Er det best å gå inn i vanskelige ting eller å fokusere på noe annet ?

[AnonymBruker]

Jeg hadde en lengre periode der jeg var følelsesmessig « nummen» pga psykisk lidelse . I løpet av den tiden mistet jeg tre familiemedlemmer og noen ble alvorlig syk. Dessuten noe dramatiske opplevelser i mitt eget hjem. Jeg gikk i sykebesøk, politiavhør og begravelser uten å ha kontakt med følelsene min og der jeg hadde et veldig tankekjør. Det begynner å bli litt tid siden nå og jeg har i det siste kunnet gråte og føle mer generelt. Men jeg har blitt så redd for følelser at jeg ikke tørr/ klarer  å gå inn i ting som gjør vondt lenger . Hver gang tankene kommer inn på disse opplevelsene gjør det forferdelig vondt og jeg skyver det bort. Jeg kjenner at jeg strever med å holde meg frisk og at det skal så lite til nå. 
Burde jeg forsette å skyve det bort eller burde jeg bearbeide det?.

Anonymkode: dcc87...b87

[Gjest]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Håper du får noen gode svar. 

[kupton]

Min mening er at dersom vanskelige saker må løses for å få det bedre i fremtiden, så må en gå inn i det. Gamle saker som en likevel ikke kan gjøre noe med, kan en godt la ligge. Alt dette maset i dag om sorg"arbeid" limer bare folk til fortiden og er ofte skadelig.

Jeg så et intervju med en mor som hadde mistet datteren sin etter 22/07. Et år etter hadde hun fortsatt ikke begynt i jobb fordi hele dagen ble brukt til "sorgarbeid". Da visste jeg at hun aldri kom tilbake i arbeid. I en reportasje jeg så et par år senere, ble min antagelse bekreftet.

Denne burde alle lese: https://www.dagbladet.no/tema/ikke-kall-meg-et-offer/70406175

[AnonymBruker]

Nå skammer jeg meg bare over meg selv. Så det er egentlig bare bra at jeg har hoppet over det å sørge?. Eller når jeg sliter med å ha kontakt med pappa og bære på en konstant skyldfølelse pga incest er det best å bare forsette å late som ingenting. Jeg visste jeg aldri skulle ha fortalt det til noen. For en idiot jeg er. At folk dør er jo også en del av livet, hvorfor la det plage meg at de er borte? Folk er forskjellige og jeg er nok svakere enn andre. Jeg var i utgangspunktet veldig følsom men også en som hadde litt for mye omsorg og medfølelse med andre. Det å være hard er nok best. Ikke ta disse følelsene på alvor. Det er jo hjernen som teller nå til dags  og ikke det idiotiske hjertet vårt som lever sitt eget liv .Det er tross alt to år siden de døde. Og min sønn har bare ett år igjen i fengsel. Og jeg kan jo ta sovemedisin for å sove. Og folks harde dommer betyr ingenting. En fin fasade er sterkt oppskrytt.  Det kommer ikke noe godt av å fortelle om vanskelige ting annet å få litt trøst. Men trøst er jo ikke bra heller har jeg hørt. Livet går videre. Det beste er å være hard selv om det gjør meg mindre empatisk. Jeg skal avslutte terapien. Jeg som hadde tenkt at jeg neste gang skulle prøve å snakke om det vanskelige. Nå vet jeg at det bare gjør vondt verre. Takk for hjelpen .  

Anonymkode: dcc87...b87

[kupton]

Jeg tror fokus i en slik terapi er avgjørende. Fella en kan gå i er at fokus blir på fortiden. Mulighetene ligger i at en samtidig med bearbeiding av fortiden hele tiden også husker å fokusere fremover. Hvordan kan det vanskelige vi arbeider med nå hjelpe meg til å mestre og få en bedre hverdag i dag og i tiden fremover?

