Psykere enn jeg tror?

[AnonymBruker]

Føler jeg leser ganske ofte om de som har måtte avslutte behandlingen fordi de ikke blir regnet som akutte lengre, eller fordi de ikke viser fremgang nok.

Jeg har vel sammenlagt vært 10år i psykiatrien, men med noen år pause her og der. Alltid gått til psykiatere, aldri noen av de andre yrkesgruppene. Nå har jeg gått litt over 3år på dps. Har ingen diagnoser utover tilbakevendende depressive perioder. Jeg har hatt perioder med aap, men fungerer per nå i jobb. Har stabile relasjoner. Er ikke i en spesielt depressiv periode, heller mild depresjon (som er min "normal"), forrige alvorlige periode er over 3 år siden. Aldri vært innlagt. Føler ikke at jeg har kunnet vise til noen spesielt fremgangsrike skritt hverken i- eller utenfor terapirommet på lang lang tid, og tenker at jeg har stagnert. Jeg er og har alltid vært veldig middelmådig i terapirommet, og åpner meg aldri helt opp, og er generelt sparsommelig med fremskritt. Har ikke fått noen indikasjoner fra psykiater på at vi nærmer oss slutten av behandling, heller andre veien.

Jeg klarer å regulere sinne, er ikke voldelig og har heller ingen historikk på dette. Aldri hatt psykoser. Vil tro at jeg har i overkant narsissistiske trekk (sårbar narsissist), og har begynt å spekulere i om det er de trekkene som gjør at jeg fortsatt har ukentlige samtaler. Det har begynt å oppta tankene mine, at de nå kanskje prøver å avdekke om jeg egentlig har en personlighetsforstyrrelse. At jeg faktisk er en narsissist (eller at de mistenker at jeg er en psykopat) og ved å være i behandling så tenker de at det demper faren for at jeg er ødeleggende for andre. 

Et annet alternativ jeg har tenkt på er at jeg er et avbrekk de fyller timeplanen sin med, på dager med tunge pasienter. Jeg er ikke en spesielt "likendes" person, men jeg har lite heavy greier i bagasjen og jeg er aldri utagerende eller gir utløp for voldsomme følelser i terapirommet. 

Hva er det som gjør at enkelte kan gå i åresvis på dps uten å være blant de psykeste? Ei heller "flinkeste" på fremskritt? Kan man bli oppfattet som farlig uten at man får noen form for beskjeder om dette?

ps. Dette er ikke tanker jeg tør å diskutere med psykiateren.

Beklager langt innlegg!

(Håper ikke innlegget virker provoserende for de av dere som har måtte avslutte behandlingen for tidlig. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg får hjelp, selv om det kanskje ikke fremstår slik, og tar det ikke for gitt)

 

Anonymkode: cbde8...aa2

[AnonymBruker]

Har alltid trodd at psykiatere kun tilbyr oppfølging i forhold til medisinering mens psykologene tilbyr samtaleterapi? Er du sikker på at det er samtaleterapi du har da?

Angående det du lurte på så kan det vel ha litt med hvor en bor også. Er det mange søkere jo psykere må en være for å få gå der. Bor du på en liten plass?

Anonymkode: 112f7...bf8

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler jeg leser ganske ofte om de som har måtte avslutte behandlingen fordi de ikke blir regnet som akutte lengre, eller fordi de ikke viser fremgang nok.

Jeg har vel sammenlagt vært 10år i psykiatrien, men med noen år pause her og der. Alltid gått til psykiatere, aldri noen av de andre yrkesgruppene. Nå har jeg gått litt over 3år på dps. Har ingen diagnoser utover tilbakevendende depressive perioder. Jeg har hatt perioder med aap, men fungerer per nå i jobb. Har stabile relasjoner. Er ikke i en spesielt depressiv periode, heller mild depresjon (som er min "normal"), forrige alvorlige periode er over 3 år siden. Aldri vært innlagt. Føler ikke at jeg har kunnet vise til noen spesielt fremgangsrike skritt hverken i- eller utenfor terapirommet på lang lang tid, og tenker at jeg har stagnert. Jeg er og har alltid vært veldig middelmådig i terapirommet, og åpner meg aldri helt opp, og er generelt sparsommelig med fremskritt. Har ikke fått noen indikasjoner fra psykiater på at vi nærmer oss slutten av behandling, heller andre veien.

