Jeg bare ødelegger for meg selv

[Glitter]

På 5.3.2020 den 23.52, frosken skrev:

Jeg er uenig i at hvorvidt man går på jobb eller ikke, nødvendigvis sier noe om hvor vanskelig man har det psykisk? Noen går på jobb omtrent uansett hvor vondt de har det, andre har mye lavere terskel for å gi opp jobb. 

Det er jeg enig i. Jeg klamret meg til jobben og gikk på jobb fram til dagen jeg for første gang ble akuttinnlagt. Prøvde å komme meg tilbake også da jobben var veldig viktig for meg. Jeg klarte ikke det da, men det er ikke poenget. Jeg var alvorlig deprimert og fortsatte å gå på jobb lenge før kroppen sa stopp  

[AnonymBruker]

betyr det at jeg går på jobb med migrene diagnostisert av nevrolog at jeg overdriver også denne lidelsen slik noen her mener jeg  overdriver min psykiske smerte? 

Anonymkode: 55b73...599

[Gjest Fastnick]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

betyr det at jeg går på jobb med migrene diagnostisert av nevrolog at jeg overdriver også denne lidelsen slik noen her mener jeg  overdriver min psykiske smerte? 

Anonymkode: 55b73...599

Det er vel ingen her som kan si om du overdriver eller ikke. Det er du som kjenner deg selv best! 

Men jeg tenker jo at du må være et usedvanlig sterkt og tøft menneske som klarer å dra på jobb med f. eks migrene! Nå har ikke jeg migrene selv og vet ikke så mye om det heller. Det jeg har hørt om er nok den verste varianten av migrene, og da greier man ikke annet enn å ligge stille i et mørkt rom med spybøtta ved siden av seg.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid presset meg veldig hardt. Helt siden jeg var barn. Jeg så min mor bli både voldtatt, slått og truet med kniv mange ganger som barn. Likevel gikk jeg på skolen, og jeg sa ikke noe til noen. 
Da jeg selv fikk barn stilte jeg opp på både foreldremøter og andre sosiale ting til tross for både sosial angst og unnvikende pf. 
Da jeg var alvorlig deprimert med en score på over 50 på madrs test gjort av lege i spesialisering kjørte jeg 90 mil t/r ca 20 ganger for behandling og var alene med små barn. Min styrke er vel at jeg skjuler følelser og reakasjoner godt og derfor fungerer godt utad. Jeg ble ikke en gang tatt på alvor da jeg søkte hjelp første gang fordi det ikke vistes på meg. 
Jeg gikk til psykomotorisk fysio i ett år som til slutt ga opp fordi hun ikke nådde gjennom rustningen som hun sa. 
Men ja, jeg overdriver vel min psykiske smerte til tross for diagnoser satt av spesialister. Så jeg kan bare ta meg sammen. 

Anonymkode: 55b73...599

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid presset meg veldig hardt. Helt siden jeg var barn. Jeg så min mor bli både voldtatt, slått og truet med kniv mange ganger som barn. Likevel gikk jeg på skolen, og jeg sa ikke noe til noen. 
Da jeg selv fikk barn stilte jeg opp på både foreldremøter og andre sosiale ting til tross for både sosial angst og unnvikende pf. 
Da jeg var alvorlig deprimert med en score på over 50 på madrs test gjort av lege i spesialisering kjørte jeg 90 mil t/r ca 20 ganger for behandling og var alene med små barn. Min styrke er vel at jeg skjuler følelser og reakasjoner godt og derfor fungerer godt utad. Jeg ble ikke en gang tatt på alvor da jeg søkte hjelp første gang fordi det ikke vistes på meg. 
Jeg gikk til psykomotorisk fysio i ett år som til slutt ga opp fordi hun ikke nådde gjennom rustningen som hun sa. 
Men ja, jeg overdriver vel min psykiske smerte til tross for diagnoser satt av spesialister. Så jeg kan bare ta meg sammen. 

Anonymkode: 55b73...599

... Fordi jeg klarer å gå på jobb. 
For meg er jobb et fristed, og det har tvunget tanker og følelser utover og på andre/andre ting enn meg selv. For meg har det vært viktig terapi. 

Anonymkode: 55b73...599