Psykoterapi - et kontrollert forsøk.

[kupton]

Psykoterapiforskning er metodologisk vanskeligere enn medisinutprøving. Randomisert, dobbelt blind med placebokontroll er ikke enkelt å få til. Det ble ikke gjort i denne studien heller, men jeg synes designet var genialt :-) Studien ble designet og ledet av Prof. Paykel ved Universitetet i Cambridge.

Utvalget var pasienter henvist til en poliklinikk med lettere angst- og depresjonstilstander. Gruppen ble randomisert til to grupper som fikk likt antall behandlinger. Hver time varte like lenge, og intervallet mellom timene var lik i begge grupper.

Behandlerne i gruppe A var professorer i psykiatri og psykologi. De hadde hvite frakker og navneskilt med korrekt navn og tittel.

Behandlerne i gruppe B var sekretærer med lang erfaring i å skrive psykiatriske journaler. De hadde hvite frakker med korrekt navn, men falsk tittel - den samme tittel som behandlerne i gruppe A.

Resultatet var overraskende (for professorene): Pasientene i gruppe B ble bedre enn de i gruppe A. Alle samtaler var tapet, og da en analyserte årsakene til resultatet, mente en at varme, empati og det å inngi realistisk optimisme var avgjørende.

..

Etterord: Varme, empati og det å inngi realistisk optimisme må ikke tolkes dit at en i hovedsak skal drive med trøst og støtte og aldri være påpekende eller konfronterende. Det skal ikke være kosetimer. Men det å innimellom, i passe doser, vise varme og forståelse i terapien, det er til stor hjelp og har sannsynligvis også en positiv effekt på relasjonen. Det igjen gjør at terapien går lettere.

[AnonymBruker]

Dette var godt å lese. Jeg opplevde stor fremgang da jeg gikk til en psykologistudent i påvente av å komme til en erfaren psykologspesiellist. Studenten var veldig engasjert og empatisk. Ivrig på prøve ut de nye metodene hun hadde lært om. Følte meg likeverdig. Hun hørte gjerne på mine meninger om ting.. Da jeg etter hvert fikk time hos psykologspesialisten møtte jeg en litt distré og travel person. Kommer ikke med konkrete råd , sitter bare å lytter alvorlig. Noterer og kommer med noen kommentarer innimellom. Blir irritert hvis jeg har en mening om min egen psyke. Føler meg liten og dum der jeg sitter. Men jeg har også vært til erfaren psykiater som var veldig empatisk og dyktig. 

Anonymkode: eaa68...4d6

[Kalevaala]

Så interessant!

Jeg gikk til psykolog på DPS en periode etter en depresjon for noen år siden. Jeg husker ikke så alt for mye av hva vi snakket om, men jeg husker hvor empatisk og varm psykologen var.

Fastlegen min møtte meg også med varme og forståelse da jeg kom dit for å be om hjelp, og det sitter også i som et lyspunkt i den elendigheten jeg opplevde at livet var da.

Endret 7. januar 2019 av Kalevaala
Fikk med noe sitering som ble feil.

[emilie321]

Min første psykolog skulle bare trøste og støtte meg på at jeg hadde det ille. Hun bare dillet med meg. Og da fortalte jeg bare om de "letteste" problemene mine. Jeg ble bare dårligere og dårligere.

Så kom jeg på sykehuset og etterhvert hadde jeg to behandlere samtidig. En psykiater og en som jobbet i miljøet. Med de opplevde jeg alt fra konfrontasjoner til stor empati. De satt også tydelige krav til meg. De to følte jeg meg ikke liten sammen med. De ble jeg også etterhvert trygg på og da kom bedringen litt etter litt. Hadde de to i mange år.

For meg må det være en kombinasjon av alt fra konfrontasjoner til empati for at det skal fungere. Og gjerne litt latter opp i alt

 

 

[Mëmëso]

Da jeg var på sykehuset og hadde time hos han som skulle utrede meg etterpå, ble jeg spurt om jeg ville at han skulle følge meg tilbake (til ett annet bygg). Sa nei, og da jeg skulle til å gå spurte han om jeg var sikker på at jeg ville gå alene. Synes det var omtenksomt at han spurte og tenkte at han virket genuint interessert i å ville hjelpe mennesker. Fortalte det til psykiateren på sykehuset, som sa det samme og at jeg var heldig, da det ikke er alle som er sånn. Samtidig så klarte jeg ikke la vær å tenke at det var ett triks eller kalkulert nettopp for at jeg skulle få tillit. Tenkte også at han ikke hadde spurt eller ville hjelpe hvis han hadde kjent meg bedre. Synes sånn sett det på en måte var lettere senere når han var nøytral, direkte, konfronterende eller lot det skinne gjennom at han satte spørsmålstegn ved om jeg var ærlig. Det var ikke en forventning eller selvfølge om at jeg er snill og grei, og da var også lettere å forsøke å ikke "spille" snill og grei, og heller komme med all dritten som er meg. Mulig jeg litt rar da. 

