Hva skal jeg gjøre?Noen råd NHD!??

[Gjest (ikke undertegnet)]

Dagen starta med at jeg stod opp (halv 7, som vanlig). Jeg var så sint, fordi jeg var trøtt og ville sove videre, at jeg kasta puta i veggen. Hehe.....jeg høres kanskje ut som om jeg er helt teit (og jeg er vel kanskje det også....men).

Måtte på skolen idag, pga. tentamen.

Oppgaven vi fikk var noe dritt. Vanskelig synes jeg. Men jeg håper jeg får iallefall en 4'er da, da skal jeg være fornøyd. Synes jeg fortjener såpass.

Uansett.....nok om det.

På vei hjem traff jeg på ei jeg kjenner. Vi begynte å snakke om noe som stod i avisen. Det gjaldt noe med at "hvor mange kranser på kisten ved en begravelse". Vi snakka litt om dette.Greit nok, gjorde ikke noe det. Helt ok å snakke om det. Men så begynte vi å snakke om noe som hendte i januar i fjor. Da var det nemlig en dame i nabolaget, som jeg hadde mye kontakt med for et par år siden (før det ble mye styr mellom familiene våres) som tok livet sitt. Og jeg vet hvordan hun gjorde det (uten å si noe mer om det).

Uansett.....jeg tenker mye på det, men har hatt noen (fantastiske) måneder hvor jeg ikke har tenkt særlig over det. Hvor jeg har hatt "fri" fra alle spm. og tanker rundt hele greia. Men idag så dukka det opp igjen. Vi skulle aldri snakka om det. Hvorfor? Hvorfor måtte jeg bli minnet på det igjen, når jeg akkurat har klart å "glemt"/kommet over det? Hvorfor klarer jeg ikke å bearbeide det skikkelig, slik at jeg ikke blir deprimert når det snakkes om dette.

Jeg har så vondt inni meg. Har mest lysst å gråte, men klarer ikke. Virker som om tårene har tørket inn.

Hvorfor kan jeg ikke bare glemme hele greia og bli ferdig med det?? Er det mulig? Har du, Nils Håvard, noen råd på hvordan jeg kan gå fram (for å "glemme" dette)???

På onsdag har jeg innlevering på skolen. Neeeeeeiiii.....og jeg SLITER (for å si det mildt). Er ikke kommet halveis en gang med det jeg skal levere, og ikke orker jeg å begynne på det en gang.

Tiltakslyssten min dette skoleåret har vært omtrent lik null (ikke langt ifra iallefall). Orker ikke å gjøre særlig, og ikke orker jeg å begynne på ting heller. Skolen er rett og slett bare et stort ork, selv om jeg går hver dag (*kremt* finnes dager hvor jeg har "skulka" fordi jeg ikke har orka å gå på skolen), og virker blid og fornøyd utenpå.

Har så lysst å dø akkurat nå. Frister meg sånn å......¤/%?(=#)`=?......ja du skulle bare visst. Jeg vil så gjerne dø, men samtidig så vil jeg ikke likevel. Samtidig vil jeg fortsette å leve.

Klarer ikke å se noe mening med livet. Det er så uintressant og kjedelig. Hva er vits i å leve da??? Samtidig så ser jeg ikke vitsen i det å dø. Tenker og synes det samme der. Så jeg er ganske forvirra og usikker for tiden. Og det er så fælt. Da er det egentlig bedre å enten ville enten det ene eller andre (visst du forstår hva jeg mener).

Jeg er redd jeg er på vei nedover igjen :-( og dette er IKKE bra. For er jeg nede/deprimert så kan jeg bli ganske deppresiv.

Har hatt det sånn i ca. 2,5 år nå, mer eller mindre. Men det har gått mye opp og ned.

Skal til BUP på fredag. Der skal de ta sånn utgreiing på meg, for å finne ut hva som evnt. feiler meg, og evnt. hvilken behandling jeg trenger videre. Greit nok det, gleder meg til å begynne der. Men likevel så er jeg nok redd de ikke kan gjøre særlig med meg og det jeg sliter med (har ikke så mye tro på det, for å si det sånn). De kan jo ikke forandre på tankene mine, og bestemme hva jeg skal tenke......(for å si det sånn). Eller kan de det (og da mener jeg ikke bokstavelig talt, hvis du forstod hva jeg mente med hele greia).

Nei *SUKK!* nå er du, NHD, sikkert drittlei av å lese/høre på dette, så jeg skal ikke skrive mere. Men håper så inderlig du kan svare.

For det jeg lurer på: hva kan jeg gjøre for å få det bedre, og for å kvitte meg med selvmordstankene som jeg tenker så ofte på????

Jeg trenger hjeeeeeeelp.......!!!!