Sterk separasjonsangst, hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på 21år og sliter med sterk separasjonsangst, jeg klarer meg ikke alene uten nemmeste jeg stoler på. Jeg må vere i en 10 meter radius fra en jeg stoler på hele tiden, jeg klarer å bevege med i huset alene, men da går jeg å sjekker med jevne mellomrom at den jeg stoler på er der. Jeg sliter med sterke sove vansker og for ofte panikk i løpet av en dag/natt. Idag bor jeg hos min bestefar som jeg er sterkt knyttet til, han er pensjonert og er hjemme hele tiden, dette har gjort at jeg har knytter sterke bond til han. Han har nå fått en alvorlig kreft diagnose noe som har gjort min angst mye verre og jeg har klart å balle meg inn i en depresjon. Det meste jeg klarer er å reise på butikken, men då må jeg ha telefon og vite at noen er hjemme, dette er max 15 minutter. Lengre en det klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke å vere aline hjemme vis andre drar på butikken, jeg klarer ikke at bestefar går ut med bosset engang. Det er så gale at hvis jeg er med en jeg er knyttet til uten for hjemmet, kan han/hun ikke gå på toalettet uten at jeg står utenfor i full panikk modus. Jeg klarer å reise hjemme ifra men da må jeg ha noen med jeg stoler godt på, jeg er ikke knyttet til hjemmet med personer. Bestefar har vert innlagt på sykehus noen ganger pga kreften, disse har gjort at jeg får heilt panikk selv om jeg har sovet vert med mamma, og jeg klarer ikke å tenke hva som skjer hvis det skjer noe med han. Men jeg hadde vert heilt lost!

 

Jeg har prøvd, cipralex (20mg), som jeg byttet til venlafaxine (300mg), og har nå byttet til buspirone (15mg x 3) noe som jeg har gått på i ca en måned nå. Jeg kan ikke si jeg har virkning av disse... Jeg har også tatt en halv sobril 15mg på det verste, men har ikke prøvd mer en halv.

 

Jeg har gått i behandling i mange år, hatt en haug av forskjellige behandlere. Han jeg har idag har jeg stor tro på, men det sier jeg vær gang... Jeg har prøvd eksponeringsterapi men er rett å slett for redd! Jeg har folk som sier jeg er lat og "ikke vil bli frisk" fordi jeg ikke "øver". Men jeg klarer ikke, jeg er for redd! Jeg klarer ikke å det alene!

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, Jeg vil bare bli normal og leve et normal liv!

 

Please, vis noen har det samme eller har klart å komme seg ut at noe lignene, Hva skal jeg gjøre!

Takk for alle svar!

Mann, 21år

Anonymkode: bd4c0...783

[Bergogdal]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mann på 21år og sliter med sterk separasjonsangst, jeg klarer meg ikke alene uten nemmeste jeg stoler på. Jeg må vere i en 10 meter radius fra en jeg stoler på hele tiden, jeg klarer å bevege med i huset alene, men da går jeg å sjekker med jevne mellomrom at den jeg stoler på er der. Jeg sliter med sterke sove vansker og for ofte panikk i løpet av en dag/natt. Idag bor jeg hos min bestefar som jeg er sterkt knyttet til, han er pensjonert og er hjemme hele tiden, dette har gjort at jeg har knytter sterke bond til han. Han har nå fått en alvorlig kreft diagnose noe som har gjort min angst mye verre og jeg har klart å balle meg inn i en depresjon. Det meste jeg klarer er å reise på butikken, men då må jeg ha telefon og vite at noen er hjemme, dette er max 15 minutter. Lengre en det klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke å vere aline hjemme vis andre drar på butikken, jeg klarer ikke at bestefar går ut med bosset engang. Det er så gale at hvis jeg er med en jeg er knyttet til uten for hjemmet, kan han/hun ikke gå på toalettet uten at jeg står utenfor i full panikk modus. Jeg klarer å reise hjemme ifra men da må jeg ha noen med jeg stoler godt på, jeg er ikke knyttet til hjemmet med personer. Bestefar har vert innlagt på sykehus noen ganger pga kreften, disse har gjort at jeg får heilt panikk selv om jeg har sovet vert med mamma, og jeg klarer ikke å tenke hva som skjer hvis det skjer noe med han. Men jeg hadde vert heilt lost!

 

Jeg har prøvd, cipralex (20mg), som jeg byttet til venlafaxine (300mg), og har nå byttet til buspirone (15mg x 3) noe som jeg har gått på i ca en måned nå. Jeg kan ikke si jeg har virkning av disse... Jeg har også tatt en halv sobril 15mg på det verste, men har ikke prøvd mer en halv.

