Gå til innhold

Noske sykehus


Gjest Maggie55

Norske sykehus- hvor bra?  

7 stemmer

  1. 1. Hvordan vil du gradere norske sykehus?

    • Unner ikke min værste fiende et opphold på et norsk sykehus.
      1
    • Tålelig bra men mangler nok mye ressuser
      2
    • Kvalitet på sykehuset avhenger av kommune og fylke.
      3
    • Noe av det beste i Norden
      0
    • Noe av det beste i Europa
      1
    • Noe av det beste i verden
      2
    • Vet ikke
      0
  2. 2. Hvilke eventuelle forbedringer mener du skal til?

    • Økt satsing på menneskelige ressurser såsom utdanning, lønn, flere ansatte
      6
    • Økt satsing på sykehusmateriell og sykehusrom og sykehotell og nye sykehus
      2
    • Bedre kommunikasjonssystem interne
      2
    • Nye organisasjonsformer av arbeidet med mindre samlebåndsprinsipp
      3
    • Større nærhet mellom sykehus og befolkning med hensyn på utbyggingsplaner
      2
    • Bedre forbygging av mulige feil
      2
    • Bevare de nåværende prinsipp men økt tilførsel av alle typer ressurser som trengs i et sykehus
      0
    • Bedre mulighetrr til kompetansebygging for ansatte
      1
    • Vet ikke
      0

Denne meningsmålingen er stengt for nye stemmer

  • Vennligst logg inn eller registrer deg for å stemme i meningsmålingen.
  • Meningsmålingen stengt 17. des. 2018, 18:28

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Jeg kan personlig ikke klage på det norske helsevesenet i alle fall. Nå er det 20 år siden guttungen ble født med en stor, alvorlig hjertefeil og de førte 4 årene av hans liv var vi mye på sykehus, bl.a. ble han operert 3 ganger på Rikshospitalet. Med ett eneste unntak (en skikkelig ufin nepe av en oversykepleier) møtte vi kun fantastiske mennesker som ikke visste hva godt de kunne gjøre for oss. Gutten fikk den beste behandling og vår kardiolog her på St. Olav kontaktet leger i USA for å få dem til å se på saken hans og komme med vurderinger på hva som kunne være mulig å gjøre. Vi har alltid hatt en "åpen dør" til kardiologen, har alltid fått komme på kort varsel om det har vært noe og vi har kunnet ringe 24/7 også privat om det har vært noe, men det er kun en gang vi har gjort det tror jeg. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I løpet av det siste året har jeg hatt flere sykehusopphold. Jeg betaler alltid min skatt med glede, men etter disse oppholdene betaler jeg med både takknemlighet og glede. Du store alpakka vi er heldige i dette landet, og jeg håper virkelig ikke framtidige politikere sparker bein under rammene for norsk sykehustilbud og struktur. 

Endret av Kayia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt mange sykehusinnleggelser bak meg, først mest på psykiatrisk, men de 10 siste årene har jeg mange innleggelser på somatisk. Har møtt noen som ikke burde vært helsepersonell, men de fleste har vært utrolig hyggelige å dyktige og behandlet meg veldig bra. Føler jeg ikke henger helt med når noen folk klager på det meste.

Ja, vi burde være glade over det helsevesenet vi faktisk har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blandet erfaring både fra psykiatri og somatikk, men all in all er jeg blitt behandlet profesjonelt langt hyppigere enn jeg har blitt behandlet uproft. Dårlige somatikk-kunnskaper i psykiatrien opplever jeg tidvis som et problem. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 16.12.2018 den 20.48, Maggie55 skrev:

Er der noen krise eller er det mediaskapt?

Hei!

Det siste året reddet sykehuset livet mitt, jeg rakk ikke vite/kjenne jeg var syk, men jeg er utrolig takknemmelig, for uten sykehuset og kunnskapen der, hadde jeg vært død.

Da fikk jeg en ny erfaring, både med hvor bra helsesystem vi har, men mest av alt, det som har brent seg fast, er den enorme omsorgen, stå-på-egenskapene, et svært team, viste for meg, en fremmed, de ikke kjente.

