Unormalt å ikke ha traumer eller PTSD etter disse opplevelsene?

[AnonymBruker]

Inces  fra far. 

Psykisk mishandling fra mor ( psykopat sier helsevesenet)

Fysisk vold fra foreldre. 

Foreldre i alvorlig ulykke, der den ene ble skadet alder ca 4 år.

Forsøkt lokket inn i bil av fremmed som 7 åring.

Antastet av eldre mann på fritidsklubb. 

Planlagt drept av kompis av en kompis, skulle slås ihjel med jekk og dumpes i søppelsekker ,skjedde som tenåring. 

Blitt kjørt etter av fremmed biler når jeg har vært ute å gått, har skjedd flere ganger. 

Dopet ned og voldtatt av en venn av familien på hyttetur. 

Tenker at jeg har opplevd en del ting i livet ,hadde en del OCD ( ikke diagnosen) i tenårene som nok kom fra disse opplevelsene. 

Men i dag ingen plager, har lagt alt bak meg og plasert skyld for det som har skjedd hos de skyldige. 

Normalt med ingen traumer etter så mange unormale opplevelser? Andre som ikke har plager etter traumatiske opplevelser? 

 

Anonymkode: c4a09...e53

[AnonymBruker]

har du opplevd alle disse eller ramser du opp enkeltopplevelser? 

Det kan godt hende du har det, men vil ikke vedkjenne deg det. Hvordan vet du egentlig at du ble fulgt etter med bil? Det er ikke slik at noen følger etter deg bare fordi de skal samme vei som deg altså.... 

Kanskje det er normalt å ikke ha ptsd etter dette, for dette har blitt en "motediagnose" og man får det av alt. Kanskje du er sterkere enn snittet da, eller de som får dette av mindre ting er svært skjøre..

Jeg har vært seksmisbrukt av tillitsperson som svært ung voksen. Før det skjedde skjønte jeg ikke hvordan noen kunne bli voldtatt av leger og psykologer, men  jeg skjønte det etter denne hendelsen. Jeg tenkte bare at skammen ligger hos han. 

Anonymkode: 63817...6c0

[AnonymBruker]

Har opplevd alle disse tingene ja. Noe er enkelt episoder og andre ting har foregått over tid.

Hvordan jeg kan vite at jeg ble kjørt etter, nå kan jeg jo ikke vite hva bilføreren tenkte men et eksempel. Når bilen kjører sakte bak meg på en veistrekning der det ikke er noe å lete etter som feks hus eller butikker,bilen økte farten og forsvant da jeg gikk inn på en bensinstasjon .

Trist å lese at du har blitt misbrukt av en tillitsperson, det er det verste å oppleve at de du skal kunne stole på er de som svikter deg.

Tror det er mye hjelp i å plassere skyld hos overgriperen,tenke at de er de som er slemme, dumme, ondskapsfulle eller hvilken betegnelse som måtte passe. 

Selv tenker jeg at det hadde vært lett å grave meg ned i spørsmål om hvorfor alt dette har hendt meg, men jeg tenker at jeg har bare vært ekstra uheldig.  

Anonymkode: c4a09...e53

[kupton]

Hvorvidt en utvikler PTSD har både med traumets alvorlighet å gjøre, men også mye med personens egen personlighet å gjøre. Personer med høy nevrotisisme  får lettere PTSD enn andre. Kvinner får lettere PTSD enn menn. Igjen kommer det gamle utsagnet, "Det er viktigere hvordan en tar det, enn hvordan man har det", til sin rett. Du får prise deg lykkelig over at du har en sterk personlighet som har tålt dette.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, kupton skrev:

Hvorvidt en utvikler PTSD har både med traumets alvorlighet å gjøre, men også mye med personens egen personlighet å gjøre. Personer med høy nevrotisisme  får lettere PTSD enn andre. Kvinner får lettere PTSD enn menn. Igjen kommer det gamle utsagnet, "Det er viktigere hvordan en tar det, enn hvordan man har det", til sin rett. Du får prise deg lykkelig over at du har en sterk personlighet som har tålt dette.

Har man en sterk personlighet om man fungerer helt normalt utad men sliter med nevrotisme inni seg (og har diagnostiske trekk)? Jeg er så opptatt av dette, derfor jeg spør. Jeg fungerer godt i jobb og sosialt - utad, men sliter veldig innad. 

