Skille diagnose og meg selv

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg har følt at livet ikke er verdt å leve ofte er fordi jeg føler at UANSETT hva jeg gjør så er det annerledes (negativt) mot at når andre gjør det. 
Er jeg deprimert så er det diagnosen, er jeg lykkelig/føler meg glad så er jeg bare rar. 
Jeg føler meg oppegående, tankekjøret er borte etter at jeg startet med medisin. Jeg gjør ting av meg selv, ser andre foran meg og evner mer å se andre. Tar mer kontakt med folk. Er interessert i å tjene penger og jobbe, bidra.

Men en liten redsel er i meg. At hjernen skal jobbe seg tilbake til den jeg var. 
Leste nettopp om ei mor med en autistisk sønn. Og så begynner jeg egnelitg å lure på om autister selv tror de virkelig normale men så er de bare rare? Eller er de klar over at de ikke er som andre?

Det ser jo ut til at de evner å se mote, utseende og slik? Men hvordan vet man hvor mye autisme man egentlig har?

Gleden min over livet blir noen ganger bare borte. Fordi jeg tror at jeg kanskje bare selv tror jeg er verdt noe/synes jeg ser grei ut og er normal? Mens det faktisk er umulig å bli det?

hva tror du

Anonymkode: ee6e7...fac