Er dette vanlig ved psykisk lidelse?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt psykiske plager men vokste opp i en tid da man ikke snakket om slikt. Jeg var snill og lydig mot mine foreldre og alltid opptatt av å gjøre dem fornøyd. Som voksen levde jeg i åresvis med psykiske utfordringer og en svært travel og utfordrende hverdag med jobb og familie. Man var i en slags omsorgs og hjelpefunksjon både på jobb og privat. Alltid følsom for andres behov og styrt av andres ønsker. For noen år siden ble mine psykiske plager mye verre og jeg ble uføretrygdet pga psykisk lidelse. Problemet mitt er at jeg blir deprimert og grubler når jeg er for mye alene men jeg får også angst når jeg er sammen med folk. Jeg kan ikke sitte i samme rom som min mann, mine barn eller familie uten å føle sterk uro. Klarer ikke å slappe av. Blir sliten og får nesten panikk ved lengre samtaler. Hva skal jeg gjøre. Hvorfor klarer jeg ikke å slappe av selv med mine nærmeste rundt meg?. Jeg føler et sterkt behov for å være i fred men samtidig takler jeg dårlig å være alene.Er dette normalt ved angstlidelser og depresjon eller er det en form for utbrenthet ? 
 

Anonymkode: f7f02...9dc

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen. Denne artikkelen belyser min opplevelse, diagnose og tilstand presist. 
 

https://psykologisk.no/2018/05/en-overveldende-forlatthetsfolelse/?fbclid=IwAR3A1xRfDHPhMxqDVO0l4BhkwKVUhY-zH2iT_SWgSgUXvsyi5qq5eP0PYCU

Anonymkode: 5fcc7...2ca

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg godt igjen. Denne artikkelen belyser min opplevelse, diagnose og tilstand presist. 
 

https://psykologisk.no/2018/05/en-overveldende-forlatthetsfolelse/?fbclid=IwAR3A1xRfDHPhMxqDVO0l4BhkwKVUhY-zH2iT_SWgSgUXvsyi5qq5eP0PYCU

Anonymkode: 5fcc7...2ca

De tre kasusene som presenteres i artikkelen, var i alle fall i stand til å ta høyere utdanning og å være i arbeid. Jeg var/er ikke i stand til det. 

Anonymkode: 21628...a8f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De tre kasusene som presenteres i artikkelen, var i alle fall i stand til å ta høyere utdanning og å være i arbeid. Jeg var/er ikke i stand til det. 

Anonymkode: 21628...a8f

Var det alt du fikk ut av artikkelen?

Det er jo ikke akkurat et symptom å ikke ta høyere utdanning. Å fungere tilfredsstillende i jobb vil jeg si er sidestilt med å fullføre høyere utdanning når det gjelder helse.

Anonymkode: 5fcc7...2ca

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg godt igjen. Denne artikkelen belyser min opplevelse, diagnose og tilstand presist. 
 

https://psykologisk.no/2018/05/en-overveldende-forlatthetsfolelse/?fbclid=IwAR3A1xRfDHPhMxqDVO0l4BhkwKVUhY-zH2iT_SWgSgUXvsyi5qq5eP0PYCU

Anonymkode: 5fcc7...2ca

Ts her. Interessant dette. Og jeg kan relatere meg til mye av det . Tror det er en lang prossess hos en psykolog å nøste opp dette for min del. Må tenke litt over det som står der. Selv om jeg har blitt utsatt for overgrep av min far var manglende følelsesmessig  støtte fra mor det som plager meg mest. Det å leve på siden av  seg selv på en måte. Å ikke bli hørt og ikke kunne snakke om hva jeg tenkte, følte eller drømte om. At de krevde blind lydighet og ikke ville høre på mine meninger. Jeg spilte på en måte en annen person enn jeg var. Jeg er er likevel glad i de, de visste ikke bedre. 

Anonymkode: f7f02...9dc

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å fungere tilfredsstillende i jobb vil jeg si er sidestilt med å fullføre høyere utdanning når det gjelder helse.

Nettopp. 