[Gjest]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå skammer jeg meg bare over meg selv. Så det er egentlig bare bra at jeg har hoppet over det å sørge?. Eller når jeg sliter med å ha kontakt med pappa og bære på en konstant skyldfølelse pga incest er det best å bare forsette å late som ingenting. Jeg visste jeg aldri skulle ha fortalt det til noen. For en idiot jeg er. At folk dør er jo også en del av livet, hvorfor la det plage meg at de er borte? Folk er forskjellige og jeg er nok svakere enn andre. Jeg var i utgangspunktet veldig følsom men også en som hadde litt for mye omsorg og medfølelse med andre. Det å være hard er nok best. Ikke ta disse følelsene på alvor. Det er jo hjernen som teller nå til dags  og ikke det idiotiske hjertet vårt som lever sitt eget liv .Det er tross alt to år siden de døde. Og min sønn har bare ett år igjen i fengsel. Og jeg kan jo ta sovemedisin for å sove. Og folks harde dommer betyr ingenting. En fin fasade er sterkt oppskrytt.  Det kommer ikke noe godt av å fortelle om vanskelige ting annet å få litt trøst. Men trøst er jo ikke bra heller har jeg hørt. Livet går videre. Det beste er å være hard selv om det gjør meg mindre empatisk. Jeg skal avslutte terapien. Jeg som hadde tenkt at jeg neste gang skulle prøve å snakke om det vanskelige. Nå vet jeg at det bare gjør vondt verre. Takk for hjelpen .  

Anonymkode: dcc87...b87

Det gjør vondt å lese det du skriver nå. Jeg tror du må prøve å lese svaret du har fått med andre briller på. 

Jeg synes jeg har hatt mye nytte av å snakke om ting i fortiden, selv om jeg ikke har kunnet endret på noe i fortiden - men fokuset har vært på nåtid og fremtid; «pga det og det i fortiden er jeg som jeg er, derfor reagerer jeg som jeg gjør osv» - og det (fortid og årsak) har vi jobbet med å løse for at jeg skal fungere idag og i fremtiden. 

Jeg får ikke til å beskrive det så godt, skjønner du hva jeg mener? 

Klem til deg.. 

 

Endret 2. desember 2018 av Gjest

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært gjennom det samme føler jeg, men min bekymring er mer at jeg fremdeles er så følsesløs. Av og til kommer tristheten enda sterkere og noen tårer når jeg kommer inn i situasjoner eller rydder i gamle ting. Dette er veldig rart for jeg har alltid før i mitt liv vært av mer " fullstendig oppløst" type menneske om man skal tørre å snakke om mennesketyper da. At jeg nå er så " avkortet" perioder psykotiske gjennombrudd  tror jeg har sammenheng med at nå har jeg ikke andre å " støtte" meg til mentalt og må være mer forsiktig så jeg " holder" den tid jeg trenger liksom.  Men tankene spinner selvsagt. Hva skulle jeg sagt og hvem skulle jeg prøvet å henvende meg til.  Tenker mye tilbake i tid om der er signaler jeg burde forstått bedre og at jeg ikke skulle brukt så mye tid på mobilene telefonene mine. Jeg har tenkt mye på meg selv i livet men det er ikke bare derfor jeg ikke har barn. Jeg vet hva som venter om manikke har penger. Hva er man da. Ingenting.

Jeg valgte bare å gå inn i det å prøve å stå i det men også  prøve å ikke miste meg selv for det ville ikke hjelpe noen men bare gjøre vår mye situasjon værre. Har blitt veldig slått over hvor håpløst lite man ofte vet om andre mennesker selv de nærmeste kanskje. Intuisjonen rekker et stykke men man trenger ofte mer. Jeg er litt bitter fordi jeg ikke var ressurssterk nok kanskje. Ble for mye skrivefeil og passet for lite på helsa mi.  Føler ennå ikke at jeg forstår helt hva som er passert meg nå. Tror jeg prøve å ta opp tema uføretrygd om ikke bedring men jeg ser det ennå an. Jeg vet av tidligere erfaring at ting tar ofte lang lang tid.

Anonymkode: 221d2...769

[AnonymBruker]

Mer konkret kan jeg vel bare si at jeg bare prøver å la tiden virke for meg fremover.Tror ofte det er hva folk ofte  gjør ved store livsvansker. Jeg håper tiden kommer til å hjelpe meg.

Anonymkode: 221d2...769

[AnonymBruker]

2 timer siden, kupton skrev:

Min mening er at dersom vanskelige saker må løses for å få det bedre i fremtiden, så må en gå inn i det. Gamle saker som en likevel ikke kan gjøre noe med, kan en godt la ligge. Alt dette maset i dag om sorg"arbeid" limer bare folk til fortiden og er ofte skadelig.

