Får så dårlig samvittighet.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt litt hjerte for de som ikke har det så enkelt. Møter de jo stadig rundt i nærmiljøet. Ensomme eldre, folk med diagnoser , enslige som har få venner osv. Da jeg var psykisk frisk hadde jeg alltid et smil og hilste . Ofte slo jeg også av en prat selv om jeg hadde det travelt pga jobb og unger. I dag er jeg uføretrygdet pga psykisk lidelse og har fremdeles veldig vondt av andre som sliter. Men jeg klarer ikke å forholde meg til deres problemer på samme måte og blir nesten redd for å få for mye kontakt. Jeg blir ikke bare redd men overveldet av angst. Går omveier når jeg skal i butikken for ikke å treffe på folk eller får panikk hvis noen ringer på døren. Får så veldig dårlig samvittighet fordi det ideelle burde jo være at vi som strever skulle stille opp for hverandre?. 

Anonymkode: eee8f...5b0

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid hatt litt hjerte for de som ikke har det så enkelt. Møter de jo stadig rundt i nærmiljøet. Ensomme eldre, folk med diagnoser , enslige som har få venner osv. Da jeg var psykisk frisk hadde jeg alltid et smil og hilste . Ofte slo jeg også av en prat selv om jeg hadde det travelt pga jobb og unger. I dag er jeg uføretrygdet pga psykisk lidelse og har fremdeles veldig vondt av andre som sliter. Men jeg klarer ikke å forholde meg til deres problemer på samme måte og blir nesten redd for å få for mye kontakt. Jeg blir ikke bare redd men overveldet av angst. Går omveier når jeg skal i butikken for ikke å treffe på folk eller får panikk hvis noen ringer på døren. Får så veldig dårlig samvittighet fordi det ideelle burde jo være at vi som strever skulle stille opp for hverandre?. 

Anonymkode: eee8f...5b0

Alt til sin tid. Å stille opp for deg selv og dine nærmeste er nok viktigst nå. 

Anonymkode: f5334...068

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid hatt litt hjerte for de som ikke har det så enkelt. Møter de jo stadig rundt i nærmiljøet. Ensomme eldre, folk med diagnoser , enslige som har få venner osv. Da jeg var psykisk frisk hadde jeg alltid et smil og hilste . Ofte slo jeg også av en prat selv om jeg hadde det travelt pga jobb og unger. I dag er jeg uføretrygdet pga psykisk lidelse og har fremdeles veldig vondt av andre som sliter. Men jeg klarer ikke å forholde meg til deres problemer på samme måte og blir nesten redd for å få for mye kontakt. Jeg blir ikke bare redd men overveldet av angst. Går omveier når jeg skal i butikken for ikke å treffe på folk eller får panikk hvis noen ringer på døren. Får så veldig dårlig samvittighet fordi det ideelle burde jo være at vi som strever skulle stille opp for hverandre?. 

Anonymkode: eee8f...5b0

Det hadde nok blitt veldig slitsomt for de med psykiske lidelser om de skulle ta ekstra vare på andre som sliter. Alt med måte. Mange som sliter har nesten nok med seg selv og burde kanskje bruke overskuddet mest på sin egen familie. Men det er lov å si hei og tenke på andre, føler du ikke for det eller ikke har overskudd til det er det helt greit. Da gjør du det heller en gang du har en bedre periode. 

Anonymkode: 6beb5...a2b

[AnonymBruker]

Jeg er enig i svarene jeg har fått her. Jeg må fokusere på mine nærmeste. Skulle bare ønske at andre mennesker som har kapasitet og ressurser kunne ta seg litt tid til folk rundt seg som ikke har det så greit. Vet at psykologen sier til meg at jeg har en litt for stor ansvarsfølelse for alt og alle. Er vel derfor jeg sleit meg ut i utgangspunktet😊. 

Anonymkode: eee8f...5b0

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid hatt litt hjerte for de som ikke har det så enkelt. Møter de jo stadig rundt i nærmiljøet. Ensomme eldre, folk med diagnoser , enslige som har få venner osv. Da jeg var psykisk frisk hadde jeg alltid et smil og hilste . Ofte slo jeg også av en prat selv om jeg hadde det travelt pga jobb og unger. I dag er jeg uføretrygdet pga psykisk lidelse og har fremdeles veldig vondt av andre som sliter. Men jeg klarer ikke å forholde meg til deres problemer på samme måte og blir nesten redd for å få for mye kontakt. Jeg blir ikke bare redd men overveldet av angst. Går omveier når jeg skal i butikken for ikke å treffe på folk eller får panikk hvis noen ringer på døren. Får så veldig dårlig samvittighet fordi det ideelle burde jo være at vi som strever skulle stille opp for hverandre?. 

Anonymkode: eee8f...5b0

Snakker du med psykisk friske mennesker, er du sosial, treffer du venner?

Anonymkode: 6ac10...2fd