Depresjon og grensepsykotiske symptomer

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 21 år, som har slitt med bipolar lidelse siden tenårene. Har hatt svært få hypomanier. Nå er jeg nok en gang deprimert, men den er heldigvis ikke like like mine verste episoder, likevel har jeg mer angst og i følge legen også grensepsykotiske symptomer. Personlig tenker jeg at disse plagene er uttrykk for angst og depressive tanker. Hvor går egentlig grensen mellom angst og vrangforestillinger? Jeg er tross alt ikke helt overbevist om at disse innbilningene stemmer hele tiden. Synes også at det er rart at jeg har opplevd dypere depresjoner uten slike symptomer. Skal ikke depresjonen vær veldig alvorlig for slikt skjer? 
Bør nok legge til at jeg har blitt vurdert som grensepsykotiske tidligere i tenårene, og kan i ny og ne få en slags brist i realitetsoppfatningen min. 

Anonymkode: 47e21...338

[AnonymBruker]

Lurer på det samme, dette traff meg i brystet da jeg opplever akkurat det samme selv nå. Veldig deprimert og tanker som ikke har rot i virkeligheten,paranoia og angst osv. Men hvorfor sa legen att du var grensepsykotisk? Hva fortalte du legen din?

Anonymkode: 92a41...e7c

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på det samme, dette traff meg i brystet da jeg opplever akkurat det samme selv nå. Veldig deprimert og tanker som ikke har rot i virkeligheten,paranoia og angst osv. Men hvorfor sa legen att du var grensepsykotisk? Hva fortalte du legen din?

Anonymkode: 92a41...e7c

Jeg forklarte hvilke tanker/opplevelser jeg hadde, men da var jeg klarere i hodet og forsto at det ikke stemte. Når jeg var helt overbevist så jeg ingen hensikt i å fortelle det til noen, for da var det jo bare slik det var. Det er som om jeg glapp  litt ut av virkeligheten, og dette fortalte jeg til legen. Det er ennå slik, men litt bedre nå. 

Anonymkode: 47e21...338

[kupton]

Alle slike "grensetilfeller" er nesten umulige å si noe generelt om slik at det stemmer på alle tilfeller. Vrangforestillingen er det sentrale i psykose. I definisjonen av vrangforestilling kreves bl.a. at en tror "fullt og fast" på  det. Når det, som hos deg, også finnes tvil og motforestillinger i lange perioder, er det nok riktig å kalle det grensepsykose.

[Glitter]

På 18.12.2019 den 13.39, kupton skrev:

Alle slike "grensetilfeller" er nesten umulige å si noe generelt om slik at det stemmer på alle tilfeller. Vrangforestillingen er det sentrale i psykose. I definisjonen av vrangforestilling kreves bl.a. at en tror "fullt og fast" på  det. Når det, som hos deg, også finnes tvil og motforestillinger i lange perioder, er det nok riktig å kalle det grensepsykose.

Men hva legges i det? Altså en vrangforestilling kan jo bety så mangt. Da jeg var på mitt mest deprimerte noen gang for tre år siden så hadde jeg en del oppfatninger som jeg nå vet ikke stemmer (men senest i dag ble jeg usikker da jeg snakket med psykologen om det, men klarer nå å resonere meg fram til at det er depresjonen som lurer meg). Blant annet var jeg fullstendig overbevist om at mine barn ville få det mye bedre om (når) jeg tok livet mitt. Jeg var overbevist om at familien min ville bli lettet av at jeg døde og at jeg var det mest patetiske og grusomme mennesket på jord. Derfor skulle jeg ta livet mitt. Dette var ting jeg ikke planla å si til min behandler, men han klarte på et vis (fra mitt perspektiv) å manipulere meg til å innrømme disse overbevisningene og han skjønte at jeg planla selvmord i umiddelbar framtid. Dette var før mitt første selvmordsforsøk og det resulterte i tvangsinnleggelse. Jeg vil jo ikke kalle dette vrangforestillinger, men syke tanker som kom av alvorlig depresjon. Tror jeg scoret sånn 50 på depresjonstest. Nå scoret jeg 43 i dag, men jeg har jo lært at det er depresjonen som fucker opp tankene rundt alt og bruker mye energi på å rasjonalisere tankene mine og derfor "sitter jeg på hendene mine" i forhold til selvmord selv om det er det jeg ønsker nå. For jeg har med tiden lært at mine suicidale perioder er nettopp det. Perioder. Og jeg lar ikke mine depressive overbevisninger være sannheten lenger. Jeg har også blitt usikker på om jeg egentlig eksisterer for jeg har på en måte mistet kontakt med meg selv og følt meg som et skall. Jeg blir rett og slett usikker på om jeg sitter i stuen eller om jeg bare innbiller meg at jeg gjør det. For hele verden føles virkelighetsfjern og jeg forstår ingenting av den. Men det også er en del av mine depressive perioder. Jeg føler meg også som den eneste i verden og klarer på en måte ikke forstå at de rundt meg faktisk er rundt meg. Blir litt sånn at jeg lurer på om alt er oppkonstruert. Dette er også noe som kommer i depressive perioder. Blir lettere paranoid på andres intensjoner også. 

Men jeg vil ikke på noen måte kalle dette vrangforestillinger eller grensepsykotisk. Det er vel bare en del av hvordan hjernen og sinnet mitt blir påvirket av depresjonens påvirkning av egen virkelighetsoppfatning. Går jeg på et kjøpesenter tror jeg alle ser på meg og ler de tror jeg de ler av meg fordi jeg er så patetisk. Men igjen. Dette er bare depresjonen som fucker meg opp. Jeg har lært det nå så når alle disse tankene dukker opp så bruker jeg mye tankevirksomhet for å rasjonalisere alt. Det fungerer til en viss grad, men usikkerheten er der uansett. 

Hvordan er det når man får psykotiske symptomer ved depresjon? Det er vel ikke det jeg har? Må vel være mer ille enn som så antar jeg? 

Min mor som jobber med diagnostisering av psykoser mistenkte i fjor at jeg hadde psykotiske symptomer for jeg var ekstremt paranoid og det virket som at jeg oppfattet verden og ulike situasjoner på en helt annen måte enn slik det egentlig var. De som kjenner meg godt opplevde meg som svært annerledes og enkelte følte de prater med en helt annen person. Men jeg klarer ikke helt å forstå det for for meg var verden slik jeg oppfattet den og det jeg reagerte på da føles like reelt i dag. Men jeg ser jo den at jeg absolutt kan ha hatt helt feil virkelighetsoppfatning. 

Jeg har jo vært i rusutløst psykose et par ganger og da var det mye sterkere enn det jeg beskriver her. Det var store vrangforestillinger om forfølgelse og jeg trodde på et tidspunkt at hele Nordland politidistrikt var etter jeg og jeg flyktet som faen. Men det var jo ingen å flykte fra da. Pluss masse annet som at jeg tolket skiltet "Coop Extra" som en beskjed om at jeg måtte stå på toppen av en gravemaskin (som jeg mente var ment for meg på grunn av dens gule farge og min gule kjole, derfor klatret jeg opp på den) ekstra lenge. Og listen fortsetter av ting jeg fikk for meg. Jeg kidnappet en katt for jeg ble overbevist om at den gav meg en beskjed om at den var hjemløs og trengte mer...

Dette var jo liksom veldig tydelig og ikke i nærheten av der litt rare tankeinnholdet og overbevisninger jeg får når jeg er veldig deprimert. 

Så hva menes egentlig med psykotiske symptomer ved depresjon?