Anonymkode: 9ec18...e47

[kupton]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har man en sterk personlighet om man fungerer helt normalt utad men sliter med nevrotisme inni seg (og har diagnostiske trekk)? Jeg er så opptatt av dette, derfor jeg spør. Jeg fungerer godt i jobb og sosialt - utad, men sliter veldig innad. 

Anonymkode: 9ec18...e47

Man har ikke sterk eller svak personlighet. Dette er et kontinuum. I tillegg kan en være sterk på enkelte områder og svak på andre.

[AnonymBruker]

29 minutter siden, kupton skrev:

Man har ikke sterk eller svak personlighet. Dette er et kontinuum. I tillegg kan en være sterk på enkelte områder og svak på andre.

Ok. Jeg misforsto sikkert. Jeg oppfattet ditt svar til TS som at TS har en sterk personlighet siden hen han kommet seg gjennom alt uten konsekvenser. 

Anonymkode: 9ec18...e47

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Jeg misforsto sikkert. Jeg oppfattet ditt svar til TS som at TS har en sterk personlighet siden hen han kommet seg gjennom alt uten konsekvenser. 

Anonymkode: 9ec18...e47

Nei, du misforstod ikke. For det var jo nettopp det han sa i sitt forrige innlegg, nemlig at ts har en sterk personlighet! 😆

Anonymkode: 70360...5b4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du misforstod ikke. For det var jo nettopp det han sa i sitt forrige innlegg, nemlig at ts har en sterk personlighet! 😆

Anonymkode: 70360...5b4

Joda, men kan hende svaret var rettet direkte til TS også. Jeg vet ikke

Anonymkode: 9ec18...e47

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du misforstod ikke. For det var jo nettopp det han sa i sitt forrige innlegg, nemlig at ts har en sterk personlighet! 😆

Anonymkode: 70360...5b4

Jeg forholder meg til det kupton skrev til meg og ikke TS. 

Anonymkode: 9ec18...e47

[AnonymBruker]

@kupton Hvordan er det for oss som gjør oss ekstremt sårbar i terapi overfor behandler. Når jeg ikke åpner meg for noen føler jeg meg sterk. Jeg trodde faktisk jeg var sterk også - helt til jeg i terapi startet å åpne meg og jobbe med ting. Det har vært et rent helvete. Samtidig sleit jeg med lavt selvbilde inni meg før jeg begynte å åpne meg, men det var ikke i nærheten. Jeg skjulte det godt og jeg fungerte fordi jeg trodde det var slik det skulle være. Har du noen tanker om dette? Jeg antar utifra ditt svar at du tenker at jeg ikke har en sterk personlighet slik Ts har, men jeg vil gjerne høre dine tanker om det jeg har skrevet. Hadde jeg ikke åpnet alle dørene hadde jeg følt meg langt sterkere inni meg, men samtidig har jeg tenkt det er prisen jeg må betale for å komme meg videre. 

Anonymkode: 9ec18...e47

[Eva Sofie]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

@kupton Hvordan er det for oss som gjør oss ekstremt sårbar i terapi overfor behandler. Når jeg ikke åpner meg for noen føler jeg meg sterk. Jeg trodde faktisk jeg var sterk også - helt til jeg i terapi startet å åpne meg og jobbe med ting. Det har vært et rent helvete. Samtidig sleit jeg med lavt selvbilde inni meg før jeg begynte å åpne meg, men det var ikke i nærheten. Jeg skjulte det godt og jeg fungerte fordi jeg trodde det var slik det skulle være. Har du noen tanker om dette? Jeg antar utifra ditt svar at du tenker at jeg ikke har en sterk personlighet slik Ts har, men jeg vil gjerne høre dine tanker om det jeg har skrevet. Hadde jeg ikke åpnet alle dørene hadde jeg følt meg langt sterkere inni meg, men samtidig har jeg tenkt det er prisen jeg må betale for å komme meg videre. 

Anonymkode: 9ec18...e47

Jeg er ikke Kupton, men akkurat dette har jeg tenkt en del på selv. Før man "åpner opp" beskytter man gjerne seg selv ved å unngå det vanskelige. Man unngår gjerne ubehagelige tanker, følelser, steder og opplevelser som kan minne om det traumatiske. På den måten konfronteres man ikke med det vanskelige og lever vel med det. I terapi går man inn og møter det vanskelige. Da sier det seg selv at det blir tøft.