Jeg så et intervju med en mor som hadde mistet datteren sin etter 22/07. Et år etter hadde hun fortsatt ikke begynt i jobb fordi hele dagen ble brukt til "sorgarbeid". Da visste jeg at hun aldri kom tilbake i arbeid. I en reportasje jeg så et par år senere, ble min antagelse bekreftet.

Denne burde alle lese: https://www.dagbladet.no/tema/ikke-kall-meg-et-offer/70406175

Mye handler om hvilken ballast man har med seg, mener jeg. Måten Monika Kørra har mestret sin traumatiske opplevelse som 20-åring, er intet mindre enn imponerende. Jeg er samtidig rimelig sikker på at årsaken til at hun har klart nettopp dette, handler om at hun har fått tildelt rimelig gode kort gjennom livet, i form av trygghet, omsorg og mestring. Vi som ikke har vært like heldige, mangler dette fundamentet, og har ikke mulighet til å gjøre det samme. Det er ikke dermed sagt at løsningen er å marinere seg i offerrollen, men jeg tror det er viktig at både en selv og omverdenen forstår hvorfor det ikke bare er å ta seg sammen. Det tar tid å reparere en gjennomhullet grunnmur, og ikke minst å forstå hvordan og hvorfor denne råtne grunnmuren har gjort ting vanskelig for en i livet. Å skamme seg over at man ikke klarer det samme som Monika Kørra, hjelper ikke. 

Anonymkode: 3f753...ce3

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan det er å miste et menneske. Det gjør fryktelig vondt. Når du skiver bort følelser, kommer du ikke videre i vegen. Det er lov å sorge. En stor klem til deg.

Anonymkode: f6946...0fe

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Å skamme seg over at man ikke klarer det samme som Monika Kørra, hjelper ikke. 

Igjen er jeg opptatt av hvilke ord en bruker. Selvsagt skal man ikke skamme seg. Det er heller ikke poenget at en skal "ta seg sammen". Når en hører en av jentene på langrennslaget som ikke kom i toppen i dette løpet uttale seg, så sier hun ikke at hun skammer seg over ikke å prestere som Johaug eller Bjørgen. De sier at de lar seg inspirere og at de lærer av.

Det er korrekt - ikke alle har bakgrunnen til Monika Kørra, og langt fra alle kan takle det så godt. Men hun kan brukes som en inspirasjonskilde. Andre kan lære av henne og prøve å bruke noen av de samme mestringsstrategier som hun har gjort.

[emilie321]

Min terapeut er ikke så opptatt av min fortid, men mer opptatt av her og nå. Hvordan jeg kan løse de problemstillingene jeg møter hver dag. Både i møte med andre og følelsene jeg strir med inni meg. Han er også opptatt av hvilke ord jeg bruker. Om ordene løfter eller senker meg.

I begynnelsen av terapien følte jeg mye at det bare var til å ta seg sammen og skammen var stor for at jeg ikke fikk det til. Nå ser jeg det annerledes. Terapeuten er ute etter hva som kan løfte meg over tid og ikke hva som bare hjelper meg her og nå. Nå har jeg en terapeut som er direkte og som kaller en spade for en spade.Det liker jeg, føler meg tryggere når han er sånn.

 

Endret 2. desember 2018 av emilie321

[Gjest]

24 minutter siden, emilie321 skrev:

Min terapeut er ikke så opptatt av min fortid, men mer opptatt av her og nå. Hvordan jeg kan løse de problemstillingene jeg møter hver dag. Både i møte med andre og følelsene jeg strir med inni meg. Han er også opptatt av hvilke ord jeg bruker. Om ordene løfter eller senker meg.

I begynnelsen av terapien følte jeg mye at det bare var til å ta seg sammen og skammen var stor for at jeg ikke fikk det til. Nå ser jeg det annerledes. Terapeuten er ute etter hva som kan løfte meg over tid og ikke hva som bare hjelper meg her og nå. Nå har jeg en terapeut som er direkte og som kaller en spade for en spade.Det liker jeg, føler meg tryggere når han er sånn.

 

Samme her. Men mange av mine problemer skyldes fortidens spøkelser.. 

[emilie321]

3 minutter siden, MxxM skrev:

Samme her. Men mange av mine problemer skyldes fortidens spøkelser.. 

Mesteparten av mine problemer skyldes også fortidens spøkelser. Terapeuten min har hørt meg fortelle om en del av fortiden, men vi prater ikke i dybden av det. Det som var har vært, men hva som skjer nå er mer interessant. Hvordan skal jeg få bort tillærte negative følelsene og tankene. Også hva som er hensiktsmessig å tenke for å få det bedre, både i forhold til meg selv og andre.

