Jeg har ikke mer å si til psykologen .

[AnonymBruker]

 Jeg har liksom ikke mer å si. Har pratet 
og pratet. Er tom. Er så tungt å finne frem til hva jeg føler egentlig når psykologen spør. Har liksom ingen tanker eller følelser akkurat da. Hvert ord veier liksom hundre kilo, så tungt , så tungt. Derfor blir det sånne enkle ord på overflaten i stedet.Etterpå gråter jeg bare. Jeg har sagt så mange ganger før hva jeg føler. Jeg har ikke noe nytt å si. Er jeg ferdig med behandlingen da?. Når jeg ikke lenger har noe å si? 
 

Anonymkode: bdc6b...ddf

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg har liksom ikke mer å si. Har pratet 
og pratet. Er tom. Er så tungt å finne frem til hva jeg føler egentlig når psykologen spør. Har liksom ingen tanker eller følelser akkurat da. Hvert ord veier liksom hundre kilo, så tungt , så tungt. Derfor blir det sånne enkle ord på overflaten i stedet.Etterpå gråter jeg bare. Jeg har sagt så mange ganger før hva jeg føler. Jeg har ikke noe nytt å si. Er jeg ferdig med behandlingen da?. Når jeg ikke lenger har noe å si? 
 

Anonymkode: bdc6b...ddf

Hvor lenge har du gått i behandling? Er det tungt å prate for at du er deprimert nå eller er du bare ferdigpratet for at du har gått i behandling veldig lenge? Har du tatt det opp med behandler? Det er vanskelig å si om du trenger videre behandling. 

Anonymkode: 0ca04...a71

[stjernestøv]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg har liksom ikke mer å si. Har pratet 
og pratet. Er tom. Er så tungt å finne frem til hva jeg føler egentlig når psykologen spør. Har liksom ingen tanker eller følelser akkurat da. Hvert ord veier liksom hundre kilo, så tungt , så tungt. Derfor blir det sånne enkle ord på overflaten i stedet.Etterpå gråter jeg bare. Jeg har sagt så mange ganger før hva jeg føler. Jeg har ikke noe nytt å si. Er jeg ferdig med behandlingen da?. Når jeg ikke lenger har noe å si? 
 

Anonymkode: bdc6b...ddf

Har lurt på det samme for jeg har lite å si jeg også, men gråter ikke da. Har du sagt det til psykologen? Det må jo være samtalen som rører noe inni deg etterpå. 

[Madelenemie]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg har liksom ikke mer å si. Har pratet 
og pratet. Er tom. Er så tungt å finne frem til hva jeg føler egentlig når psykologen spør. Har liksom ingen tanker eller følelser akkurat da. Hvert ord veier liksom hundre kilo, så tungt , så tungt. Derfor blir det sånne enkle ord på overflaten i stedet.Etterpå gråter jeg bare. Jeg har sagt så mange ganger før hva jeg føler. Jeg har ikke noe nytt å si. Er jeg ferdig med behandlingen da?. Når jeg ikke lenger har noe å si? 
 

Anonymkode: bdc6b...ddf

Hei!

Jeg vet ikke, de ferreste kan vite det, men det jeg vil tilføye er at jeg tror det fins psykologer/behandlere, som man kan ha dårlig kjemi med, kanskje er det det, heller ikke det vet jeg. Men jeg vet det fins pasienter, som får en annerledes opplevelse med en annen behandler, så siden du gråter, bærer du nok på noe vanskelig, så jeg tror neppe du er ferdig behandlet.

En løsning er å si det du skriver her direkte til behandler, at du har pratet og pratet, sagt så mange ord, at du ikke har flere, og at du gråter etter på, og at du lurer på om du da er ferdig behandlet?

Det er et ærlige og fine tanker, og et adekvat spørsmål, hvem vet kanskje blir det en ny åpning som gjør at dere får en ny start, et nytt utgangspunkt, fordi du deler din fortvilelse, og ditt spørsmål med din behandler. Jeg tror det vil være lurt av deg å si nettopp dette, stille det ærlige spørsmål. Kanskje vil det være svært oppklarende, for deg og kanskje også for din behandler.

Håper det vil gi deg bedre hjelp.

