Nå er det sagt...det jeg ikke vil skal være sant...

[Ingrid24]

Sitter her hjemme igjen, etter å ha hatt to veldig tøffe dager bak meg, ja egentlig så har det vært noen veldig tøffe uker for meg i det siste fordi alt, _alt_ det jeg ikke vil skal være sant, ja, det ser visst ut til at alt må opp til overflaten og helt ut... Men takket være de som er rundt meg så klarer jeg dette...

Jeg får gåsehud av å tenke på de ordene jeg sa høyt til den personen jeg fortalte dette til...de ordene går som ekko i hodet mitt, og jeg får gåsehud og føler meg så skitten og ekkel, men på en annen side så kunne jeg aldri ha fortalt dette til noen andre enn nettopp denne personen.

Jeg har jo snakket og bearbeidet 'min historie' lenge, og puslespillet mitt begynner å ligne på noe, men jeg har hele tiden "pyntet" på sannheten, jeg har fortalt noe, men ikke alt, jeg har fortalt masse vondt, men ikke det vondeste og det var det som jeg sa høyt med min egne ord til denne personen.

Jeg tenker på det hele tiden, og jeg fryser innvendig og utvendig, føler at bilde mitt, det jeg så intenst så lenge som mulig har tviholdt på, ja det rakner og jeg må face sannheten. DET ER VONDT!

Det vil gå bra, men det vil gjør vondt nå en stund... får jeg høre... og jeg må tror på at det vil gå bra, jeg må tror på det.

Skulle ønske jeg klarte å gråte, men jeg tør ikke...er så redd for at jeg da må kjenne på alle de følelsene som gjør så vondt inni meg.

Det er vondt å finne ut at man ikke har blitt tatt vare på slik et barn skal bli tatt vare på gjennom hele oppveksten. Jeg har laget meg fantasier for å overleve...fantasier som jeg har dekket over sannheten med og som jeg har gjort helt til nå, men nå klarer jeg ikke mer, og jeg kjenner at det også er veldig godt å ikke være alene med alt dette.

Det er godt å ha noen som kan ta imot, være sammen med meg, tåle det, være trygg, kunne forstå og likevel se meg som den jeg er, og ikke det jeg selv føler jeg er....

Bare noen tanker og ord fra en litt fortvilet, kaotisk og redd

[tomorrow]

Det er bra at du har begynt å snakke om det. Den første gangen du skal fortelle om hva som har skjedd er alltid vanskeligst.

Du kommer til å oppleve at folk rundt deg støtter deg.

Stå på du Ingrid. Dette skal gå bra!

klemmer og tanker

[Gjest trampe]

Vær stolt av deg selv, fordi du har greid å begynne å snakke om det!!! Du har nå begynt å bearbeide mye som gjør vondt, som det vil bli ei stund framover, til det snur og du ser ting vil bli lettere...

Ønsker deg all lykke til, du er sterk jente, kjempesterk!!! Vær stolt av deg selv, det har du all mulig grunn til!!!

*klem*

[Gjest Bea]

Kjære Ingrid.

Du har vært tøff må jeg si, for jeg vet hva det koster av krefter å fortelle sannheten. Det koster mer enn å gå på jobb mange timer, man blir sliten av det, men det er viktig, veldig viktig at du har fått hull på byllen.

Må bare sitere smi atter en gang: Incest skal tales ihjel, ikke ties ihjel. Sånn er det nok med mange andre ting, man blir ikke bra av å holde ting inni seg. Det er så¨mye lettere når det har kommet ut.

Selvfølgelig vil det være tøft ei stund, men du er nå begynt på en prosess, som gjør at det går fremover med deg selv, ikke glem det kjære venn.

Klem fra Bea.