Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne egentlig. Saken er den at jeg vet jeg er ond. Sjeldent utad, men jeg har veldig mange dårlige tanker om andre og meg selv. Dette varierer så klart litt med hvordan mitt eget humør er, men sannheten er at jeg er stygg med andre og meg selv i hodet mitt. Jeg har blitt mer bevisst på dette i det senere og prøver å kjefte på meg selv når det skjer. Jeg forstår ikke hva som er galt med meg. Og ting andre ser på som sykt og unormalt veksler jeg mellom å normalisere, til å syntes det er helt forferdelig. Jeg har samtaler med psykiatrisk sykepleier, men sliter med å åpne meg, da jeg tenker at det er vanskelig å skulle hjelpe en person man syntes er ond. Noen dager klarer jeg å leve med meg selv, andre dager er jeg full av dårlig samvittighet/angst over hvem jeg er. Skal sies at jeg sliter med panikkangst og har mange tanker om døden generelt. Jeg tror panikkangsten kommer fordi jeg innerst inne vet jeg er ond og at jeg føler jeg fortjener døden. Jeg vil gjerne åpne meg for den psykiatriske sykepleieren, men er veldig redd for hva hun kommer til å tenke om meg og at hennes reaksjon bare vil bekrefte mitt dårlige selvbilde, som jeg har vært med på å forme selv. Hvordan åpner man seg når en del av en er livredd for konsekvensene? Jeg vil ikke være ond. 

Takk hvis du har giddet å lese hele innlegget. 

Anonymkode: 487ca...776

[AnonymBruker]

Tror ikke alle bare er snille og englete hver dag. 

Anonymkode: ab331...b70

[XbellaX]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne egentlig. Saken er den at jeg vet jeg er ond. Sjeldent utad, men jeg har veldig mange dårlige tanker om andre og meg selv. Dette varierer så klart litt med hvordan mitt eget humør er, men sannheten er at jeg er stygg med andre og meg selv i hodet mitt. Jeg har blitt mer bevisst på dette i det senere og prøver å kjefte på meg selv når det skjer. Jeg forstår ikke hva som er galt med meg. Og ting andre ser på som sykt og unormalt veksler jeg mellom å normalisere, til å syntes det er helt forferdelig. Jeg har samtaler med psykiatrisk sykepleier, men sliter med å åpne meg, da jeg tenker at det er vanskelig å skulle hjelpe en person man syntes er ond. Noen dager klarer jeg å leve med meg selv, andre dager er jeg full av dårlig samvittighet/angst over hvem jeg er. Skal sies at jeg sliter med panikkangst og har mange tanker om døden generelt. Jeg tror panikkangsten kommer fordi jeg innerst inne vet jeg er ond og at jeg føler jeg fortjener døden. Jeg vil gjerne åpne meg for den psykiatriske sykepleieren, men er veldig redd for hva hun kommer til å tenke om meg og at hennes reaksjon bare vil bekrefte mitt dårlige selvbilde, som jeg har vært med på å forme selv. Hvordan åpner man seg når en del av en er livredd for konsekvensene? Jeg vil ikke være ond. 

Takk hvis du har giddet å lese hele innlegget. 

Anonymkode: 487ca...776

Dette handler ikke om ondskap i det hele tatt, det handler om at du er syk. Slike tanker er det veldig mange flere enn du som har, det er sykdom og du kan få hjelp om du våger å sette døren litt på gløtt for de som skal hjelpe deg. Sykepleieren er vant til tanker som dette, dersom hun har litt erfaring har hun møtt mange slike som deg.

[Glitter]

Jeg tror ikke du er en ond person bare pga tanker. I så fall er jeg en drapsperson da jeg har hatt sterke drapstanker mot en som nesten drepte meg for to år siden. Men det er jeg ikke. For jeg har ikke handlet på de tankene.