Du fungerte tilsynelatende godt tenker du kanskje nå, men jeg vil tro du fungerte ved en rekke unngåelsesadferd og "regler" for deg selv. Du kunne ikke gjøre det eller du måtte gjøre noe annet. Du bebreidet kanskje deg selv for ting som hadde skjedd i fortiden, tenkte at "hvis jeg hadde gjort annerledes, så..." eller "hvis jeg hadde sagt det, så hadde ikke det skjedd". Kanskje du unngikk steder, mennesker, sosiale sammenkomster, kollektivtransport, heiser, åpne plasser, butikker eller kviet deg for å ta telefoner?

Jeg vet jo ikke om noe av dette stemmer for deg, men vil du i så fall si at dette er å være sterk og fungere godt? Jeg vil si at å være sterk er nettopp å konfrontere virkeligheten og jobbe med det som er vanskelig i terapi og gi deg selv mulighet til å få et mer normalt og friskt liv. Det er å være sterk. Du hadde kanskje følt deg sterkere om du hadde latt være å jobbe med disse tingene, men nettopp det å jobbe med dette gjør deg sterkere som person selv om det ikke føles slik akkurat nå. Du vokser på det som menneske.

Det å skjule virkeligheten for seg selv og andre er veldig normalt, dessverre, og det er vel derfor tabuene er så store i samfunnet når det gjelder psykiske lidelser. Fordi alle forsøker å skjule det de er flaue for.

[AnonymBruker]

7 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg er ikke Kupton, men akkurat dette har jeg tenkt en del på selv. Før man "åpner opp" beskytter man gjerne seg selv ved å unngå det vanskelige. Man unngår gjerne ubehagelige tanker, følelser, steder og opplevelser som kan minne om det traumatiske. På den måten konfronteres man ikke med det vanskelige og lever vel med det. I terapi går man inn og møter det vanskelige. Da sier det seg selv at det blir tøft.

Du fungerte tilsynelatende godt tenker du kanskje nå, men jeg vil tro du fungerte ved en rekke unngåelsesadferd og "regler" for deg selv. Du kunne ikke gjøre det eller du måtte gjøre noe annet. Du bebreidet kanskje deg selv for ting som hadde skjedd i fortiden, tenkte at "hvis jeg hadde gjort annerledes, så..." eller "hvis jeg hadde sagt det, så hadde ikke det skjedd". Kanskje du unngikk steder, mennesker, sosiale sammenkomster, kollektivtransport, heiser, åpne plasser, butikker eller kviet deg for å ta telefoner?

Jeg vet jo ikke om noe av dette stemmer for deg, men vil du i så fall si at dette er å være sterk og fungere godt? Jeg vil si at å være sterk er nettopp å konfrontere virkeligheten og jobbe med det som er vanskelig i terapi og gi deg selv mulighet til å få et mer normalt og friskt liv. Det er å være sterk. Du hadde kanskje følt deg sterkere om du hadde latt være å jobbe med disse tingene, men nettopp det å jobbe med dette gjør deg sterkere som person selv om det ikke føles slik akkurat nå. Du vokser på det som menneske.

Det å skjule virkeligheten for seg selv og andre er veldig normalt, dessverre, og det er vel derfor tabuene er så store i samfunnet når det gjelder psykiske lidelser. Fordi alle forsøker å skjule det de er flaue for.

«Du fungerte tilsynelatende godt tenker du kanskje nå, men jeg vil tro du fungerte ved en rekke unngåelsesadferd og "regler" for deg selv. Du kunne ikke gjøre det eller du måtte gjøre noe annet. Du bebreidet kanskje deg selv for ting som hadde skjedd i fortiden, tenkte at "hvis jeg hadde gjort annerledes, så..." eller "hvis jeg hadde sagt det, så hadde ikke det skjedd". Kanskje du unngikk steder, mennesker, sosiale sammenkomster, kollektivtransport, heiser, åpne plasser, butikker eller kviet deg for å ta telefoner?»

Nei, jeg unngikk ikke mye av det du beskriver.

Anonymkode: 9ec18...e47