Går på nåler

[AnonymBruker]

Det er midt i påska og jeg har det forferdelig. Jeg sliter psykisk, og samboeren min har forandret seg siste månedene og jeg føler hn ikke er snill med meg. Jeg går på nåler hele tiden og har begynt å skjelve i kroppen. Jeg kan ikke dra til foreldrene mine heller, far er forkjølt og jeg må unngå smitte. Jeg føler meg fanget. Er likevel livredd for å bli forlatt. Hn sier jeg lever i en fantasiverden når jeg sier jeg føler hn ikke er snill med meg. Jeg lurer på om dette er min psykiske lidelse eller dette er reelt. Jeg har voldsom angst. Og det magre "hjelpeapparatet " mitt er jo i ferie, ingen hjelp på legevakta, og jeg klarer ikke be hn flytte ut, er livredd for å miste hn. Før var hn en veldig snill og god person. Jeg forstår så lite. Kanskje det bare er meg. 

Anonymkode: 5745d...2e5

[kupton]

I tillegg til å føle, må du vel kunne si noe mer konkret om hvordan han evt ikke er snill. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, kupton skrev:

I tillegg til å føle, må du vel kunne si noe mer konkret om hvordan han evt ikke er snill. 

Skal prøve. Det kan høres ut som bagateller, og jeg har kanskje pms nå. I sted ble han sur fordi jeg ikke ble med på tur. Han drar hasj i hus uten å si noe på forhånd og sløver/sover i tre døgn. Jeg har også slitt med rus, og jeg liker ikke at han forandrer seg. Har sagt det til han, men ingen forståelse. Han blir sur når han ikke får kjøpe seg en genser før påske, når vi har lite å rutte med. Han har blitt mer sint og mindre empatisk. Han styrer tv'en totalt, jeg får ikke slippe til. Og når jeg for én gangs skyld ser på noe, er programmet "dumt". Ofte når han blir sur, så kan han nekte å snakke med meg. Han truer ofte med å gå fra meg og han vet det er mitt svake punkt. Han ser tv med lydnivået på full guffe hele tiden og tar lite hensyn til at jeg sliter med høye lyder. 

Jeg prøver å prate med han, men han vil ikke forstå meg. 

Jeg vet at jeg ikke har vært lett å leve med. Men jeg vet at jeg har blitt bedre. For jeg prøver. Det er trist at han som var så snill mot meg, har forandret seg. Dette skjedde når han gikk ned på medisiner. Han har bipolar 2 lidelse og traumer. 

Jeg har sikkert pms nå, da pleier jeg å bli veldig paranoid. Men samtidig reagerer jeg mer og mer med frykt over minst et halvt år. Som sagt sier han jeg lever i en fantasiverden. Jeg sa at jeg synes det er ubehagelig at han ble sur fordi jeg ikke ble med på tur. Da sier han at det var da, ikke nå, så han forstår ikke hvorfor jeg henger meg opp i det nå.

Jeg er veldig trist og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg her i leiligheten. Jeg kommer ikke unna frykten noen plass. Ofte lurer jeg på om jeg feiltolker. Det har vært hovedproblemet mitt i veldig mange år. Han pleier ikke dra hasj med i hus til vanlig men det skjer en sjelden gang. Jeg blir utrygg av det og har før slitt med rus. 

Før var han mitt trygge tilholdssted og anker, han har hjulpet meg mye opp gjennom og alltid vært der for meg. Han har lyttet til hva jeg har sagt og respektert meg. Nå prater han mer til meg enn med meg. Og om det som opptar han. Jeg sliter mye men føler jeg bare tar i mot det han mener om ting. Han er mye irritert og sint og kan nå fortelle at han alltid har slitt med det. Men han var bedre da han gikk på høyere dose seroquel. Bakdelen ved det var at han sov mye. Jeg har sagt til han om han ikke ønsker å gå littegrann opp på Seroquelen igjen, for det både sier han hjelper mot sinnet, og det ser jeg. Men det tror jeg ikke han er villig til. 

Anonymkode: 5745d...2e5

[AnonymBruker]

Må legge til at vi fremdeles kan prate godt sammen om han er i humør til det. Han har gode sider og. 

Men så gir han meg lite fysisk kontakt noe jeg savnet lenge. Han sier det ikke er min skyld, men medisinene han fremdeles går på. 

Anonymkode: 5745d...2e5

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det mest alvorlige/spesielle er å sove/sløve 3 døgn pga rus. Litt ukjent verden for meg, for det har kanskje med sykdom å gjøre også?

Resten er litt mer typisk korona-brakkesyke, og det går litt begge veier. Det er positivt at han vil ha deg med på tur f.eks. Det er positivt at han sier det er medisinene og ikke din skyld at det er lite fysisk kontakt. Han innrømmer selv at han er sint, og legger ikke skylden på deg. Det er jo en slags dialog. Det er ikke det aller verste forholdet jeg har hørt om. 