Jeg klarer å regulere sinne, er ikke voldelig og har heller ingen historikk på dette. Aldri hatt psykoser. Vil tro at jeg har i overkant narsissistiske trekk (sårbar narsissist), og har begynt å spekulere i om det er de trekkene som gjør at jeg fortsatt har ukentlige samtaler. Det har begynt å oppta tankene mine, at de nå kanskje prøver å avdekke om jeg egentlig har en personlighetsforstyrrelse. At jeg faktisk er en narsissist (eller at de mistenker at jeg er en psykopat) og ved å være i behandling så tenker de at det demper faren for at jeg er ødeleggende for andre. 

Et annet alternativ jeg har tenkt på er at jeg er et avbrekk de fyller timeplanen sin med, på dager med tunge pasienter. Jeg er ikke en spesielt "likendes" person, men jeg har lite heavy greier i bagasjen og jeg er aldri utagerende eller gir utløp for voldsomme følelser i terapirommet. 

Hva er det som gjør at enkelte kan gå i åresvis på dps uten å være blant de psykeste? Ei heller "flinkeste" på fremskritt? Kan man bli oppfattet som farlig uten at man får noen form for beskjeder om dette?

ps. Dette er ikke tanker jeg tør å diskutere med psykiateren.

Beklager langt innlegg!

(Håper ikke innlegget virker provoserende for de av dere som har måtte avslutte behandlingen for tidlig. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg får hjelp, selv om det kanskje ikke fremstår slik, og tar det ikke for gitt)

 

Anonymkode: cbde8...aa2

Kan du ikke bare spørre dem da?  

Anonymkode: 17511...372

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har alltid trodd at psykiatere kun tilbyr oppfølging i forhold til medisinering mens psykologene tilbyr samtaleterapi? Er du sikker på at det er samtaleterapi du har da?

Angående det du lurte på så kan det vel ha litt med hvor en bor også. Er det mange søkere jo psykere må en være for å få gå der. Bor du på en liten plass?

Anonymkode: 112f7...bf8

Ja, samtaleterapi en gang i uka. 

Bor i en mellomstor by (50.000+ innbyggere), men har ikke sjekket opp i noe statistikk for søkere og avslag. Har to venner som var innom dps for utredning før de ble overført til privatpraktiserende m. avtale.

Anonymkode: cbde8...aa2

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke bare spørre dem da?  

Anonymkode: 17511...372

hehe..

tørr ikke.

Anonymkode: cbde8...aa2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

hehe..

tørr ikke.

Anonymkode: cbde8...aa2

Fordi? Hva er det verste som kan skje? 

Anonymkode: 17511...372

[FjellOgDalar]

Jeg tenker det er litt dårlig praksis ikke å være klar på hva man vil finne ut av. En god behandler bør fortelle om hvor hen tenker at skoen trykker. Det være seg depresjon, personlighetsforstyrrelser eller angstlidelser. På meg virker det som du har ganske mange plagsomme tanker rundt hva som egentlig kan være galt, og at psykiateren holder noe tilbake. Dermed tenker jeg at det er viktig for utbyttet av terapien at dere har en tydelig dialog rundt hvor dere har hverandre. Hva med å printe ut innlegget ditt til psykiateren din? Kanskje er det skummelt, men jeg tror det kan være vel verdt det. 

[Camilla80]

Jeg har gått i behandling, samtaleterapi i 20 år nå. Det  har aldri vært spørsmål om å avslutte behandlingen. Riktignok skal det sies at jeg har noen diagnoser å jobbe med da. Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse med  kronisk forhøyet selvmordsproblematikk, ADD, PTSD, generell og sosial angst og depresjon. Drevet mye med rus og selvskading også. Nå har jeg tatt en pause i terapien, var så lei. Men terapeuten ringer meg likevel innimellom og er veldig klar på at jeg kan få time når jeg vil. Vet ikke om dette er pga. diagnosene eller rusproplematikken..? Er rusfri nå, bruker metadon.