Mens jeg lå der og ikke kunne si stort, så jeg og kjente jeg på kroppen min, hvordan alt fra hjelpepleiere, sykepleiere og leger, kjempet som et utrolig team, bare for at jeg skulle overleve, at jeg skulle få smertelindring, ha det så bra som mulig, de ga alt, og det er det ikke bare jeg som kjente, det så mine nærmeste også. 

Det står det sånn respekt av, at jeg ikke på noen måte kan si et takk, som rommer, hele det, at de reddet meg, og livet mitt, og det at de var så samstemte, et skikkelig arbeidsteam, med bare ønske om at jeg ikke skulle dø, at mennesker på en sånn måte, står på, og det uten at de egentlig får noe igjen for det...om dere skjønner, ingen andre enn jeg vet jo den kjærligheten, tålmodigheten og omsorgen jeg kjente på, hver dag, mens jeg verken kunne snakke eller formidle mine behov.

Men jeg husker oppmuntringene, selv om jeg ikke kunne snakke, jeg husker, at de holdt meg, jeg husker de sa når jeg knapt greide noe, at det var fantastisk, , og de minste fremskritt ble formidlet med glede, og den gleden, som først var deres, som om de ville ha meg på sitt team, den smittet over på meg. 

Jeg begynte å tro på det de sa, og jeg gjorde det de sa, selv om jeg ikke kunne svare dem.

En sykepleier sa, " Sånn gjør du, og bøyde enkelleddene mine med hendene sine", jeg husker hun sa det var gode øvelser for langrennsfolk, og der mens jeg verken kunne snakke eller knapt kunne smile, så trodde jeg helt på henne, og jeg gjorde som hun sa. alt jeg greide, og når jeg orket.

En annen sykepleier sa jeg var så liten, så om jeg ville stå på bena, prøve, så kunne hun holde meg, de skulle visst egentlig være 3, men hun kalte meg så liten, så derfor fikk jeg øve meg. Jeg tror likevel det må ha vært tungt for henne, og at hun sånn oppmuntret meg hver dag, hver gang hun var på jobb, til å stå, at jeg fikk holde hendene mine rundt livet hennes, akkurat sånn som hun sa, hun en helt fremmed egentlig, ...hun lot meg komme helt nære, og hun var ikke redd, hun ga meg masse kampmot. Jeg liker ikke så godt klemme rundt fremmede, men fordi jeg trodde helt på det de sa, jeg liksom kjente hvordan de kjempet for at jeg ikke skulle dø, så jeg gjorde det de sa.  Jeg begynte gråte første gang jeg kjente gulvet under føttene mine,  jeg trodde jeg var lam, men da jeg kjente gulvet under føttene begynte jeg å forstå at det kanskje var håp.

Jeg tror jeg gråt fordi jeg ikke kunne snakke, så alt av tanker og følelser, ble jo så bare inni meg, jeg kunne ikke bruke pc og skrive  jeg kunne ikke si til noen hvor lei meg jeg var, eller hvor jeg hadde vondt, så derfor ble jeg alene, også med frykten om at jeg ikke ville kunne gå noen gang igjen.

Men jeg begynte altså å tenke at når en hel avdeling kjemper, alle sykepleiere som kommer på jobb, for at jeg skal bare greie et lite fremskritt, selv om det handlet om å overleve, så var det for meg en kjærlighet i det, jeg ikke tror jeg noen gang, annet enn i teorien, visste finnes.

Retrospektivt sett på dette, så endret det meg, jeg skjønte ikke bare hvor viktig jeg er for mine barn, dvs at jeg skal leve for dem, men jeg følte meg så elsket som jeg aldri før har kjent, og det av egentlig av helt fremmede, det ga meg en grunn til å leve, for min egen skyld også.

For meg handler kjærlighet, om å ta ansvar, om å likebehandle, være rettferdig, ha tålmodighet, støtte den som er svak,

Og alt det fikk jeg møte på sykehuset, av fremmede, da jeg ble syk, det endret meg, og det endret livet mitt.

Deres innsats gjorde at jeg skjønte litt mer konkret hvor verdifull jeg er, og hvor viktig det er at jeg lever, ikke bare for barna mine, men det ga meg en ny glede for selve livet for min egen del, for de/sykehuset kjempet for meg, ikke fordi jeg var noens mamma, eller kone, men fordi det var verdt å redde meg.

