Føler du at du ser menneskene rundt deg- dine kjære og andre- som de er. At du har et riktig bilde av deres person.

[AnonymBruker]

Husker psykologen mente at jeg hadde ikke et riktig eller reelt bilde av mine nærmeste eller stillet spørsmålstegn ved hvordan jeg opplevet dem. Jeg opplevet dem vel egentlig bare som en bekymret grå masse. Bekymret for hvordan det ville gå meg videre i livet etter å ha blitt så alvorlig diagnostisert. Psykologen syntes visst de kunne stille opp lite til hjelp av noe sted å bo og slikt. Hun hadde også en del merkelige forestillinger om hva det vil si å jobbe på sjøen og hvilke ansvar man da hadde.

Men kanskje jeg aldri har sett noen særlig klart. Se rundt deg. Det er en lang vei til å se menneskene tror jeg som de er. Hva driver dem og hva driver de med. Politikere for eksempel burde komme seg ned fra sin høye hest og møte folk flest? Kanskje som dem selv. Eller er de gått for langt på vegne av oss alle.?

 

Anonymkode: bc19f...1c8

[AnonymBruker]

Ja, politikere, politi, media, og helsevesen er no' dritt vel! 

Anonymkode: 823bd...4be

[AnonymBruker]

Vanskelig å finne noen å skylde på ja. Men noen sitter jo til enhver tid med det øverste ansvaret og må ta tak om noe ikke er som det skal synes iallefall jeg. De må tåle litt verbal kritikk. Kan det ellers skje demokrati? Hvem er da ellers å tenke på? Hva tenker du? Vil du dele ditt?

Anonymkode: bc19f...1c8

[stjernestøv]

Jeg ser dem som de er, men mine foreldre har forandret seg etter at de ble eldre. Så jeg kan ikke si det er dem jeg er oppvokst med, vi har et greit forhold nå. 

[AnonymBruker]

Sånn ble det mye med meg også og mine. Min mor mistet all forståelse av avstander geografiske sådanne eller trodde jeg fremdeles var teenåringe som slange seg på sykkelen.Min far oppdaget i en haug med papirer at jeg hadde vært å sett på leilighet på åttitall og sa rett ut at han var overasket over at jeg hadde turt noe slikt. Dengang var det faktisk  ikke uvanlig at man tok slike tittesøndagsturer selv om man ikke hadde så mye mulighet. Folk var alltid hyggelige.

Jeg tenkte mest på at jeg tror vi er fler som føler vi strekker ikke til i dag på så mange måter. Føler seg presset og lurt på dypt vann. Vi er med rette bekymret for dyrene og dyrevelferd men hva med menneskene? Ser vi hverandre klart nå i dag? Eller er vi begynt å verdsette alt i penger? Som forsikringsmatematikere?

Anonymkode: bc19f...1c8

[AnonymBruker]

Alle har sitt tror jeg av brutal virkelighet selv i 2019. Ikke bare dyrene tror jeg. De sier det er en villet utvikling.

Anonymkode: bc19f...1c8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Alle har sitt tror jeg av brutal virkelighet selv i 2019. Ikke bare dyrene tror jeg. De sier det er en villet utvikling.

Anonymkode: bc19f...1c8

Hvilken brutale virkelighet?

Anonymkode: 15938...ca1

[AnonymBruker]

Bare et eksempel fra eget liv. Jeg var ikke religiøs i tiden på vgs og en klasseveninde som jeg oppfattet som sterkt troende inviterte meg hjem til gården. Det var noe hun ville jeg skulle se som hun sa hjemme hos henne. Da jeg kom til gårdsplassen var hele plassen full av hodeløse høner som løp omkring. Husker ikke hvordan jeg kom meg hjem og tilskriver mye av hendelsen senere psykiske problem. Det var vanskelig å avvise denne venninnen helt da jeg jo har lært at man skulle venne det annet kinn til. og jeg så klart at livet hennes var meget tomt. Hun tilhørte noen sekter på Vestlandet tror jeg før når hun ble dødssyk av kreft reiste hun vistnok dit. Husker i ungdommen hun sa hun hadde selv skutt sin hund. I oppveksten var der flere slakteri i lokalmiljø og dette var en ikke ukjent yrkesgruppe men de holdt seg nøye til datudas regelverk tror jeg og visste mye om dyrevelferd tror jeg. Selv om kunnskapen sikkert ikke var bra nok ddengang og mange mannsliv og familieliv har fått et under lig liv tror jeg.Jeg trodde en del var mye fantasi og jeg forstod litt om litt at hun var på utkikk etter en jentekjæreste og mitt liv var noe annet med mye økonomistress stort sett. Men vanskelig da mine foreldre visste ikke hva de skulle si når hun kom og bebrridet meg og min skyld. Men har aldri før vært av typen som sladret og klaget på andre da det var lite hjelp å få selv når man ble slått helseløs på vei til skolen. Ikke det eneste eksempel.Mennesker kan være noe helt annet enn man tror. Man bør prøve å unngå enkelte mennesker og miljø. En annen vennindre som røkte likte plutselig og helt umotivert med røk og fyrstikker og hadde ikke hellet vært ute kunne det blitt skukkelig brann. Problemet er ofte at man er ung og uerfaren og ingen kan leve andres liv. Kan være lett å si slik og slik men ingen vet hvordan man vil reagere eller hva man vil tro når situasjonen er der.  Men man kan komme i følsesmessige tunge vansker og bruke mye tid og krefter av i sitt liv på hva. Kanskje forspille hele sitt liv på grunn av slike ungdomskriminelle.Man kan vel kalle det psykopater og sosiopater. Mennesker er ofte ikke hva du tror.

Anonymkode: bc19f...1c8

[AnonymBruker]

Ingen har vi det likt, er vel hva jeg prøver å ytre om enn så dårlig.😊

Anonymkode: bc19f...1c8

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Husker psykologen mente at jeg hadde ikke et riktig eller reelt bilde av mine nærmeste eller stillet spørsmålstegn ved hvordan jeg opplevet dem.

Jeg tenker at det er mulig at psykologen hadde et poeng?

Anonymkode: 15938...ca1

[AnonymBruker]

Hun var helt hjernevasket av den veilederen sin tror jeg. Det var da også ham som styrte medisinene som han måtte gå med på jeg kunne ta ved behov. Vikaren var værre. Komplett hysteriker. Men hva under tunger vil ha det til bryr ikke jeg meg om.😊

Anonymkode: bc19f...1c8