Må rive opp røttene for å få det livet jeg vil

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst hos en fin og samlet familie. Mens jeg vokste opp og før sosiale media kom og den moderne levemåten så var vi samlet nesten hele tiden. Ingen rus eller tull heller. Alle i jobb, ikke noe jag etter dyre klær, bil, hus osv..ikke slik fasadejag vi har i dag. Alt avslappet og vi var sosiale og bodde nær hverandre.

Ble tenåring og kjente en rastløshet, ville oppleve noe annet. Filmer gjorde at jeg fikk en drøm om USA, men dette opplever nok de fleste. Hadde liksom ikke så behov for å reise og var fornøyd med det jeg hadde der jeg var, tenkte livet var langt enda og jeg har god tid. Flyttet for å starte på videregående. Så startet jeg på folkehøgskole og traff folk fra hele landet.

Flyttet etter hvert og av forskjellige grunner til forskjellige byer i Norge. Oslo til slutt og dette var der jeg likte meg best. Er der alle havner når de får jobb ofte. Noen flytter tilbake til hjemstedet men noen blir værende. Hadde også enkelte venner både fra folkehøgskolen og andre steder der.

Så flyttet jeg av en grunn som er irrelevant her. Men har lyst å tilbake. Nå bor ikke lenger så nange av vennene mine der lenger da noen flytter pga jobb og studier. Noen har fått seg kjæreste de har flyttet til og noen kommer ikk tilbake til Oslo. 
 

Saken er at jeg føler meg veldig ensom med å stå så fast. Jeg skulle egentlig flytte til Oslo, men så kom Corona og ingenting ble av. Jeg lider ikke og har fått meg midlertidig deltidsjobb her i hjembygda. Men jeg føler meg bare veldig ensom. De andre vennene mine eller tidligere vennene bor i byer og/eller er fra Oslo. De har nettverk å komme tilbake til der. Jeg har liksom bare familien min her. Hadde aldri særlig mye venner her og de bor ikke engang her mange av de. Har kontakt med 2. 
Alt er egentlig perfekt for meg her, mtp familien og forholdet. Problemet er at jeg føler jeg er vokst opp i feil kultur og på feil sted. Rett og slett feil miljø. 
 

Ser alltid for meg åssen dette her ville vært om vi bodde i Oslo- området. Ikke så forbannet langt til all ting. Her jeg bor går det knapt kollektivtransport. Nærmeste flyplass er milevis unna. 
 

Jeg rakk å bli litt kjent med enkelte fra utlandet mens jeg bodde både i Oslo og var i utlandet. Disse gjør karriere eller jobber i Europas største byer. Jeg føler jeg er stuck i gokk. 
Mulig det er manges drøm å ha det som meg. Trygg oppvekst, stabil familie, stor slekt, 3 søsken hvor 2 bor hjemme enda. Onkler, tanter og kusiner nesten er naboer. For meg er dette for trangt. Jeg skulle så ønske jeg hadde slekt i utlandet så jeg kunne besøke de, oppleve mer av andre kulturer og språk. 
 

Beklager om det var langt

Anonymkode: 79587...d08

[AnonymBruker]

Oisann. Jeg skrev av.

Med å rive opp røttene mener jeg at jeg kanskje må finne meg i å være litt ensom til jeg finner en evt partner eller blir kjent med likesinnede... 

jeg har jo på en måte ikke noe nært nettverk noen steder. Folk har stort sett vært forbigående. Når jeg jobber får jeg distrahert meg fra disse tankene, men skal jeg jobbe hele livet for å slippe å leve det da? 
Mange av mine tidligere venner har fått seg kjæreste, snart ferdig utdannet og kjøper seg leilighet sammen da de får seg jobb ved studiene og er nesten garantert jobb når de er ferdige.. 

Jeg er her like singel. Og aner ikke hvordan jeg skal komme i gang med livet mitt.. 

Anonymkode: 79587...d08