Jeg skulle ønske det fantes en måte for meg å takke alle de menneskene på, de var så mange, og alle så fantastiske og betydningsfulle, hver på sin måte. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maggie55

Jo det er godt å tenke på at det var sykehus for deg da du trengte det og behandlingen hjalp.😊

Men man kan få alle slags problemer i livet uansett hvor moralsk høyverdig man måtte være og hvor mottagelig pasient man er. Jeg synes ikke status quoe er noe særlig ved norske sykehus og håper jeg klarer å unngå noe videre bekjentskap. Men jeg håper samtidig  at  alle de ansatte ikke tar det personlig opp eller godt fornøyde pasienter for den sakens skyld.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har god erfaring med fysisk sykehus og behandlingen der, eneste negative var en sånn på legevakten som trodde jeg ikke var alvorlig syk (selv med symptomer på at jeg var alvorlig syk) slik at jeg nesten ble sendt hjem men han ble overtalt tilslutt ettersom jeg besatt en del kunnskap selv og stod litt på krava, og dersom jeg hadde blitt sendt hjem som fort kunne skjedd dersom jeg ikke besatt en del kunnskap om nevnte sykdom, ville det kunne ført til en god del komplikasjoner og problemer ettersom det var relativt alvorlig og best å få tatt før alvorlige komplikasjoner oppstår. Men alt i alt fornøyd.

For psykisk helse er jeg ikke veldig imponert, men det har trolig mest med at det ikke finnes virksom behandling for min psykdom, andre som får behandling som hjelper dem vil sikkert være mer fornøyd, men for meg var det bare tull.

Anonymkode: d5ea2...a36

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Madelenemie skrev:

(...)

Og alt det fikk jeg møte på sykehuset, av fremmede, da jeg ble syk, det endret meg, og det endret livet mitt.

Deres innsats gjorde at jeg skjønte litt mer konkret hvor verdifull jeg er, og hvor viktig det er at jeg lever, ikke bare for barna mine, men det ga meg en ny glede for selve livet for min egen del, for de/sykehuset kjempet for meg, ikke fordi jeg var noens mamma, eller kone, men fordi det var verdt å redde meg.

Jeg skulle ønske det fantes en måte for meg å takke alle de menneskene på, de var så mange, og alle så fantastiske og betydningsfulle, hver på sin måte. 

 

Så vakkert og inderlig skrevet! Jeg synes du skal sende dette til den avdelingen du var på!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De få gangene jeg har vært på sykehus, har jeg fått veldig god pleie og behandling. Ingenting å klage på. Selvsagt kan en treffe på noen med en dårlig dag, men slik er det jo på alle arbeidsplasser. Jeg setter umåtelig pris på det velferdssystemet vi har i Norge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig godt å høre at det meste er på det positive😊

Jeg blir litt oppgitt av å høre om alle de som " føler de ikke får hørt godt nok arbeide". Pasienter er ikke dem med de største pressgrupper ofte selv om de fleste har noen som går i bresjen for dem. Men det er kanskje på grunn av at disse programmene går  stadig vekk i reprise. NRK tyner alt ut av lisenskronene. Folk har ofte så forskjellige interesser og alle kan gjøre feil. Ofte er det feilene som blåses opp. Kanskje helt feilaktig.

Anonymkode: 417b6...ce5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutter siden, påskelilje skrev:

Så vakkert og inderlig skrevet! Jeg synes du skal sende dette til den avdelingen du var på!

Hei!

Ok takk, da skriver jeg det i kortet, jeg skal jo uansett bake en kake til dem.

Jeg blir rørt når jeg tenker på de sykepleierne, tenk at jeg i løpet av alle de ukene, ikke møtte en eneste som ikke var omsorgsfull.

Til og med nattevakten, som jeg da jeg sov, hadde bitt i fingeren så han fikk merke, da han skulle pusse tennene mine, var bare søt mot meg,, og tok det med et smil. Jeg beklaget det jeg hadde gjort, men han bare lo det vekk. Og selv om jeg ville gjøre mest selv, når jeg våknet, og det tok jo da litt mer tid for sykepleierne, jeg er nok litt sta, men jeg var opptatt av å komme meg til kreftene fort, så hentet de vaskefat og la til rette at jeg selv med dårlig tempo og motorikk, skulle få vaske meg litt selv, pusse tennene selv, selv om det startet med at jeg ikke traff munnen:-) Da ble jeg jo litt fortvilt, men det gikk jo etter hvert bedre.