 

Jeg har gått i behandling i mange år, hatt en haug av forskjellige behandlere. Han jeg har idag har jeg stor tro på, men det sier jeg vær gang... Jeg har prøvd eksponeringsterapi men er rett å slett for redd! Jeg har folk som sier jeg er lat og "ikke vil bli frisk" fordi jeg ikke "øver". Men jeg klarer ikke, jeg er for redd! Jeg klarer ikke å det alene!

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, Jeg vil bare bli normal og leve et normal liv!

 

Please, vis noen har det samme eller har klart å komme seg ut at noe lignene, Hva skal jeg gjøre!

Takk for alle svar!

Mann, 21år

Anonymkode: bd4c0...783

Har hatt det slik selv da jeg var yngre. Har fremdeles separssjonsangst, men det er håndterbart. Den angsten man føler på er så uutholdelig at man får angst for å komme i situasjoner der man får angst. Man venner seg derfor til en tilstand der alt handler om å sørge for å unngå separasjon fra den man er avhengig av. Det er sterkt invalidiserende. Det hjelper lite å øve på den måten at man presser seg, da opplever man bare å ha det uutholdelig over en periode, for så å oppleve enorm lettelse når det er over. Det som hjelper er å øve mens man selv har kontroll på situasjonen og slipper å kjenne på følelsen av at det er ingen utvei. Du bør bli henvist til en psykiater, det finns mange flere medikamenter og komboer som kan forsøkes. Jeg hadde effekt av cipramil, i grunn nesten det samme som Cipralex, men det tok et år før effekten ble merkbar. Noen ganger kan separasjonsangst være en del av en annen lidelse, for eksempel bipolar eller adhd, eller begge. Da vil det hjelpe å behandle grunnsykdommen. Hvis du har gått i behandling i bup hos sosionomer eller psykologer som forenkler problemet og sier det er bare å presse seg så bør du tenke nytt og helst komme deg til en psykiater.

[mariusg]

11 hours ago, Bergogdal said:

Har hatt det slik selv da jeg var yngre. Har fremdeles separssjonsangst, men det er håndterbart. Den angsten man føler på er så uutholdelig at man får angst for å komme i situasjoner der man får angst. Man venner seg derfor til en tilstand der alt handler om å sørge for å unngå separasjon fra den man er avhengig av. Det er sterkt invalidiserende. Det hjelper lite å øve på den måten at man presser seg, da opplever man bare å ha det uutholdelig over en periode, for så å oppleve enorm lettelse når det er over. Det som hjelper er å øve mens man selv har kontroll på situasjonen og slipper å kjenne på følelsen av at det er ingen utvei. Du bør bli henvist til en psykiater, det finns mange flere medikamenter og komboer som kan forsøkes. Jeg hadde effekt av cipramil, i grunn nesten det samme som Cipralex, men det tok et år før effekten ble merkbar. Noen ganger kan separasjonsangst være en del av en annen lidelse, for eksempel bipolar eller adhd, eller begge. Da vil det hjelpe å behandle grunnsykdommen. Hvis du har gått i behandling i bup hos sosionomer eller psykologer som forenkler problemet og sier det er bare å presse seg så bør du tenke nytt og helst komme deg til en psykiater.

(Det er meg som er AnonymBruker)

Takk for svar

Jeg kjenner meg 100% igjen, den angsten jeg kjenner er så intens at jeg blir heilt lam bare å tenke på det 😅 Jeg har laget meg så mange utveier og snarveier for å unngå angsten.

 

Jeg går til psykiater, det er han som sa vi skulle prøve buspirone. Har fått han nylig. Jeg skal spørre om å prøve noe annet siden skal jeg være heilt ærlig å ser tilbake er jeg mye verre nå med buspirone...

Jeg har vell aldri blitt testet for noe annet en angst.

[Bergogdal]

15 timer siden, mariusg skrev:

(Det er meg som er AnonymBruker)

Takk for svar

Jeg kjenner meg 100% igjen, den angsten jeg kjenner er så intens at jeg blir heilt lam bare å tenke på det 😅 Jeg har laget meg så mange utveier og snarveier for å unngå angsten.

 

Jeg går til psykiater, det er han som sa vi skulle prøve buspirone. Har fått han nylig. Jeg skal spørre om å prøve noe annet siden skal jeg være heilt ærlig å ser tilbake er jeg mye verre nå med buspirone...

Jeg har vell aldri blitt testet for noe annet en angst.

Såpass uutholdelig som situasjonen er for deg så synes jeg at dere bør forsøke alt (selvfølgelig ikke på en gang). Du lever rett og slett i et fengsel, men med skikkelig utredning, medikamenter og kompetent veiledning er det mulig å bli såpass bra at du kan leve livet ditt.