Paradokset med stemningsstabiliserende ?

[FjellOgDalar]

I regelen går jeg på en depressiv episode med ca 1,5-2 års mellomrom, og det har slått meg at etter stemningsstabiliserende kom inn i bildet er at terskelen for å gjennomføre destruktive handlinger er blitt mye lavere. Blir jeg depressiv nå, faller jeg ikke så langt ned i apatien, så jeg føler meg ikke hemmet på samme måte. Nå har jeg vært innlagt en god stund pga suicidalitet. Kan med sikkerhet si at jeg ville gjennomført alvorlige planer, og at jeg ikke er så langt unna. Mitt siste håp er ECT, som jeg begynner med over påske. 

Hadde jeg ikke hatt epilepsi, ville jeg vurdert å slutte med hele lamictalen. For det som er skjedd nå er en betydelig større fare for at jeg gjennomfører, siden jeg ikke får det samme funksjonstapet... Andre som har fått det det sånn etter å ha begynt på stemningsstabiliserende? Skal sies at jeg ikke skader meg selv slik jeg gjorde før. Men jeg har flere alvorlige selvmordsforsøk på samvittigheten. Jeg har prøvd så godt som alt av medisiner som kan brukes (har redusert CYP2D6). Jeg skriver IKKE dette for å fraskrive meg ansvar. Det er behandlingsapparatet og jeg selv som har ansvaret for å skaffe riktig hjelp så det ikke går til helvete. Vi har en fortløpende dialog. Nå er vi blitt enige om en slagplan jeg vil gi en kjangse. Av medisiner er det eneste jeg ikke har prøvd Aurorix. Ikke TCA heller, men jeg vil ikke ha så giftige substanser i huset. 

        

[Gjest elina777]

Nei litium fjerner selvmordstankene hos meg