De som ikke greier noen av delene pga psykiske skader som følge av vanskelig barndom/oppvekst, altså de som er blitt uføre som følge av det, har det verre. Uten at jeg ønsker at dette skal bli en diskusjon og en konkurranse om hvem som har eller har hatt det verst, så synes jeg at det sier seg selv. 

Anonymkode: 21628...a8f

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp. 

De som ikke greier noen av delene pga psykiske skader som følge av vanskelig barndom/oppvekst, altså de som er blitt uføre som følge av det, har det verre. Uten at jeg ønsker at dette skal bli en diskusjon og en konkurranse om hvem som har eller har hatt det verst, så synes jeg at det sier seg selv. 

Anonymkode: 21628...a8f

Ts her. Hvis det kan være noe trøst så har du sikkert hatt det mye verre enn meg men det gjør ikke min smerte ubetydelig. Jeg har høyskoleutdannelse og hadde høy status i mitt yrke. Det var i min ungdom utenkelig å ikke jobbe eller så skamfullt å ha en psykisk lidelse at man ikke ville innrømme det for noen. Da jeg senere ble så dårlig at jeg ikke fungerte lenger tenkte jeg ikke  på psykiatrisk hjelp eller uføretrygd. Jeg tenkte selvmord som eneste løsning. 

Anonymkode: f7f02...9dc

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp. 

De som ikke greier noen av delene pga psykiske skader som følge av vanskelig barndom/oppvekst, altså de som er blitt uføre som følge av det, har det verre. Uten at jeg ønsker at dette skal bli en diskusjon og en konkurranse om hvem som har eller har hatt det verst, så synes jeg at det sier seg selv. 

Anonymkode: 21628...a8f

Jeg har høyere utdanning, har stått i jobb i mange år, jeg har familie og venner. Like fullt er jeg ufør, ofte med høyt lidelsestrykk og tilsvarende lavt funksjonsnivå. Man kan ha ressurser, men likevel ha det like ille som de som aldri engang kom inn i arbeidslivet. Det er totalt fånyttes å søke seierspallen som «den som har det verst». 

Anonymkode: 5fcc7...2ca

[Glitter]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har høyere utdanning, har stått i jobb i mange år, jeg har familie og venner. Like fullt er jeg ufør, ofte med høyt lidelsestrykk og tilsvarende lavt funksjonsnivå. Man kan ha ressurser, men likevel ha det like ille som de som aldri engang kom inn i arbeidslivet. Det er totalt fånyttes å søke seierspallen som «den som har det verst». 

Anonymkode: 5fcc7...2ca

Enig i denne. Det kommer aldri noe nyttig ut av å betvile andres lidelse og framheve sin egen. 

Synes det var en bra artikkel postet lenger opp. Kjente meg igjen i mye. 

[XbellaX]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid hatt psykiske plager men vokste opp i en tid da man ikke snakket om slikt. Jeg var snill og lydig mot mine foreldre og alltid opptatt av å gjøre dem fornøyd. Som voksen levde jeg i åresvis med psykiske utfordringer og en svært travel og utfordrende hverdag med jobb og familie. Man var i en slags omsorgs og hjelpefunksjon både på jobb og privat. Alltid følsom for andres behov og styrt av andres ønsker. For noen år siden ble mine psykiske plager mye verre og jeg ble uføretrygdet pga psykisk lidelse. Problemet mitt er at jeg blir deprimert og grubler når jeg er for mye alene men jeg får også angst når jeg er sammen med folk. Jeg kan ikke sitte i samme rom som min mann, mine barn eller familie uten å føle sterk uro. Klarer ikke å slappe av. Blir sliten og får nesten panikk ved lengre samtaler. Hva skal jeg gjøre. Hvorfor klarer jeg ikke å slappe av selv med mine nærmeste rundt meg?. Jeg føler et sterkt behov for å være i fred men samtidig takler jeg dårlig å være alene.Er dette normalt ved angstlidelser og depresjon eller er det en form for utbrenthet ? 
 

Anonymkode: f7f02...9dc

Jeg synes du skal legge vekk tankene om utbrenthet. Ambivalens er helt vanlig både ved angst og depresjon. Jeg forstår det enda bedre når du senere skriver at du også har opplevd overgrep i kombinasjon med manglende støtte fra den andre pårørende.