Kupton. Kan jeg overvinne dette med å tenke anderledes og finne meningsfulle aktiviteter?

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke dette med depresjon. Jeg føler at jeg kan være relativt fornøyd hvis jeg gjør noe veldig lystbetont og spennende. Strever forøvrig med å finne noe som engasjerer meg. Humøret kan variere veldig mye fra dag til dag og også mye i løpet av dagen. Jeg er også typisk betydelig mer deprimert i løpet av januar , februar. Så en ny periode i mai, juni. Og noen ganger en periode på høsten. Egentlig mer og mindre grad hele året. Jeg kan ha det greit på formiddagen men tenker på å dø om kvelden fordi jeg føler på en uutholdelig tung håpløshet. Eller omvendt. Jeg har gode perioder og prøver å sette i gang med ting som skal gjøre livet mitt bedre men jeg vet liksom ikke når den tunge depressive greia slår til. Føler at små ( og store) forandringer i hverdagen forandrer helt psyken min. Litt lite søvn , litt stress, noen dager uten noe interessant å gjøre, litt småforkjølet osv og jeg går rett i kjelleren. Uansett våkner jeg hver morgen med en intens tung følelse i brystet.  Slik har jeg hatt det i åresvis. Helt tilbake til ungdomsårene. Jeg har opplevd incest men hadde mye angst også før dette. Føler ikke selv at den opplevelsen har betydning. Jeg hadde anorexia i slutten av tenårene. Mye angst i arbeidslivet. Depresjon rundt barnefødsler. Depresjoner som kom og gikk. Helt plutselig utviklet jeg invalidiserende tvang som varte noen år. Har jeg bare innarbeidet dårlige vaner og tankebaner?. Kan jeg etter så mange år med rett terapi klare å bli kvitt dette? Må jeg bare bli enda mer aktiv og rutinert og tenke positivt? Eller må jeg  bruke medisiner? 

Anonymkode: d5243...8a2

[kupton]

Med den emosjonelle labiliteten du beskriver her, tror jeg at neste tiltak bør være medisinering. Jeg får tanker om Lamictal.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, kupton skrev:

Med den emosjonelle labiliteten du beskriver her, tror jeg at neste tiltak bør være medisinering. Jeg får tanker om Lamictal.

Takk for forslaget. Har prøvd cipralex og brintellix i tre år. Ble overvektig og veldig likegyldig. Hadde ingen intresse eller følelser for mine nærmeste. Isolerte meg. Ble på en måte deprimert på en annen måte. Hadde også da svingninger i humøret. Psykiateren min sa den gang at det var lite håp om å bli frisk og at jeg måtte lære meg å leve med dette. Jeg har nå vært uten medisiner en stund nå. Lurer på om jeg skal kontakte psykiateren igjen. Trenger da å vite litt hva jeg ønsker så takker for svar. 

Anonymkode: d5243...8a2

[emilie321]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for forslaget. Har prøvd cipralex og brintellix i tre år. Ble overvektig og veldig likegyldig. Hadde ingen intresse eller følelser for mine nærmeste. Isolerte meg. Ble på en måte deprimert på en annen måte. Hadde også da svingninger i humøret. Psykiateren min sa den gang at det var lite håp om å bli frisk og at jeg måtte lære meg å leve med dette. Jeg har nå vært uten medisiner en stund nå. Lurer på om jeg skal kontakte psykiateren igjen. Trenger da å vite litt hva jeg ønsker så takker for svar. 

Anonymkode: d5243...8a2

Jeg har vært virkelig dårlig, men ingen har sagt til meg at jeg ikke kan bli bedre. Ja, jeg må lære meg å leve med sykdommen og det har jeg gjort. Har også blitt litt og litt bedre for hvert år siden jeg ikke har gitt opp, men jobbet for å bli bedre. 

Jeg har trua på at de aller fleste kan bli bedre med egeninnsats og hjelp/støtte utenifra. Men da må en ikke gi opp.

Håper du får det bedre etterhvert.  Lykke til😊