Hvordan snakke med behandler om suicidalitet?

[AnonymBruker]

Og bli tatt seriøst? 

Jeg er suicidal. Ønsker ikke oppmerksomhet. Vil ikke bli innlagt. 

Prøver å holde ut. Fokuserer på å gjøre "alt" riktig. Praktiske oppg. Fysisk trening. Bra kosthold. Tar mine BP-medisiner. 

Vil ikke leve mer. Jeg har hatet livet, og hatet meg selv lenge. Årsaken til at jeg enda lever, er noen av mine nærmeste. Jeg har selv erfart at noen jeg kjenner tok livet sitt, og jeg vet hvor sjokkerende og smertefullt det kan føles som gjenværende. Jeg er redd for å påføre andre smerte, og jeg gråter hver dag fordi jeg i det hele tatt vurderer å gjøre noe slikt mot noen.

Samtidig er hatet mot meg selv og smerten av å leve så sterk at jeg er redd for at jeg i et svakt øyeblikk skal ta livet mitt. Jeg er ikke lenger interessert i noe, alt  er meningsløst. Og jeg kjenner ikke lenger kjærlighet til mennesker, og ønsker ikke omgås noen lenger. 

Kan man snakke om slikt? Hjelper det å åpne seg? Jeg har ikke snakket med noen om det. Holder det for meg selv. Er redd for å virke dramatisk, og at det å evt ikke bli tatt seriøst skal forverre situasjonen. For jeg vil prøve å klare meg. Det er bare veldig nære på det motsatte noen ganger. 

Anonymkode: a2a65...f6e

[stjernestøv]

Det er klart du kan og skal snakke om dette med behandleren din, de er jo der for å hjelpe deg og å ta deg seriøst. Du må si det som det er og hvordan du har det, da kan jo behandleren hjelpe deg bedre når personen vet sannheten. 

[Glitter]

Ja dette kan og bør du snakke om. Å lufte disse tankene trenger ikke å føre til noe annet enn at dere prater om det. Altså man kan være suicidal uten å være akutt suicidal og da blir man ikke innlagt med mindre man ønsker det selv. 

For min del er det viktig å få snakket om dette. Hvis jeg bare bærer det alene så vokser det seg større, og det er jo ikke helt heldig. Prøver å holde det ut. 

Hvis du synes det er vanskelig å komme i gang med å si noe om det til behandler så kan det kanskje hjelpe å skrive det ned og gi det til hn?

[aa-k-j]

Vil anbefale deg å snakke om det. Fortell gjerne at du opplever det vanskelig å prate om og hvorfor. 

[Fionys]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og bli tatt seriøst? 

Jeg er suicidal. Ønsker ikke oppmerksomhet. Vil ikke bli innlagt. 

Prøver å holde ut. Fokuserer på å gjøre "alt" riktig. Praktiske oppg. Fysisk trening. Bra kosthold. Tar mine BP-medisiner. 

Vil ikke leve mer. Jeg har hatet livet, og hatet meg selv lenge. Årsaken til at jeg enda lever, er noen av mine nærmeste. Jeg har selv erfart at noen jeg kjenner tok livet sitt, og jeg vet hvor sjokkerende og smertefullt det kan føles som gjenværende. Jeg er redd for å påføre andre smerte, og jeg gråter hver dag fordi jeg i det hele tatt vurderer å gjøre noe slikt mot noen.

Samtidig er hatet mot meg selv og smerten av å leve så sterk at jeg er redd for at jeg i et svakt øyeblikk skal ta livet mitt. Jeg er ikke lenger interessert i noe, alt  er meningsløst. Og jeg kjenner ikke lenger kjærlighet til mennesker, og ønsker ikke omgås noen lenger. 

Kan man snakke om slikt? Hjelper det å åpne seg? Jeg har ikke snakket med noen om det. Holder det for meg selv. Er redd for å virke dramatisk, og at det å evt ikke bli tatt seriøst skal forverre situasjonen. For jeg vil prøve å klare meg. Det er bare veldig nære på det motsatte noen ganger. 

Anonymkode: a2a65...f6e

Synes det er rart at behandleren din ikke har tatt opp det med deg. Min behandler tar det opp så og si i hver time, men kanskje det skyldes mine diagnoser. Siden jeg har snakket om det så har det blitt ufarliggjort å snakke om det, blitt nesten like greit å snakke om som fotball. Du vil bli tatt seriøst hvis du legger det frem på en ordentlig måte. 

Du skriver at du ikke kjenner kjærlighet til mennesker, men i følge det du skriver om lenger opp, det om dine nærmeste, så vil jeg kalle det for kjærlighet. 

 

 

[Stormwind]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og bli tatt seriøst? 

Jeg er suicidal. Ønsker ikke oppmerksomhet. Vil ikke bli innlagt. 

Prøver å holde ut. Fokuserer på å gjøre "alt" riktig. Praktiske oppg. Fysisk trening. Bra kosthold. Tar mine BP-medisiner. 

Vil ikke leve mer. Jeg har hatet livet, og hatet meg selv lenge. Årsaken til at jeg enda lever, er noen av mine nærmeste. Jeg har selv erfart at noen jeg kjenner tok livet sitt, og jeg vet hvor sjokkerende og smertefullt det kan føles som gjenværende. Jeg er redd for å påføre andre smerte, og jeg gråter hver dag fordi jeg i det hele tatt vurderer å gjøre noe slikt mot noen.

Samtidig er hatet mot meg selv og smerten av å leve så sterk at jeg er redd for at jeg i et svakt øyeblikk skal ta livet mitt. Jeg er ikke lenger interessert i noe, alt  er meningsløst. Og jeg kjenner ikke lenger kjærlighet til mennesker, og ønsker ikke omgås noen lenger. 

Kan man snakke om slikt? Hjelper det å åpne seg? Jeg har ikke snakket med noen om det. Holder det for meg selv. Er redd for å virke dramatisk, og at det å evt ikke bli tatt seriøst skal forverre situasjonen. For jeg vil prøve å klare meg. Det er bare veldig nære på det motsatte noen ganger. 

Anonymkode: a2a65...f6e

Hva med å bruke ord som: Akkurat nå opplever jeg livet som vanskelig, jeg kjenner ikke glede i noe, det er ikke verdt alt slitet og strevet...             

Jeg tror nok at behandleren din skjønner hvordan du har det da.