Også ord er han opptatt av. Nå som jeg har lært litt mer om hvordan enkelte ord hever eller senker meg, så skjønner jeg også mer av hvordan hjernen fungerer (Har fått mye kunnskap om amygdala...)

Feks  Kan dere gjøre dette for meg?    Mot, Det hadde vært fint hvis dere kunne gjøre dette.  Med den siste setningen så gjør den som spør seg mer likeverdig den en spør.      Men det tar tid å forandre så mye, både tanker, ord og følelser. Og det er ikke bare lett heller. 

[Gjest]

1 time siden, emilie321 skrev:

Mesteparten av mine problemer skyldes også fortidens spøkelser. Terapeuten min har hørt meg fortelle om en del av fortiden, men vi prater ikke i dybden av det. Det som var har vært, men hva som skjer nå er mer interessant. Hvordan skal jeg få bort tillærte negative følelsene og tankene. Også hva som er hensiktsmessig å tenke for å få det bedre, både i forhold til meg selv og andre.

Også ord er han opptatt av. Nå som jeg har lært litt mer om hvordan enkelte ord hever eller senker meg, så skjønner jeg også mer av hvordan hjernen fungerer (Har fått mye kunnskap om amygdala...)

Feks  Kan dere gjøre dette for meg?    Mot, Det hadde vært fint hvis dere kunne gjøre dette.  Med den siste setningen så gjør den som spør seg mer likeverdig den en spør.      Men det tar tid å forandre så mye, både tanker, ord og følelser. Og det er ikke bare lett heller. 

Du er flink  

Jeg har forresten aldri likt å snakke om fortiden, men det har vært nødvendig noen ganger. 

[emilie321]

6 minutter siden, MxxM skrev:

Du er flink  

Jeg har forresten aldri likt å snakke om fortiden, men det har vært nødvendig noen ganger. 

Takk

Jo mer positivt jeg greier å tenke, gjøre eller si i gode perioder, vil gjøre at jeg greier dårlige perioder bedre. Akkurat nå er jeg i en god periode, føler at ting går framover. Føler at jeg vokser innvendig og er på vei til å bli sterkere og stødigere. Noe som antageligvis gjør at jeg også blir mer stødig i en dårlig periode. 

 

[Gjest]

11 minutter siden, emilie321 skrev:

Takk

Jo mer positivt jeg greier å tenke, gjøre eller si i gode perioder, vil gjøre at jeg greier dårlige perioder bedre. Akkurat nå er jeg i en god periode, føler at ting går framover. Føler at jeg vokser innvendig og er på vei til å bli sterkere og stødigere. Noe som antageligvis gjør at jeg også blir mer stødig i en dårlig periode. 

 

Godt å se at du lykkes. Skulle ønske jeg var like flink som deg. Du gir håp til andre. 

Ønsker deg lykke til videre på din ferd  

[Gjest]

Bare se bort fra mine svar. Jeg skulle ikke blandet meg. Beklager. 

[emilie321]

23 minutter siden, MxxM skrev:

Godt å se at du lykkes. Skulle ønske jeg var like flink som deg. Du gir håp til andre. 

Ønsker deg lykke til videre på din ferd  

Tusen takk for gode ord

Ja, jeg har blitt vesentlig bedre og det har ikke kommet av seg selv. Har noen gode støttespillere rundt meg, både fastlegen, terapeuten og noen andre, hadde ikke greid det uten dem.  Vet ikke om jeg blir helt bra noen gang, men nå er målet mitt bare å få det bedre og bli stødigere.

Tror at du også vil få det bedre etterhvert. Du jobber med deg selv og du har ikke gitt opp (det er lov til å "gi opp" i perioder) Husk at ting tar tid

Ønsker deg også lykke til videre

 

[FjellOgDalar]

Den bare være her og nå tankegangen har aldri funket for meg. Det som har hjulpet meg er å snakke og skrive. Mye. Jeg mener ikke med det at man skal grave seg ned i fortida, men det har vært viktig for meg å forstå ting. Når det er mer på plass, så er her nå og fram fornuftig. Jeg takler reaksjoner jeg har på bedre måter enn jeg gjorde, men kvitt det blir jeg nok aldri.