Jeg stod også opp av sengen selv om jeg ikke skulle, pga både det ene og det andre...og en sykepleier, som jeg inni meg kalte, "vanntorturisten" fordi hun begrenset vann så til de grader at jeg ble irritert, hun var utrolig snill og tålmodig. En dag da jeg hadde bestemt meg for at jeg greide komme meg fra sengen og over i en stol som stod ved siden av sengen, så gikk det ikke helt som jeg forventet, så jeg stupte på hodet ned i stolen, og luftslangen gikk av, da skrek hun, " en vakker dag gir du meg hjartaattak, du får inte rese dig av sengen, varfør lyssnar du inte, å mitt kjæra barn, hur kan jag passa på dig". Hun var finsk, men snakket svensk med sterk finsk aksent. Etter hvert likte jeg henne, når jeg forstod at den der vanntoruren/ dvs begrensingen av vann hadde medisinke formål.

Noe jeg ikke var enig i, når jeg var så fryktelig tørst. Men all den vennligheten og den tålmodigheten, den er ikke til å forstå at så mange mennesker kan utvise. Kanskje er det spesielt flinke folk på intensivavdelinger, jeg vet ikke, men jeg forstår ikke altså at så mange på et og samme sted, kan være like omsorgsfulle, og tålmodige. Mente ikke skrive så mye om dette, men jeg er bare så grepet av den utrolige omsorgen som møtte meg. Og jeg snakker jo ikke med noen til aglig om det, så derfor ble det litt langt. De spurte om jeg ville komme en dag for en samtale, jeg takket nei, kanskje jeg skal ringe og takke ja likevel....

De har lagd en bok til meg med bilder også, fordi jeg ikke husker. Jeg tenkte jeg ikke ville ha en bok med bilder av meg selv som et vrak i en seng, men kanskje det likevel kunne vært greit å gå igjennom det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

15 timer siden, Madelenemie skrev:

Mente ikke skrive så mye om dette, men jeg er bare så grepet av den utrolige omsorgen som møtte meg. Og jeg snakker jo ikke med noen til aglig om det, så derfor ble det litt langt. De spurte om jeg ville komme en dag for en samtale, jeg takket nei, kanskje jeg skal ringe og takke ja likevel....

De har lagd en bok til meg med bilder også, fordi jeg ikke husker. Jeg tenkte jeg ikke ville ha en bok med bilder av meg selv som et vrak i en seng, men kanskje det likevel kunne vært greit å gå igjennom det.

Jeg synes du skal dra og snakke med dem. Tenk at du var så syk..... Jeg er så glad for at du overlevde!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ok takk, da skriver jeg det i kortet, jeg skal jo uansett bake en kake til dem.

Jeg blir rørt når jeg tenker på de sykepleierne, tenk at jeg i løpet av alle de ukene, ikke møtte en eneste som ikke var omsorgsfull.

Til og med nattevakten, som jeg da jeg sov, hadde bitt i fingeren så han fikk merke, da han skulle pusse tennene mine, var bare søt mot meg,, og tok det med et smil. Jeg beklaget det jeg hadde gjort, men han bare lo det vekk. Og selv om jeg ville gjøre mest selv, når jeg våknet, og det tok jo da litt mer tid for sykepleierne, jeg er nok litt sta, men jeg var opptatt av å komme meg til kreftene fort, så hentet de vaskefat og la til rette at jeg selv med dårlig tempo og motorikk, skulle få vaske meg litt selv, pusse tennene selv, selv om det startet med at jeg ikke traff munnen:-) Da ble jeg jo litt fortvilt, men det gikk jo etter hvert bedre.

