Føler at jeg savner ungdomskolen nå, snart ti år etter.

[Pepsi]

Hei. Først og fremst, knallflott at det er et slikt online-tilbud for de som ikke har lyst og/eller mulighet til å oppsøke en psykolog. Selv om det ikke er faktiske psykologer her, så settes det pris på.

Uten å gå for mye i detaljer, jeg er nå 24 år gammel, har generelt ikke noe arbeidserfaring, går andre semesteret på en bachelor nå, og ikke noe særlig utdanning ellers. Jeg er veldig sjy, og generelt veldig dårlig på å skaffe venner, enda verre når det gjelder potensielle romantiske interesser. Til en viss grad, også veldig dårlig til å snakke med de vennene jeg har også.

Men det jeg egentlig sender melding for, for noen dager siden kom jeg til å begynne å tenke på ei jente jeg var stupforelsket i på ungdomskolen, og hvordan jeg angrer på at jeg aldri prøvde meg på henne i det hele tatt. Det førte også tilø at jeg tenkte tilbake til ungdomskolen generelt, og hvordan det har gått sdnart ti år, uten at jeg føler at jeg har gjort stort. Selv om jeg er midt i en utdanning nå, føler jeg at jeg aldri komemr meg noe videre, at jeg fortsatt ikke har komemt noen vei siden ungdomskolen, da særlig da mine gamle klassekamerater for lengst er ferdig i militære, noen har alølerede godt betalte jobber, noen allerede gjort seg ferdig med master, osv. Jeg er vel ikke alene om å føle at jeg er stuck?
HVorfor savner jeg egentlig ungdomskolen så mye, når jeg egentlig bare såvidt klarte å overleve sosaitl igjennom? Hvorfor klarer jeg heller ikke å slutte å tenke på den jenta nå, som jeg hadde komemt oiver, og var ferdig med, for snart et tiår siden?

Det her ble veldig langt, men jeg går en gang iblandt inn i en depresjonspeeriode som varer en ukes tid før den blir borte, og jeg har akkurat begynt på en slik periode nå, men det føles nesten tyngre denne gangen enn det gjør ellers.

 

I utgangspunktet var det ikke på dette forumet jeg hadde tenkt å poste dette, men føller meg litt desperat på å få svar på disse spørsmålene. Håper det ikke bryter noen regler, som jeg ikke fikk med meg.

[Kayia]

Hei! Jeg tror du deler tanker mange på din alder går med. Jeg har undervist på universitetet, og vet at også de som tilsynelatende greier seg fint faglig og sosialt driver og sammenligner seg med andre, og syns det ser ut som de rundt har det bedre. Slik holdt vi på i min generasjon også, men jeg tror det er enda mer fokus på å være såkalt vellykket i dag. Dersom jeg var deg ville jeg funnet noen jeg stoler på for å lufte disse tankene og følelsene for. Jeg VET at det går an å snu slike tankemønstre, og gradvis få bedre selvfølelse nemlig, men det krever litt arbeid, refleksjon og mot. 

Ad det å lengte tilbaje til u-skolen - jeg tror dette handler om å lengte tilbake til en periode hvor du følte at du var trygg, hadde livet foran deg, og hadde oversikt. Selv om alt ikke var bra den gangen heller var det kanskje mer forutsigbart likevel, du kjente de rundt deg, og følte kanskje ikke på ensomhet, utenforskap eller det å ligge bakpå? Vet ikke jeg, kanskje er jeg på viddene, men det er iallefall mine tanker etter å ha lest innlegget ditt. 

Om jeg kjente deg, ville jeg oppfordre deg til å snakke med noen. Og husk, andre har det som deg og det kommer til å gå bra  

Endret 2. april 2019 av Kayia

[Pepsi]

Vel ja, kanskje det rett og slett er et savn etter "tryggere omgivelser".
På den tiden,  var jo generelt alle jeg kjente fortsatt boende i hjemkomunen, kontra nå som det  generelt er motsatt. De jeg fortsatt har kontakt med, vet jeg jo hvor er, men er så utrolig mange, både som jeg ikke føler jeg trenger kontakt med, og de som jeg gjerne skulle hatt kontakt med, som alle er spredd rundt på universiteter, jobber og turer, rundt omkring i hele landet, uten at jeg har peiling på hvem de er.
Samtidig visste jeg jo at fremtiden var fremtiden, og ikke en del av det som (burde?) ha skjedd i fortiden.
Det er ivertfall en interesant tanke, og etter å ha tenkt litt på det en stund, så kanskje du hare rett, at det er ideen om ungdomskolen jeg savner, og ikke ungdomskolen i seg selv.