har og fått høre det, at de har lært mye av meg. Ikke skjønner jeg alltid hva det konkret innebærer, men det kan umulig være negativt. Dessuten er det jobben deres å forholde seg til menneskers "mentale gjørme." 

Terapi kan være intensivt og krevende, men på sikt nyttig. Kanskje er det fint om du kommer i et gbuppeopplegg der du møter andre i lignende situasjoner. Det hjelper å føle seg mindre ensom i det man strever med. Å legge seg sårbar er en kunst for de fleste, men kan være et fint utgangspunkt for noe å jobbe med i terapi. 

Tusen takk for svaret. Jeg klarer ikke helt å ta til meg det du skriver, bortsett fra det med at det er jobben deres, aka. de må gjøre det uansett hvor interessant eller ikke det er. Jeg får litt mer informasjon om gruppeopplegget og hva det blir til ila. desember og ønsker jo å være med på det. Det virker fryktelig skummelt, men vi får se

[Mëmëso]

15 timer siden, frosken skrev:

Jeg tror du med fordel kan komme i gang med å utfordre tenkning av typen "dette er umulig for meg, sånn fungerer jeg bare ikke". Ønsket du en oppfølgningstime eller ønsket du det ikke? 

Det er litt vanskelig å få tak hva ved det som har skjedd, som gjør deg så fortvilet? Har det noe med diagnosene å gjøre eller er det en form for reaksjon for at en vanskelig utredning nå er avsluttet?

Tusen takk for svar. Det er vanskelig å svare på om jeg ønsket det eller ikke. På en måte ja, rasjonelt sett nei. Jeg ønsker ikke å kaste bort tiden til noen, og det ville jeg i praksis gjort. Hvis jeg hadde sagt ja, ville neste spørsmål blitt "hvorfor det", og det er det ikke ett konstruktivt svar på. Jeg synes heller ikke at noen skal måtte tilbringe tid med meg, enten det er offentlig, i jobbsammenheng, bekjente eller andre, og presser meg derfor heller ikke på unødvendig. 

Diagnosen har jeg blitt forberedt på, så det ble ikke noen overraskelse sånn sett, og jeg synes ikke det gjør noen forskjell med eller uten. Kjennes mer som en reaksjon på at det endelig er over, att ballongen som har blåst seg stram og skjør til slutt kunne sprekke. 

[Mëmëso]

15 timer siden, Soletti skrev:

Jeg synes det er fint st du skriver det du gjør her og noe kjenner jeg meg igjen i også. Bla har jeg etter to år i terapi ikke lært en eneste teknikk til noe som helst. Jeg har fått hjemmelekser flere ganger som jeg har brukt mye tid på å gjennomføre feks dagbok over følelser, søvnfagbok, tenk gjennom ditt og datt og det som skjer er at det aldri blir tatt videre. Ikke en gang har jeg opplevd å bli spurt «hvordan gikk det med den oppgaven?». Sånn det er nå møter jeg til timene for å slippe å havne i kategorien «hun møter ikke, hun kan ikke behandles,-typisk pf syke mennesker» for jeg har svært lite utbytte av behandlingen. Det jeg har utbytte av er måten andre mennesker møter meg på og lar meg møte de på. Det har vert gull det. 

Tusen takk for nyttig svar. Jeg har fått beskjed om å bare "gjøre ting", f.eks. snakke i telefon, at jeg må overstyre følelsen. Men etter å ha gjort det 1000 ganger har jo følelsen bare blitt så stor at jeg ikke gjør det mer. På andre ting derimot, kan det fungere. Synd å høre at du opplever det er vanlig å ikke spørre om oppgaven, og at du ikke får noe utbytte av behandlingen. Har du spurt om hvorfor de gir deg oppgave etter oppgave uten å gjøre mer med den? Jeg ser jo på sett og vis at den ikke ble tatt opp nå hos meg da timen ble en oppsummering og avslutning, og det sånn sett ikke var noe vits å dra det videre. Hva slags mennesker er det du møter og hvordan er det dere møter hverandre på? 

[Mëmëso]

Beklager lange tilbakemeldinger alle.

[Soletti]

6 timer siden, Mëmëso skrev:

Tusen takk for nyttig svar. Jeg har fått beskjed om å bare "gjøre ting", f.eks. snakke i telefon, at jeg må overstyre følelsen. Men etter å ha gjort det 1000 ganger har jo følelsen bare blitt så stor at jeg ikke gjør det mer. På andre ting derimot, kan det fungere. Synd å høre at du opplever det er vanlig å ikke spørre om oppgaven, og at du ikke får noe utbytte av behandlingen. Har du spurt om hvorfor de gir deg oppgave etter oppgave uten å gjøre mer med den? Jeg ser jo på sett og vis at den ikke ble tatt opp nå hos meg da timen ble en oppsummering og avslutning, og det sånn sett ikke var noe vits å dra det videre. Hva slags mennesker er det du møter og hvordan er det dere møter hverandre på? 

Takk. Jeg skal ta det opp etter nyttår når mine tildelte timer begynner å ta slutt. Nå er jeg i en god periode men den er skjør og jeg velger å fokusere på å venne kroppen til å ikke være i stressmodus. Det er mitt mål som jeg merker gradvis gjør meg mere robust og det trenger jeg mere enn noe annet. Det med oppgavene som ikke følges opp gir meg egentlig ikke noen problemer bortsett fra tiden jeg har brukt på de og manglene på tillit til systemet.