Jeg stod også opp av sengen selv om jeg ikke skulle, pga både det ene og det andre...og en sykepleier, som jeg inni meg kalte, "vanntorturisten" fordi hun begrenset vann så til de grader at jeg ble irritert, hun var utrolig snill og tålmodig. En dag da jeg hadde bestemt meg for at jeg greide komme meg fra sengen og over i en stol som stod ved siden av sengen, så gikk det ikke helt som jeg forventet, så jeg stupte på hodet ned i stolen, og luftslangen gikk av, da skrek hun, " en vakker dag gir du meg hjartaattak, du får inte rese dig av sengen, varfør lyssnar du inte, å mitt kjæra barn, hur kan jag passa på dig". Hun var finsk, men snakket svensk med sterk finsk aksent. Etter hvert likte jeg henne, når jeg forstod at den der vanntoruren/ dvs begrensingen av vann hadde medisinke formål.

Noe jeg ikke var enig i, når jeg var så fryktelig tørst. Men all den vennligheten og den tålmodigheten, den er ikke til å forstå at så mange mennesker kan utvise. Kanskje er det spesielt flinke folk på intensivavdelinger, jeg vet ikke, men jeg forstår ikke altså at så mange på et og samme sted, kan være like omsorgsfulle, og tålmodige. Mente ikke skrive så mye om dette, men jeg er bare så grepet av den utrolige omsorgen som møtte meg. Og jeg snakker jo ikke med noen til aglig om det, så derfor ble det litt langt. De spurte om jeg ville komme en dag for en samtale, jeg takket nei, kanskje jeg skal ringe og takke ja likevel....

De har lagd en bok til meg med bilder også, fordi jeg ikke husker. Jeg tenkte jeg ikke ville ha en bok med bilder av meg selv som et vrak i en seng, men kanskje det likevel kunne vært greit å gå igjennom det.

Sykepleiere på intensivavdelinger er som regel spesielt flinke og gode på å ivareta mennesker. Det er stor forskjell på intensivavdelinger og vanlige sengeposter på et sykehus. 

Anonymkode: 0a00c...981

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 18.12.2018 den 23.55, Madelenemie skrev:

Hei!

Det siste året reddet sykehuset livet mitt, jeg rakk ikke vite/kjenne jeg var syk, men jeg er utrolig takknemmelig, for uten sykehuset og kunnskapen der, hadde jeg vært død.

Da fikk jeg en ny erfaring, både med hvor bra helsesystem vi har, men mest av alt, det som har brent seg fast, er den enorme omsorgen, stå-på-egenskapene, et svært team, viste for meg, en fremmed, de ikke kjente.

Mens jeg lå der og ikke kunne si stort, så jeg og kjente jeg på kroppen min, hvordan alt fra hjelpepleiere, sykepleiere og leger, kjempet som et utrolig team, bare for at jeg skulle overleve, at jeg skulle få smertelindring, ha det så bra som mulig, de ga alt, og det er det ikke bare jeg som kjente, det så mine nærmeste også. 

Det står det sånn respekt av, at jeg ikke på noen måte kan si et takk, som rommer, hele det, at de reddet meg, og livet mitt, og det at de var så samstemte, et skikkelig arbeidsteam, med bare ønske om at jeg ikke skulle dø, at mennesker på en sånn måte, står på, og det uten at de egentlig får noe igjen for det...om dere skjønner, ingen andre enn jeg vet jo den kjærligheten, tålmodigheten og omsorgen jeg kjente på, hver dag, mens jeg verken kunne snakke eller formidle mine behov.

Men jeg husker oppmuntringene, selv om jeg ikke kunne snakke, jeg husker, at de holdt meg, jeg husker de sa når jeg knapt greide noe, at det var fantastisk, , og de minste fremskritt ble formidlet med glede, og den gleden, som først var deres, som om de ville ha meg på sitt team, den smittet over på meg. 

Jeg begynte å tro på det de sa, og jeg gjorde det de sa, selv om jeg ikke kunne svare dem.

En sykepleier sa, " Sånn gjør du, og bøyde enkelleddene mine med hendene sine", jeg husker hun sa det var gode øvelser for langrennsfolk, og der mens jeg verken kunne snakke eller knapt kunne smile, så trodde jeg helt på henne, og jeg gjorde som hun sa. alt jeg greide, og når jeg orket.

