Skal man bare akseptere at man kanskje er født deprimert?

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen dame, ung voksen, som sjelden, veldig sjelden føle glede rundt det jeg gjør. Det blir på en måte verre med alderen, fordi det går seg utover og jeg føler mer på forventningene.
Det er bare så irriterende hvor lite som egentlig har forandret seg siden jeg var barn. 
Jeg har følgende kjenneteegn:
- Sover lenge når jeg kan. Dette så jeg allerede når jeg var barn. Så fort jeg hadde fri kunne jeg ligge til 12-13 om dagen. jeg var alltid den siste som stod opp. Har jo hatt jobber og aldri forsovet meg. Men hele tiden jeg har fri, så vil kroppen min sove til langt ut på dag. Den er virkelig innstilt på å sove lenge om dagen. Den er våken om kvelden, uavhengig av søvnen før.

- Ikke glad for noe jeg gjør. 
- Ekstrem matlyst, hele tiden. jeg legger ikke på meg. bmi på 16,7

Det er ting som har gått igjen hele tiden. Jeg har aldri vært en av de vellykkede.
På skolen var jeg alltid hun litt utenfor, fikk kommentarer på at jeg var så stille. Dette begynte å irrtere meg, for jeg ville ikke være  stille og syntes det var flaut.
Samme skjedde på folkehøgskole. jeg var bare utadvndt når jeg drakk.
Så flyttet jeg til Oslo og fikk jobb, må ha vært flaksen for jeg hadde ikke erfaring det jeg søkte på. Jeg startet i en skikkelig gulvjobb. Var så skuffa når jeg kom dit. ryddet søppel og kastet mat 😛 stod i en oppvask, men det gikk bedre etter hvert og jeg fikk andre oppgaver også.
SÅ finner jeg ut at jeg skal satse på noe nytt som jeg får muligheten til.
Så skjer det igjen. jeg trives med det jeg gjør, men jeg har ikke helt det som skal til.  selv om jeg føler meg lykkelig, så ser tydeligvis ikke andre på meg slik! 
Nå er jeg enda mer deprimert igjen, fordi jeg ikke kan holde på med det jeg liker..men bare finne "en jobb" for å tjene penger.
Jeg vet ikke hvor lett andre merker at man er deprimert. noen sier at det er umulig å skjule det, at det er en slags energi som kommer ut av deg.
 

Anonymkode: 81821...746

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en voksen dame, ung voksen, som sjelden, veldig sjelden føle glede rundt det jeg gjør. Det blir på en måte verre med alderen, fordi det går seg utover og jeg føler mer på forventningene.
Det er bare så irriterende hvor lite som egentlig har forandret seg siden jeg var barn. 
Jeg har følgende kjenneteegn:
- Sover lenge når jeg kan. Dette så jeg allerede når jeg var barn. Så fort jeg hadde fri kunne jeg ligge til 12-13 om dagen. jeg var alltid den siste som stod opp. Har jo hatt jobber og aldri forsovet meg. Men hele tiden jeg har fri, så vil kroppen min sove til langt ut på dag. Den er virkelig innstilt på å sove lenge om dagen. Den er våken om kvelden, uavhengig av søvnen før.

- Ikke glad for noe jeg gjør. 
- Ekstrem matlyst, hele tiden. jeg legger ikke på meg. bmi på 16,7

Det er ting som har gått igjen hele tiden. Jeg har aldri vært en av de vellykkede.
På skolen var jeg alltid hun litt utenfor, fikk kommentarer på at jeg var så stille. Dette begynte å irrtere meg, for jeg ville ikke være  stille og syntes det var flaut.
Samme skjedde på folkehøgskole. jeg var bare utadvndt når jeg drakk.
Så flyttet jeg til Oslo og fikk jobb, må ha vært flaksen for jeg hadde ikke erfaring det jeg søkte på. Jeg startet i en skikkelig gulvjobb. Var så skuffa når jeg kom dit. ryddet søppel og kastet mat 😛 stod i en oppvask, men det gikk bedre etter hvert og jeg fikk andre oppgaver også.
SÅ finner jeg ut at jeg skal satse på noe nytt som jeg får muligheten til.
Så skjer det igjen. jeg trives med det jeg gjør, men jeg har ikke helt det som skal til.  selv om jeg føler meg lykkelig, så ser tydeligvis ikke andre på meg slik! 
Nå er jeg enda mer deprimert igjen, fordi jeg ikke kan holde på med det jeg liker..men bare finne "en jobb" for å tjene penger.
Jeg vet ikke hvor lett andre merker at man er deprimert. noen sier at det er umulig å skjule det, at det er en slags energi som kommer ut av deg.
 

Anonymkode: 81821...746

Ingen er født deprimert, og det går an å bli frisk av depresjon.  Hvorvidt noen legger merke til depresjoner hos andre er ikke viktig.  Det viktige er hvordan du føler deg.  Snakk med fastlegen din om hvordan du har det og diskuter mulighetene på samtaleterapi for å snu tankemønstrene.

Anonymkode: 315f9...196

[Kroniker'n]

Det er mulig ingen er født deprimert. Men det finnes tilstander hvor følelse av glede er nermest ikkeesisterende. Men med hjelp så kan man lære seg å akseptere det og leve et ok liv. 

Men det høres mer ut som du er deprimert og usikker og det kan man få hjelp til. 

Om du er lykkelig, hva spiller det for rolle om andre ikke mener du er det? 

Jeg personlig missliker å være med andre folk. Andre folk mener at jeg er ensom. Jeg selv føler meg ikke ensom. Hvem har rett? Det spiller ingen rolle. Jeg trives alene og vil ha det sånn.