[Gjest Visma]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg har liksom ikke mer å si. Har pratet 
og pratet. Er tom. Er så tungt å finne frem til hva jeg føler egentlig når psykologen spør. Har liksom ingen tanker eller følelser akkurat da. Hvert ord veier liksom hundre kilo, så tungt , så tungt. Derfor blir det sånne enkle ord på overflaten i stedet.Etterpå gråter jeg bare. Jeg har sagt så mange ganger før hva jeg føler. Jeg har ikke noe nytt å si. Er jeg ferdig med behandlingen da?. Når jeg ikke lenger har noe å si? 
 

Anonymkode: bdc6b...ddf

Min første tanke er: Er dette på et DPS? Driver denne psykologen mest (eller kun) med støttesamtaler? I støttesamtaler er det i alle fall mye fokus på følelser og tanker her og nå, og "siden sist". Min erfaring er at slikt ikke fører til fremgang. Man blir ikke friskere eller bedre av å kun snakke om tanker og følelser. Min mening er at en skikkelig terapeut bør ha noe å tilby pasienten, og det er følgelig terapi og behandling, som har som mål å bringe pasienten fremover mot bedring. 

Det vanlige er at man helt i begynnelsen definerer problemene, dvs. finner ut av hva du trenger hjelp med. Det er også nødvendig å definere og fordele ansvar mellom dere, sånn at begge parter er innforstått med hva som skal gjøres og hva som forventes. Etter min mening er det terapeutens oppgave å vise deg hva hun kan tilby for å hjelpe deg med vanskene dine. Sammen finner dere en tilnærmingsmåte som dere tror vil føre fram. Det er da terapeutens oppgave og ansvar å gi deg verktøyene og leksene, men din oppgave og ditt ansvar å nyttiggjøre deg det. Så må dette stadig evalueres. Skal det legges til nye verktøy, skal det endres kurs/vei? Skal noe taes bort og erstattes med noe annet? Osv. Dette synes jeg også bør være terapeutens oppgave, men din mening teller jo også her. Uansett lurt å høre på fagfolks råd. 

Jeg har på følelsen av det er in i tiden å overlate det meste av "behandlingen" til pasienten selv. Pasientens autonomi er såklart veldig viktig i en behandling, men pasienten bør likevel ikke få lov til å aleine bestemme hva behandlingen skal bestå i. Hvis pasienten kun vil snakke om følelser, som ikke fører fremover, bør terapien etter mitt syn avsluttes, og pasienten heller overføres til kommunepsykiatrien for støttesamtaler med psykepleier. Er det motsatt, at det er psykologen som kun vil snakke om følelser, burde pasienten kunne klage og forlange en ny terapeut som vil behandle, ikke bare ta til takke med en som bare vil sitte å slarve om vær og vind over en kaffekopp. (Har opplevd dette selv).

Psykologer bør drive med terapi og behandling med det mål for øyet at pasienten skal vokse og utvikle seg i positiv retning, og føres framover. Er ikke pasienten villig til det, neivel sorry Mac, da kan han ikke lenger gå på DPS. Da bør andre få sjansen. 

Men: Mange terapeuter evner ikke så godt å vise menyen i begynnelsen, dvs. hva slags hjelp de kan tilby. Hvordan kan pasienten da vite hva han kan eller bør bestille? Dette tror jeg er en utfordring som lett kan oppstå og føre til forvirring og usikkerhet hos pasienten. 

I ditt tilfelle nå så synes jeg det er på sin plass at terapeuten kommer på banen og snakker med deg om veien videre. Ble nesten litt provosert da jeg leste innlegget ditt fordi jeg så for meg at terapeuten din bare ville ha fram følelsene dine, (Hva føler du nå?) og bare lot deg sitte der å føle deg hjelpeløs og trist uten å klare å sette ord på ting. Det er i sånne situasjoner jeg mener at terapeuten må ta over og komme på banen, selvfølgelig for å trøste, men også for å enten minne deg om veien dere har blitt enige om å gå, eller å snakke om det evt. skal stakes ut en helt ny kurs, siden det nå føles ut for deg som at det har stoppet opp. Ikke bare la deg sitte der helt overlatt til deg selv og dine vanskelige tanker og følelser. "Hva føler du nå?" Hva slags hjelp er det? 