En annen sykepleier sa jeg var så liten, så om jeg ville stå på bena, prøve, så kunne hun holde meg, de skulle visst egentlig være 3, men hun kalte meg så liten, så derfor fikk jeg øve meg. Jeg tror likevel det må ha vært tungt for henne, og at hun sånn oppmuntret meg hver dag, hver gang hun var på jobb, til å stå, at jeg fikk holde hendene mine rundt livet hennes, akkurat sånn som hun sa, hun en helt fremmed egentlig, ...hun lot meg komme helt nære, og hun var ikke redd, hun ga meg masse kampmot. Jeg liker ikke så godt klemme rundt fremmede, men fordi jeg trodde helt på det de sa, jeg liksom kjente hvordan de kjempet for at jeg ikke skulle dø, så jeg gjorde det de sa.  Jeg begynte gråte første gang jeg kjente gulvet under føttene mine,  jeg trodde jeg var lam, men da jeg kjente gulvet under føttene begynte jeg å forstå at det kanskje var håp.

Jeg tror jeg gråt fordi jeg ikke kunne snakke, så alt av tanker og følelser, ble jo så bare inni meg, jeg kunne ikke bruke pc og skrive  jeg kunne ikke si til noen hvor lei meg jeg var, eller hvor jeg hadde vondt, så derfor ble jeg alene, også med frykten om at jeg ikke ville kunne gå noen gang igjen.

Men jeg begynte altså å tenke at når en hel avdeling kjemper, alle sykepleiere som kommer på jobb, for at jeg skal bare greie et lite fremskritt, selv om det handlet om å overleve, så var det for meg en kjærlighet i det, jeg ikke tror jeg noen gang, annet enn i teorien, visste finnes.

Retrospektivt sett på dette, så endret det meg, jeg skjønte ikke bare hvor viktig jeg er for mine barn, dvs at jeg skal leve for dem, men jeg følte meg så elsket som jeg aldri før har kjent, og det av egentlig av helt fremmede, det ga meg en grunn til å leve, for min egen skyld også.

For meg handler kjærlighet, om å ta ansvar, om å likebehandle, være rettferdig, ha tålmodighet, støtte den som er svak,

Og alt det fikk jeg møte på sykehuset, av fremmede, da jeg ble syk, det endret meg, og det endret livet mitt.

Deres innsats gjorde at jeg skjønte litt mer konkret hvor verdifull jeg er, og hvor viktig det er at jeg lever, ikke bare for barna mine, men det ga meg en ny glede for selve livet for min egen del, for de/sykehuset kjempet for meg, ikke fordi jeg var noens mamma, eller kone, men fordi det var verdt å redde meg.

Jeg skulle ønske det fantes en måte for meg å takke alle de menneskene på, de var så mange, og alle så fantastiske og betydningsfulle, hver på sin måte. 

 

Du beskriver så inderlig godt hvordan du følte det; nydelig skrevet. Enig med Påskelilje i at du burde dele dette med de det gjelder - det vil være en fin måte å takke på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 19.12.2018 den 9.15, påskelilje skrev:

De få gangene jeg har vært på sykehus, har jeg fått veldig god pleie og behandling. Ingenting å klage på. Selvsagt kan en treffe på noen med en dårlig dag, men slik er det jo på alle arbeidsplasser. Jeg setter umåtelig pris på det velferdssystemet vi har i Norge.

Vi kan alle ha en dårlig dag på jobben, men jeg skal love at vi fikk bakoversveis da vi var på Riksen med et dødssykt barn på 4 mnd og fikk slengt i fjeset av en avdelingssykepleier:"Vi er ikke barnevakter for at dere skal gå på byen i kveld altså!" med et surt tryne. Vi hadde ikke sagt noe som helst i den retningen overhodet.

Da var det noe annet på nye Riksen et par år senere da han hadde sin største operasjon. Vi måtte da ha med lillesøstra som var 10 mnd gammel og der stakk gjerne pleierne av med henne og gikk rundt og viste henne frem til mange av de eldre som lå der for å muntre dem opp litt, de elsket det! :) De visste ikke hva gode de skulle gjøre for oss alle fire på hjerteavdelingen rett og slett. Guttungen var så trygg på pleierne der, han var da drøye 2,5 år gammel og nyoperert, så på meg og sa:"Nå kan du gå mamma, nå skal jeg sove" og så snudde han seg med ryggen til meg og sovnet. Da vet man at ungen er i de rette hender! ❤️ 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Lillemus skrev:

Vi kan alle ha en dårlig dag på jobben, men jeg skal love at vi fikk bakoversveis da vi var på Riksen med et dødssykt barn på 4 mnd og fikk slengt i fjeset av en avdelingssykepleier:"Vi er ikke barnevakter for at dere skal gå på byen i kveld altså!" med et surt tryne. Vi hadde ikke sagt noe som helst i den retningen overhodet.

