Kupton, hvordan kurere min frykt for psykiatere?

[AnonymBruker]

Dette er min psykiatriske hemmelighet .Det begynte for mange år siden da jeg etter noen uker med poliklinisk behandling tok imot tilbudet om innleggelse for å behandle depresjon. Etter noen dager i avdeling ,og etter samtale med avdelingens lege ,ble jeg litt senere på dagen bedt om å bli med tilbake til kontoret. Der ventet mange folk ,antakelig personale, og politi. Og jeg fikk beskjed om at jeg skulle overføres til en annen avdeling. Grunnen var at jeg var alvorlig deprimert og psykotisk. Og for syk til å være i den avdeling jeg var på.Ble sendt til ett av landets store mentalsykehus. 

Har ettter dette også blitt tvangsinnlagt flere ganger  og blitt overført på nødrett (?)  Og har blitt truet med tvang vis jeg ikke gjør som psykiater ønsker at jeg skal gjøre. 

Grunnen til denne tvangen og trusselene har vært psykose. Jeg er aldri truende eller utagerende, jeg er alltid rolig og høflig i samtale. 

Problemet er at jeg aldri har sett disse situasjonene komme,og skjønner ikke hvorfor det skjer der og da.Og det har gjort at jeg har blitt veldig redd psykiatere .Jeg har tenkt igjennom de situasjonene som har vært, om det har vært noen felles trekk,men finner ingen. Det er akkurat som om det skjer ut av det blå. 

Når jeg en sjelden gang har måtte møte en psykiater er jeg høflig, rolig og avmålt. Ingen får se meg redd og jeg har aldri felt en tåre. Men jeg er alså livredd. 

Nå er det lenge siden siste tvang,men redselen er fortsatt like stor,og det hjelper ikke at de fleste psykiatere jeg har møtt har vært hyggelig og snille.

Er det noe jeg kan gjøre for å bli kvitt denne redselen,eller er dette bare noe jeg må leve med?  Har aldri nevnt det for noen behandler (psykolog) da jeg synes det er flaut og vil for all del ikke fremstå som svak.

 

Anonymkode: c0aae...e8c

[kupton]

Jeg synes du skal fokusere på psykiaternes intensjon. Samfunnet (Norge) har bestemt at når noen blir så psyke at de ikke vet sitt eget beste og har mistet mye av sin vurderingsevne, så skal samfunnet ta vare på dem og behandle dem slik at de gjenvinner sin helse og ikke skader seg. Å ta beslutningen om dette er lagt til psykiaterne. De utøver de bestemmelser som Stortinget har vedtatt.

Det finnes mange land som ikke har slik lovgivning. Til gjengjeld har de mange flere syke bostedsløse som har alle sine eiendeler i en trillevogn og som stort sett sover på gata eller på hospits.

Jeg anbefaler at du fokuserer på at Norge har et system som tar vare på de psyke. Så får det være en akseptabel bivirkning at der og da kan tvangen virke unødvendig eller uforståelig for den psyke.

[FjellOgDalar]

Skjønner godt at det må være svært opprivende med sånne opplevelser, at man utsettes for psykiateren som den absolutte autoritet med rett til å bestemme over mennesker - selv med gode hensikter fore. Også kommer bruken av politi oppi dette, og slikt fremmer ikke tillit. Ergo er det ti de flestel menneskers beste om helsepersonell kan følge en om det ikke er snakk om utagering. Den psykebilen de har et par steder i landet, er en tjeneste alle Norges distrikter burde ha.  

Psykiaterne mener nok vel, men jeg skjønner at det kan virke skremmende. Har opplevd selv at psykiatere har klaret å skremme vannet av meg, men klarer man etter hvert å si i fra om at opplevde det slik slår det gjerne positivt ut. 

Hvis det er aktuelt for deg med kontakt på DPS, så burde det være en mulighet å ha noen samtaler med en fast psykiater som kan trygge deg litt, hjelpe deg med å føle deg vant med situasjonen. Selvsagt finnes det psykiatere som gjør dårlig arbeide, men de fleste har gode hensikter.

 

Endret 22. juli 2019 av FjellOgDalar

[AnonymBruker]

7 timer siden, kupton skrev:

Jeg synes du skal fokusere på psykiaternes intensjon. Samfunnet (Norge) har bestemt at når noen blir så psyke at de ikke vet sitt eget beste og har mistet mye av sin vurderingsevne, så skal samfunnet ta vare på dem og behandle dem slik at de gjenvinner sin helse og ikke skader seg. Å ta beslutningen om dette er lagt til psykiaterne. De utøver de bestemmelser som Stortinget har vedtatt.

Det finnes mange land som ikke har slik lovgivning. Til gjengjeld har de mange flere syke bostedsløse som har alle sine eiendeler i en trillevogn og som stort sett sover på gata eller på hospits.

Jeg anbefaler at du fokuserer på at Norge har et system som tar vare på de psyke. Så får det være en akseptabel bivirkning at der og da kan tvangen virke unødvendig eller uforståelig for den psyke.