[Gjest]

4 timer siden, kupton skrev:

Psykoterapiforskning er metodologisk vanskeligere enn medisinutprøving. Randomisert, dobbelt blind med placebokontroll er ikke enkelt å få til. Det ble ikke gjort i denne studien heller, men jeg synes designet var genialt 🙂 Studien ble designet og ledet av Prof. Paykel ved Universitetet i Cambridge.

Utvalget var pasienter henvist til en poliklinikk med lettere angst- og depresjonstilstander. Gruppen ble randomisert til to grupper som fikk likt antall behandlinger. Hver time varte like lenge, og intervallet mellom timene var lik i begge grupper.

Behandlerne i gruppe A var professorer i psykiatri og psykologi. De hadde hvite frakker og navneskilt med korrekt navn og tittel.

Behandlerne i gruppe B var sekretærer med lang erfaring i å skrive psykiatriske journaler. De hadde hvite frakker med korrekt navn, men falsk tittel - den samme tittel som behandlerne i gruppe A.

Resultatet var overraskende (for professorene): Pasientene i gruppe B ble bedre enn de i gruppe A. Alle samtaler var tapet, og da en analyserte årsakene til resultatet, mente en at varme, empati og det å inngi realistisk optimisme var avgjørende.

..

Etterord: Varme, empati og det å inngi realistisk optimisme må ikke tolkes dit at en i hovedsak skal drive med trøst og støtte og aldri være påpekende eller konfronterende. Det skal ikke være kosetimer. Men det å innimellom, i passe doser, vise varme og forståelse i terapien, det er til stor hjelp og har sannsynligvis også en positiv effekt på relasjonen. Det igjen gjør at terapien går lettere.

Det er mye derfor jeg har hatt så stor fremgang i min terapi  

[Trine]

9 minutter siden, Mëmëso skrev:

Det var ikke en forventning eller selvfølge om at jeg er snill og grei, og da var også lettere å forsøke å ikke "spille" snill og grei, og heller komme med all dritten som er meg. Mulig jeg litt rar da. 

En psykiatrisk sykepleier jeg gikk til før, provoserte meg bevisst, for at jeg skulle bli nok irritert til at jeg klarte å vise det. "Jeg måtte bare se om du klarte å bli sint." Etter det var det lettere for meg å komme med all dritten, for da hadde jeg på en måte fått bekreftet at hun tålte det, og at det var greit å ikke bare være snill og grei. Men jeg er jo litt rar da

[Mëmëso]

3 minutter siden, Trine skrev:

En psykiatrisk sykepleier jeg gikk til før, provoserte meg bevisst, for at jeg skulle bli nok irritert til at jeg klarte å vise det. "Jeg måtte bare se om du klarte å bli sint." Etter det var det lettere for meg å komme med all dritten, for da hadde jeg på en måte fått bekreftet at hun tålte det, og at det var greit å ikke bare være snill og grei. Men jeg er jo litt rar da

Vi får bare være rare begge to. Har jo skrevet tidligere her inne om hvor vanskelig jeg syntes det var fordi jeg følte at han ikke likte meg, men jeg tror ikke hadde kommet noen vei i det hele tatt om det hadde vært motsatt. 

[Soletti]

Det var god lesning Kupton. Timene hos nav og de jeg har nå hos en ekstern aktør innen nav løfter meg langt mere enn timene med psykoterapi. 

[AnonymBruker]

Jeg kunne ikke være mer enig! Varme, empati, trygghet og forståelse er det som har gjort meg såpass bra i terapi.

Anonymkode: 64672...100

[AnonymBruker]

3 timer siden, Soletti skrev:

Det var god lesning Kupton. Timene hos nav og de jeg har nå hos en ekstern aktør innen nav løfter meg langt mere enn timene med psykoterapi. 

Tenkte jeg skulle utdype litt mere nå som jeg er alene hjemme. Når livet rammer i form av mange vonde hendelser på rekke og rad, når man samtidig må forholde seg til mennesker som behandler en dårlig og er ustabile. Når man bærer en byrde som er for stor på jobb og ser at det rammer uskyldige barn det som skjer og man klarer ikke å fikse det. Da er det vondt å bli sykeliggjort hos psykolog når man vet at det som har vert har også ødelagt andre mennesker enn bare meg. Da er det sannelig godt å høre at «det der hadde blitt for tøft for meg og». 

Anonymkode: 384d1...835

[Soletti]

Ab 835 er meg altså, skulle ikke være anonym. 

[Betti 11]

Jeg hadde ingen tillit i sykepleieren og måten hun framstå i samtalen og jeg trodde ikke det kommer noe ut av, men jeg merker en forsjell til før. Etter fem samtaler føler jeg meg sett og forstått. Hun sa, om å bli bedre ta det tid og jeg må være talmodig. Jeg har blitt dårlig igjen men jeg vet at det fins hjelp og da er jeg takknemlig for.