Da var det noe annet på nye Riksen et par år senere da han hadde sin største operasjon. Vi måtte da ha med lillesøstra som var 10 mnd gammel og der stakk gjerne pleierne av med henne og gikk rundt og viste henne frem til mange av de eldre som lå der for å muntre dem opp litt, de elsket det! :) De visste ikke hva gode de skulle gjøre for oss alle fire på hjerteavdelingen rett og slett. Guttungen var så trygg på pleierne der, han var da drøye 2,5 år gammel og nyoperert, så på meg og sa:"Nå kan du gå mamma, nå skal jeg sove" og så snudde han seg med ryggen til meg og sovnet. Da vet man at ungen er i de rette hender! ❤️ 

Nei, det var jo ikke noe greit sagt!

Kom på en dårlig opplevelse jeg hadde dagen etter at minstejenta var født ved keisersnitt. Barnelegen undersøkte henne, så at hun var forholdvis tykk og trinn (som alle mine har vært), og spurte meg om jeg hadde drukket mye brus under graviditeten... Da jeg svarte at jeg omtrent aldri drakk brus, så jeg at han ikke trodde på meg... Han spurte så sykepleieren om hvordan blodsukkeret mitt hadde vært under graviditeten. Da hun svarte at det haddde vært helt normalt, gav han fra seg et lite snøft, og fortsatte til neste....

Men dette var jo bare et lite ubehagelig intermezzo i en ellers fin opplevelse, så etter en stund kunne jeg le av det 🙂

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, påskelilje skrev:

Nei, det var jo ikke noe greit sagt!

Kom på en dårlig opplevelse jeg hadde dagen etter at minstejenta var født ved keisersnitt. Barnelegen undersøkte henne, så at hun var forholdvis tykk og trinn (som alle mine har vært), og spurte meg om jeg hadde drukket mye brus under graviditeten... Da jeg svarte at jeg omtrent aldri drakk brus, så jeg at han ikke trodde på meg... Han spurte så sykepleieren om hvordan blodsukkeret mitt hadde vært under graviditeten. Da hun svarte at det haddde vært helt normalt, gav han fra seg et lite snøft, og fortsatte til neste....

Men dette var jo bare et lite ubehagelig intermezzo i en ellers fin opplevelse, så etter en stund kunne jeg le av det 🙂

 

Jeg hadde også en litt ubehagelig opplevelse på barsel, selv om det selvfølgelig ikke kan sammenlignes med Lillemus' opplevelse. Småen ble født på morgenen, og jeg hadde naturlig nok ikke sovet den natten, og påfølgende dag hadde jeg jo for mye adrenalin til å sove, fikk dessuten besøk. Natten etter skrek småen uavbrutt, og på morgenkvisten, etter to døgn uten søvn, spurte jeg pleierne om de kunne ta ham litt så jeg kunne få ro til å sove ørlite. "Nei, sånn er det jo å ha barn", fikk jeg til svar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Xtra skrev:

Jeg hadde også en litt ubehagelig opplevelse på barsel, selv om det selvfølgelig ikke kan sammenlignes med Lillemus' opplevelse. Småen ble født på morgenen, og jeg hadde naturlig nok ikke sovet den natten, og påfølgende dag hadde jeg jo for mye adrenalin til å sove, fikk dessuten besøk. Natten etter skrek småen uavbrutt, og på morgenkvisten, etter to døgn uten søvn, spurte jeg pleierne om de kunne ta ham litt så jeg kunne få ro til å sove ørlite. "Nei, sånn er det jo å ha barn", fikk jeg til svar.

Jeg synes det er rart at de ikke kan avlaste mødrene litt mer rett etter fødselen, noen timer søvn de første par døgnene etter fødsel kan gjøre underverker for en utslitt mamma! Jeg mener ikke at man skal gå tilbake til den tiden man kun hadde barnet inne hos seg da det fikk mat hver 4. time, men noen timer om natten kunne de passet barnet i det minste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...