[kupton]

Det virker som om dere har fått litt nok av hverandre for tiden. Hva gjør dere bortsett fra å være hjemme sammen? Er dere i arbeid? Er dere ute på noe, sammen eller alene?

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg synes det mest alvorlige/spesielle er å sove/sløve 3 døgn pga rus. Litt ukjent verden for meg, for det har kanskje med sykdom å gjøre også?

Resten er litt mer typisk korona-brakkesyke, og det går litt begge veier. Det er positivt at han vil ha deg med på tur f.eks. Det er positivt at han sier det er medisinene og ikke din skyld at det er lite fysisk kontakt. Han innrømmer selv at han er sint, og legger ikke skylden på deg. Det er jo en slags dialog. Det er ikke det aller verste forholdet jeg har hørt om. 

Jeg tenker at jeg sliter og ofte er depressiv. Han synes jeg syter og klager og der har jeg klart å skjerpe meg. Han legger ikke skylden på at han sliter med sinne på meg, men når han blir sint eller irritert så synes jeg at han er altfor skråsikker på at alt er min feil. Men når jeg har det bedre så fungerer vi fint sammen på en del måter. Da kan vi prate om det og da innrømmer han at han sliter med sinne. 

Anonymkode: 5745d...2e5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, kupton skrev:

Det virker som om dere har fått litt nok av hverandre for tiden. Hva gjør dere bortsett fra å være hjemme sammen? Er dere i arbeid? Er dere ute på noe, sammen eller alene?

Vi er nok altfor mye sammen i disse corona-tider, og ingen av oss jobber. Vi besøker ingen til vanlig og iallefall ikke nå. Jeg har vært mer ute på ting enn han. Han er så og si alltid hjemme. Men han har en del planer, som er mål for han om å på ulike måter komme seg mer ut. Jeg har også ting i gjære, som et opphold på et rehabiliteringssenter for fysisk trening. Men alt blir satt på vent i disse tider. Jeg prøver å gå en liten tur alene hver dag. I dag ble faren min testet for corona, han får vite svaret i morgen. Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke kan besøke de eller en venninne jeg har. 

Anonymkode: 5745d...2e5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi er nok altfor mye sammen i disse corona-tider, og ingen av oss jobber. Vi besøker ingen til vanlig og iallefall ikke nå. Jeg har vært mer ute på ting enn han. Han er så og si alltid hjemme. Men han har en del planer, som er mål for han om å på ulike måter komme seg mer ut. Jeg har også ting i gjære, som et opphold på et rehabiliteringssenter for fysisk trening. Men alt blir satt på vent i disse tider. Jeg prøver å gå en liten tur alene hver dag. I dag ble faren min testet for corona, han får vite svaret i morgen. Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke kan besøke de eller en venninne jeg har. 

Anonymkode: 5745d...2e5

Det høres ut som en liten jobb hadde vært godt for deg. Hva er grunnen til at du ikke jobber? Utifra det du skriver virker du ihvertfall oppegående og velfungerende nok til å klare en jobb når du klarer alt det andre du er ute å farter på.

Anonymkode: 181af...a83

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som en liten jobb hadde vært godt for deg. Hva er grunnen til at du ikke jobber? Utifra det du skriver virker du ihvertfall oppegående og velfungerende nok til å klare en jobb når du klarer alt det andre du er ute å farter på.

Anonymkode: 181af...a83

Det med farting var fysio, behandling og praksisplass på en skole. Jeg var på vei tilbake til et slags liv, som jeg har arbeidet hardt for, før alt stoppet opp pga corona.

Anonymkode: 5745d...2e5

[Glitter]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som en liten jobb hadde vært godt for deg. Hva er grunnen til at du ikke jobber? Utifra det du skriver virker du ihvertfall oppegående og velfungerende nok til å klare en jobb når du klarer alt det andre du er ute å farter på.

Anonymkode: 181af...a83

Så du mener at alle som ikke klarer å jobbe kun skal klare å ligge under dyna? 

Man kan være fungerende på enkelte områder, men likevel ha diverse utfordringer som totalt sett gjør det vanskelig å jobbe. Men litt jobbing er bedre enn ingen, men da er det for egen trivsel og livskvalitet jeg tenker bør være motivasjonen. Det er i hvert fall derfor jeg selv håper jeg kan jobbe litt i framtiden. Selv om det begynner å se ut som at enkelte av de som følger meg opp ikke tror det går. Jeg velger å forholde meg til de som tror det er mulig, selv om det kan ta noen år.

Den tankegangen du virker til å ha framstår for meg som litt enkel. TS gjør helt sikkert det hun kan for å klare å komme seg ut i samfunnet litt igjen. Noe hun også skrev lenger opp.