 

(Her ble det mange ord og kanskje ikke så mye mening, men jeg håper i alle fall at det ga litt mening. Og igjen ber jeg om at de som leser dette må ta høyde for at jeg totalt kan ha misforstått problemet, og at jeg derfor har svart helt på trynet. Jeg har nok også litt lett for å favne for stort, og skrive om mer enn det som er temaet. Et problem jeg har hatt helt fra skolealder. Læreren sa ofte til meg at jeg alltid hadde så mange ord, god fantasi og idérikdom, men at refleksjonene lett kunne flyte litt utenfor temaet. 😅)

 

Endret 7. januar 2020 av Visma

[AnonymBruker]

1 time siden, Visma skrev:

Min første tanke er: Er dette på et DPS? Driver denne psykologen mest (eller kun) med støttesamtaler? I støttesamtaler er det i alle fall mye fokus på følelser og tanker her og nå, og "siden sist". Min erfaring er at slikt ikke fører til fremgang. Man blir ikke friskere eller bedre av å kun snakke om tanker og følelser. Min mening er at en skikkelig terapeut bør ha noe å tilby pasienten, og det er følgelig terapi og behandling, som har som mål å bringe pasienten fremover mot bedring. 

Det vanlige er at man helt i begynnelsen definerer problemene, dvs. finner ut av hva du trenger hjelp med. Det er også nødvendig å definere og fordele ansvar mellom dere, sånn at begge parter er innforstått med hva som skal gjøres og hva som forventes. Etter min mening er det terapeutens oppgave å vise deg hva hun kan tilby for å hjelpe deg med vanskene dine. Sammen finner dere en tilnærmingsmåte som dere tror vil føre fram. Det er da terapeutens oppgave og ansvar å gi deg verktøyene og leksene, men din oppgave og ditt ansvar å nyttiggjøre deg det. Så må dette stadig evalueres. Skal det legges til nye verktøy, skal det endres kurs/vei? Skal noe taes bort og erstattes med noe annet? Osv. Dette synes jeg også bør være terapeutens oppgave, men din mening teller jo også her. Uansett lurt å høre på fagfolks råd. 

Jeg har på følelsen av det er in i tiden å overlate det meste av "behandlingen" til pasienten selv. Pasientens autonomi er såklart veldig viktig i en behandling, men pasienten bør likevel ikke få lov til å aleine bestemme hva behandlingen skal bestå i. Hvis pasienten kun vil snakke om følelser, som ikke fører fremover, bør terapien etter mitt syn avsluttes, og pasienten heller overføres til kommunepsykiatrien for støttesamtaler med psykepleier. Er det motsatt, at det er psykologen som kun vil snakke om følelser, burde pasienten kunne klage og forlange en ny terapeut som vil behandle, ikke bare ta til takke med en som bare vil sitte å slarve om vær og vind over en kaffekopp. (Har opplevd dette selv).

Psykologer bør drive med terapi og behandling med det mål for øyet at pasienten skal vokse og utvikle seg i positiv retning, og føres framover. Er ikke pasienten villig til det, neivel sorry Mac, da kan han ikke lenger gå på DPS. Da bør andre få sjansen. 

Men: Mange terapeuter evner ikke så godt å vise menyen i begynnelsen, dvs. hva slags hjelp de kan tilby. Hvordan kan pasienten da vite hva han kan eller bør bestille? Dette tror jeg er en utfordring som lett kan oppstå og føre til forvirring og usikkerhet hos pasienten. 

I ditt tilfelle nå så synes jeg det er på sin plass at terapeuten kommer på banen og snakker med deg om veien videre. Ble nesten litt provosert da jeg leste innlegget ditt fordi jeg så for meg at terapeuten din bare ville ha fram følelsene dine, (Hva føler du nå?) og bare lot deg sitte der å føle deg hjelpeløs og trist uten å klare å sette ord på ting. Det er i sånne situasjoner jeg mener at terapeuten må ta over og komme på banen, selvfølgelig for å trøste, men også for å enten minne deg om veien dere har blitt enige om å gå, eller å snakke om det evt. skal stakes ut en helt ny kurs, siden det nå føles ut for deg som at det har stoppet opp. Ikke bare la deg sitte der helt overlatt til deg selv og dine vanskelige tanker og følelser. "Hva føler du nå?" Hva slags hjelp er det? 

