Hvordan tillate seg å akseptere virkeligheten?

[Ingrid24]

Det er vel svært få her inne som kan svare på dette spørsmålet, selv vet jeg ikke hva jeg hadde svart hvis jeg hadde blitt bedt om å svare på dette til en annen, og jeg vet heller ikke hva jeg skal svare meg selv.

Men jeg tenker masse på akkurat dette.

Hvorfor kan jeg ikke akseptere min fortid når jeg vet at jeg må det for å kunne leve videre med meg selv...?

Hva skjer hvis du tillater deg å akseptere?

Dette spørsmålet fikk jeg av en veldig

betydningsfull person i mitt liv, og jeg ville så gjerne svare henne, men jeg kunne bare svare at jeg er så redd. Jeg klarer ikke å definere hva jeg er redd for... jeg får hjelp til å sette ord på noe av det... og samtidig som hun betyr veldig mye for meg, og fordi hun er nettopp den hun er, så må jeg møte meg selv litt i døren også, og det er skremmende, men sikkert nyttig, siden jeg tenker så mye på akkurat dette: Hvorfor så vanskelig å akseptere?

Er det noen av dere som leser dette som også har noen tanker om dette å dele?

Jeg vet dette har mye med skam og skyldfølelse å gjøre, og at man i fornuften kan se andres historier med riktige øyne, men ikke ens egen, men hva gjør man med det som er innprenta i ryggmargen da?

Hvorfor føler jeg meg så ekkel og så skitten? Mens ingen, _ingen_ , av dere er det, skittene og ekle, mener jeg. Det kunne jo ikke falle meg inn å tenke sånn om dere.

Bare lurer jeg?

[puma]

Hei Ingrid24

Det er rart det der med hva man tenker om seg selv og andre. Jeg har tanker om meg selv som jeg aldri ville finne på å tenke om andre. Fornuften min sier jo hva som er rett og galt, men det er ikke alltid jeg klarer å lytte til den.

Jeg har vel på en måte klart å akseptere og plassere skylden der den hører hjemme, men det går i perioder. Noen ganger tar jeg noen steg tilbake igjen, og faller tilbake til gamle tanker og følelser. Det er ikke noe godt, men det går over.

Jeg har grått mange tårer over det som har vært, men det blir ikke annerledes av den grunn. Fortiden kan jeg ikke forandre, men fremtiden er min. Der skal jeg bestemme selv.

Jeg vet ikke om det var noe svar til deg, men det var mine tanker om å askeptere, iallfall.

mvh

[Gjest abrigal]

Selv syntes jeg at tiden etterpå var jævlig. Jeg puffet realiteten fra meg og håpet den forsvant...

Så fikk jeg smellen der alt sto helt klart for meg...jeg kunne ikke rømme. da var det også veldig pyton.

Så fikk jeg omsider en psykolog som fikk meg til å se på livet mitt på en ny måte. jeg lærte å leve med fortiden min.

Tror det at når en får en idè om at fortid er fortid...og nå tide er NÅ...da er man "frisk" og livet er faktisk godt igjen å leve.

http://hjem.sol.no/abrigal/

Klem fra en optimist!