Frustrert: bipolar og misforstått?

[Gjest Ariella]

Jeg har gått til psykolog i over tre år. Psykologen, samt andre ved DPS var enige om å gi meg en bipolar-diagnose. Typisk bipolar, fikk jeg beskjed om.

Vanligvis er jeg en stille og rolig person. Privat og beskjeden. 

I fire måneder hadde jeg en tung depresjon. Så gikk jeg over i manisk fase.

Symptomer:

Godt humør, god selvtillit, god selvfølelse, motorisk urolig, hyperaktiv deler av dagen, hyperseksuell hele tiden, positiv, optimistisk, synger, rimer, produserer, sosial, høyt og ukritisk pengeforbruk, noe ukritisk atferd når det gjelder hvem jeg møter, og hva jeg gjør sammen med de. Jeg kan få psykosesymptomer, men aldri så lenge av gangen. Dvs. I noen timer til et par dager. Redusert søvnbehov. Kan være våken i over 50 timer. Sover 0-4 timer pr natt over lang tid.

De som kjenner meg, merker godt at jeg endrer meg. De kommenterer at jeg kan være plagsom, «for mye», eller hyper. Jeg kan få kommentarer som: «er du hypoman nå»? «Er du manisk nå»? Noen tar kontakt med DPS i blant, når de er bekymret.

Nå har jeg vært på akuttpost på sykehus i noen dager fordi noen rundt meg ble bekymret da jeg hallusinerte og oppførte meg merkelig. Etter to netter ga hallusinasjonene seg. Jeg har grått mye og vært fortvilet pga innleggelsen, og jeg har vært relativt rolig. Det er et par ganger jeg har klikket helt, og jeg sliter mye med hurtig tankekjør. Ellers føler jeg meg mye roligere. Jeg tar også Zyprexa og Sobril.

Noen ansatte her sier at jeg ikke virker særlig bipolar. Samtidig får jeg kommentarer om at jeg har mye energi, sover for lite, at jeg er skravlete, sosial, selvsikker og inkluderende. 

Det frustrerer meg litt å få kommentarer på at jeg virker helt fin, fordi da bør de jo sende meg hjem i stedet for å holde meg har på tvang. Det frustrerer meg også at familie og venner kommenterer at jeg er annerledes, samt psykologen, mens ansatte ved sykehus mener jeg virker helt normal. 

Det er ofte at jeg har hallusinasjoner uten at noen merker det. Jeg er høytfungerende og jeg har god sykdomsinnsikt. Jeg klarer fint å være høflig og å oppføre meg ordentlig. 

Er det slik at alle bipolare oppfører seg veldig likt og veldig påfallende under innleggelse? Jeg prøver å forstå hvorfor jeg er utypisk. 

Det er jo irriterende å få så ulike signaler fra helsepersonell. Og det er irriterende å ha gått til psykolog i flere år for denne sykdommen, og så bli møtt av uforstående. Jeg har brukt mye tid i terapi, på bipolarskole og jeg har gått lenge på medisiner. Jeg begynner å stille spørsmål ved hele diagnosen, og jeg føler meg veldig sårbar og misfortått.

 

 

[Gjest Ariella]

Hva tenker du, Kupton?

[AnonymBruker]

Høres ut som min samboer. Som og er bipolar. Bipolar er en vanskelig diagnose pga det er forskjell på folk. Finst og mer en en type bipolar. Min samboer er og høffling og å godt likt blant folk. Det er ofte di nærmeste som får gjennomgå dårlige perioder. Han fungerer godt på abeid. Han har vært åpen om diagnosen på jobb å kan til tider få beskjed om å roe seg pga blir for voldsom/hyper, litt plagsom til tider å vet ikke helt når nok er nok.

Anonymkode: 9d436...6f0