 

(Her ble det mange ord og kanskje ikke så mye mening, men jeg håper i alle fall at det ga litt mening. Og igjen ber jeg om at de som leser dette må ta høyde for at jeg totalt kan ha misforstått problemet, og at jeg derfor har svart helt på trynet. Jeg har nok også litt lett for å favne for stort, og skrive om mer enn det som er temaet. Et problem jeg har hatt helt fra skolealder. Læreren sa ofte til meg at jeg alltid hadde så mange ord, god fantasi og idérikdom, men at refleksjonene lett kunne flyte litt utenfor temaet. 😅)

 

Det gav mening. Akkurat slik jeg opplever det. Som om jeg drar hele lasset i terapien og psykologen nikker litt og kommer bare med kommentarer til det jeg sier. Målet og retningen er ikke klart for meg. Sikkert min feil fordi jeg i begynnelsen hadde problemer med å svare konkret da psykologen spurte:» hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Prøvd å komme med forslag senere men det forandrer ingenting. Psykologen har på en måte valgt støttesamtale som metode. Da er alt opp til hva jeg sier og føler der og da. Jeg har kjørt meg fast på en måte og orker ikke føle ansvar for at samtalene skal flyte. 

Anonymkode: bdc6b...ddf

[Fionys]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det gav mening. Akkurat slik jeg opplever det. Som om jeg drar hele lasset i terapien og psykologen nikker litt og kommer bare med kommentarer til det jeg sier. Målet og retningen er ikke klart for meg. Sikkert min feil fordi jeg i begynnelsen hadde problemer med å svare konkret da psykologen spurte:» hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Prøvd å komme med forslag senere men det forandrer ingenting. Psykologen har på en måte valgt støttesamtale som metode. Da er alt opp til hva jeg sier og føler der og da. Jeg har kjørt meg fast på en måte og orker ikke føle ansvar for at samtalene skal flyte. 

Anonymkode: bdc6b...ddf

Du kan be om en behandlingsplan.

[Gjest Visma]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det gav mening. Akkurat slik jeg opplever det. Som om jeg drar hele lasset i terapien og psykologen nikker litt og kommer bare med kommentarer til det jeg sier. Målet og retningen er ikke klart for meg. Sikkert min feil fordi jeg i begynnelsen hadde problemer med å svare konkret da psykologen spurte:» hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Prøvd å komme med forslag senere men det forandrer ingenting. Psykologen har på en måte valgt støttesamtale som metode. Da er alt opp til hva jeg sier og føler der og da. Jeg har kjørt meg fast på en måte og orker ikke føle ansvar for at samtalene skal flyte. 

Anonymkode: bdc6b...ddf

Kjenner det så altfor godt igjen selv. En psykolog bør forstå at det for en ny pasient ikke alltid er så lett i starten å definere helt hva problemet er, men hun burde ha fått en viss pekepinn underveis, etterhvert som hun har hørt deg snakke. 

Og har hun valgt støttesamtaler som behandling, så synes jeg at hun skulle ha fortalt deg det og forklart hvorfor. 

Ordene (som ofte er standardfraser i den bransjen der) "Hva vil du jeg skal gjøre for deg?" kan mildt sagt være provoserende. Til sammenligning kan vi tenke oss en person som går på restaurant. Han er sulten, dvs. han har et behov. Så kommer servitøren bort og spør hva han vil spise, hvorpå gjesten da naturlig nok sier at det vet han ikke enda siden han ikke har fått sett menyen. Likedan kan ikke du som pasient vite hva psykologen kan gjøre for deg når du ikke vet hva hun har å tilby. 

Jeg mener at det er terapeutens ansvar å si ifra om hvilken hjelp som kan tilbys, ikke at du skal sitte der usikker og famle i blinde og foreslå behandling som ikke finnes, eller ikke kan tilbys. 