Ja det er vel og bra at en blir tatt vare på  når en ikke vet sitt eget beste.Og en av gangen jeg har blitt tatt vare på ,er jeg helt enig i, sånn sett i etter tid.Men andre ganger har jeg opplevd å ikke bli tatt vare på når jeg var på mitt psykeste, men når jeg var blitt mye bedre eller jeg var ganske så bra og sånn kan en bli usikker og forvirret av. 

Anonymkode: c0aae...e8c

[AnonymBruker]

5 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Skjønner godt at det må være svært opprivende med sånne opplevelser, at man utsettes for psykiateren som den absolutte autoritet med rett til å bestemme over mennesker - selv med gode hensikter fore. Også kommer bruken av politi oppi dette, og slikt fremmer ikke tillit. Ergo er det ti de flestel menneskers beste om helsepersonell kan følge en om det ikke er snakk om utagering. Den psykebilen de har et par steder i landet, er en tjeneste alle Norges distrikter burde ha.  

Psykiaterne mener nok vel, men jeg skjønner at det kan virke skremmende. Har opplevd selv at psykiatere har klaret å skremme vannet av meg, men klarer man etter hvert å si i fra om at opplevde det slik slår det gjerne positivt ut. 

Hvis det er aktuelt for deg med kontakt på DPS, så burde det være en mulighet å ha noen samtaler med en fast psykiater som kan trygge deg litt, hjelpe deg med å føle deg vant med situasjonen. Selvsagt finnes det psykiatere som gjør dårlig arbeide, men de fleste har gode hensikter.

 

Ja det er helt horribelt å bruk politi, jeg som aldri utagerer, følte meg som en kriminell. 

Har etter det et anstrengt forhold til politiet og ,blir redd når jeg møter på dem.

Jeg har kontakt på DPS en psykolog som ordner med resepter og sånn.

Anonymkode: c0aae...e8c

[FjellOgDalar]

Hva med å snakke med psykologen om psykiaterskrekken? Sannsynligvis vil hen kunne hjelpe deg. Politiet gjør bare den sure jobben sin. Jeg tror ikke de uten videre er spesielt glade for å ha en rolle helsepersonell langt oftere burde ha. 

[AnonymBruker]

21 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Hva med å snakke med psykologen om psykiaterskrekken? Sannsynligvis vil hen kunne hjelpe deg. Politiet gjør bare den sure jobben sin. Jeg tror ikke de uten videre er spesielt glade for å ha en rolle helsepersonell langt oftere burde ha. 

Beklager sent svar, men måtte tenke litt.Jeg ønsker ikke å snakke om det til psykologen fordi da vil denne notere det i min journal og / eller snakke med psykiater om det.Da jeg har opplevd en del press og trusseler, er det siste jeg ønsker å gjøre er å fremstå som svak. Men tanken din var god .

Anonymkode: c0aae...e8c

[kupton]

21 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Hva med å snakke med psykologen om psykiaterskrekken? Sannsynligvis vil hen kunne hjelpe deg. Politiet gjør bare den sure jobben sin. Jeg tror ikke de uten videre er spesielt glade for å ha en rolle helsepersonell langt oftere burde ha. 

Psykiatere gjør også bare "den sure jobben sin". Utenfor den psykiatriske institusjonen har ingen andre enn politiet lov til å bruke fysisk makt mot noen (annet enn på nødrett). Derfor må politiet brukes om en pasient frivillig ikke vil være med til innleggelse. Loven burde kanskje endres, men så lenge den er der, må den følges.

Når det gjelder angst, er det i prinsippet ikke så mange måter å angripe den på. En er stadig å korriger følelser med fornuft. En annen er å skaffe seg nye erfaringer som etter hvert erstatter de gamle og negative.

[AnonymBruker]

Jeg bærer ikke nag til noen og skjønner at psykiatere bare gjør jobben sin. Problemet er at det som skjer er ikke forutsigbart .

Ta for esksempel en  sommer, da var jeg innlagt i flere uker på frivillig, da var jeg urolig, reiste mellom avdeling, hjem og en leilighet til en venn .Helt fortvilet, fant til slutt ut at jeg skulle flytte til England og la av sted en sen kveld. Men siden jeg ikke klarte å tenke klart så kom jeg aldri frem,endte med å sov ute på bakken. Ble sett på som psykotisk i denne perioden. Men da når jeg selv følte at jeg hadde det ille grep ingen inn.

Men ved en senere innleggelse, der jeg bare var litt sliten og ihvertfall mye mindre psykotisk ,vis noe,da ble jeg overført på nødrett til lukket avdeling. 

Alså, hvordan jeg har det , og når det har vært tvang henger ikke sammen og gir ingen mening. For å kunne kontrollere angst må situasjonene være forutsigbar.

 

Og det med bruk av politi, i mitt tilfelle var politiet på plass allerede før jeg viste at jeg skulle overføres til en annen avdeling. Og jeg hadde ingen historie med utagerende adferd. Og neste gang jeg ble lagt inn på tvang kom politiet da også enda jeg ikke hadde utagert første gang. Tre politimenn og en haug med ansatte for ei jente på 50 kg som var helt rolig.Forstå det den som kan.

Anonymkode: c0aae...e8c