Din oppgave som pasient er å komme med ditt behov. (Greier du ikke helt det i starten får som sagt terapeuten et bilde av hva du sliter med underveis, og bør da kunne hjelpe deg med å definere problemet/behovet)

Terapeutens oppgave er å finne ut hvilken hjelp som passer deg best utifra dine behov, og komme med forslag til tilnærming som du enten kan takke ja eller nei til. I ditt tilfelle virker det som om terapeuten landet på konklusjon om støttesamtaler. Det synes jeg hun burde ha formidlet til deg, og som sagt forklart hvorfor. Og da skulle du ideelt sett ha fått sjansen til å bestemme deg for om du ville bli med på dette, eller ikke. Jeg forestiller meg at du time etter time har møtt opp (fordi du vil ha "hjelp") og lurt på hvorfor du går der, og hva som egentlig er hensikten med det. Og ikke minst når denne "hjelpen" skal komme. Time etter time håper du på å få den hjelpen du trenger, men i stedet blir det til at terapeuten bare er opptatt av følelsene og tankene dine. Og du kommer ingen vei. 

Dessverre er det altfor mange slike terapitimer som blir helt bortkastede fordi terapeuten ikke har tatt det ansvaret hun skulle ha tatt. Det er etter min mening ikke pasientens ansvar å få framdrift i terapi når terapeuten selv er så diffus og unnvikende at hun ikke greier å si hvilken hjelp hun kan tilby, eller komme med råd og veiledning ift det du sliter med. Å bare sitte der og si ja og ha og fokusere på følelser, bringer ingen videre. Dessuten er støttesamtaler ikke terapi. 

Jeg synes du bør forhøre deg om du kan få en annen. 

Endret 7. januar 2020 av Visma

[Gjest Visma]

33 minutter siden, Fionys skrev:

Du kan be om en behandlingsplan.

Ja. En behandlingsplan er et minimum av hva som burde tilbys. Ifølge retningslinjene så skal det tilbys også. Men viktig å vite at det kke bare fordrer at pasienten følger opp, men også i høyeste grad at terapeuten gjør det. 

[Eva Sofie]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det gav mening. Akkurat slik jeg opplever det. Som om jeg drar hele lasset i terapien og psykologen nikker litt og kommer bare med kommentarer til det jeg sier. Målet og retningen er ikke klart for meg. Sikkert min feil fordi jeg i begynnelsen hadde problemer med å svare konkret da psykologen spurte:» hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Prøvd å komme med forslag senere men det forandrer ingenting. Psykologen har på en måte valgt støttesamtale som metode. Da er alt opp til hva jeg sier og føler der og da. Jeg har kjørt meg fast på en måte og orker ikke føle ansvar for at samtalene skal flyte. 

Anonymkode: bdc6b...ddf

 

Jeg gikk til en terapeut i 6 år som drev med denne formen for terapi. Jeg følte det meningsløst og ga uttrykk for det. Hun mente at det var denne terapien som hadde best effekt på min lidelse, men jeg mente jeg var feildiagnostisert fordi jeg ikke kjente meg igjen. Begynte etter hvert å følge opp terapien mindre og mindre. Jeg ba om ny terapeut, men de på poliklinikken mente det ville være uheldig for meg. Da sluttet jeg i behandling hos henne på dagen og fant en privat psykolog med offentlig driftstøtte istedenfor. Et bedre valg for meg selv har jeg aldri gjort for min egen psykiske helse.

Nå er kanskje ikke vår historie helt lik, men kan du vurdere noe lignende. Be om ny terapeut eller ta opp innholdet i terapien med terapeuten? @Visma skriver mye klokt i sine innlegg i dag

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg gikk til en terapeut i 6 år som drev med denne formen for terapi. Jeg følte det meningsløst og ga uttrykk for det. Hun mente at det var denne terapien som hadde best effekt på min lidelse, men jeg mente jeg var feildiagnostisert fordi jeg ikke kjente meg igjen. Begynte etter hvert å følge opp terapien mindre og mindre. Jeg ba om ny terapeut, men de på poliklinikken mente det ville være uheldig for meg. Da sluttet jeg i behandling hos henne på dagen og fant en privat psykolog med offentlig driftstøtte istedenfor. Et bedre valg for meg selv har jeg aldri gjort for min egen psykiske helse.

Nå er kanskje ikke vår historie helt lik, men kan du vurdere noe lignende. Be om ny terapeut eller ta opp innholdet i terapien med terapeuten? @Visma skriver mye klokt i sine innlegg i dag

Hvilken lidelse mente hun det hjalp mot?  

Anonymkode: 0ca04...a71