Hvordan komme over han?

[Gjest dolmio]

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Glitter skrev:

Dette kjenner jeg meg helt igjen i, men jeg har aldri tenkt at jeg var forelsket da jeg aldri har hatt noe som helst ønske om å være sammen med han. Men det var absolutt sterke følelser. Og som du sier, tryggheten selv. 

Kaller det for forelskelse fordi jeg aldri har kjent på slike sterke følelser for et menneske noensinne. Det er sterkere enn min relasjon til mine foreldre. Ingenting har noensinne vært sterkere enn dette. 

Anonymkode: df85a...e30

[stjernestøv]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er usikker på om det er forelskelse. Kjenner på sommerfugler i magen hver gang jeg ser han eller skal møte han. Kjenner også på sorg når jeg har forlatt han etter en avtale. Har også de følelsene dere andre har beskrevet. Vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten han. Han er lyspunktet i live mitt. Han er min trygghet og han er den eneste som forstår meg i denne verden. 

Anonymkode: df85a...e30

Akkurat sånn følte jeg det også, som om jeg ikke kunne leve uten henne. Var helt forhekset på en måte, og hun var faktisk den eneste som forsto meg. Er helt utrolig når jeg tenker på det i dag, tror ikke det kunne skjedd nå. Men det skjedde da så jeg forstår deg veldig godt, det er ikke lett med alle de sterke følelsene en får for vedkommende. 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg var ikke forelsket, men jeg ble glad i, og veldig avhengig av psykiateren jeg hadde da jeg var innlagt i syv måneder for tre år siden. Vi hadde veldig god kjemi, endelig var det noen som så meg og som ville hjelpe meg, og dessuten ble han glad i meg også. Det sa han, og han kunne sitte på rommet mitt lenge hvor vi satt og snakket om alt mulig. Så ble dette "oppdaget" og relasjonen ble avsluttet fra "høyere hold". 

Det var grusomt for meg det relasjonsbruddet. Jeg gikk rett inn i ny ustabilitet og jeg sørget skikkelig. 

Men, det gikk jo over. I den grad det kan det. Han kommer alltid til å være spesiell for meg. Jeg tenker på han innimellom og blir glad når jeg treffer han på gata. Da stopper vi og snakker. 

Likevel den smerten og behovet og desperasjonen etter å ha han i livet mitt forsvant gradvis. Etter hvert sluttet det å gjøre vondt og nå er det bare gode minner om en som virkelig prøvde å hjelpe meg. For noen uker siden hadde han bakvakt og jeg var tvangsinnlagt, så han måtte paragrafvurdere meg. Det var som om vi var tilbake til for tre år siden og han kjenner meg fortsatt utrolig godt, men etter samtalen så var det helt greit å "skilles" igjen. Jeg har bare til slutt akseptert at jeg alltid kommer til å være glad i han, men at han ikke er en jeg kan ha i livet mitt. 

Det er ikke uvanlig å få slike følelser du har, men det er nok til det beste at relasjonen avsluttes. Det vil nok gjøre vondt en stund, men det vil gå over. 

Han burde vite bedre enn å gjøre dette mot deg. Du var syk, han gikk langt over grensene for hva som er tillatt. 
 

Anonymkode: 7dce0...109

[Glitter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Han vet ikke om de følelsene. Har holdt det for meg selv. 

Anonymkode: df85a...e30

Huff. Jeg forstår så godt hva du går gjennom nå. Det er veldig vondt. Men det vonde gikk over hos meg. Nå sitter jeg kun med det gode og det tar jeg med meg videre. Det tror jeg vil skje for deg også etter hvert. 

[Glitter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Han burde vite bedre enn å gjøre dette mot deg. Du var syk, han gikk langt over grensene for hva som er tillatt. 
 

Anonymkode: 7dce0...109

Det kan være, men han gjorde det ikke med vilje. Det bare skjedde på en måte. 

[stjernestøv]

6 minutter siden, Glitter skrev:

Nei ikke sant. Jeg synes det er litt pinlig i ettertid. Jeg ble jo "kastet ut" av den akuttposten jeg egentlig hørte til, og ble etter det konsekvent lagt inn der jeg nå hører til. I starten var jeg skikkelig avvisende mot min nåværende behandler. Jeg gråt og gråt for jeg ville ha han som behandler og ikke henne. Hehe. Nå er jeg veldig knyttet til henne da og hun har hjulpet meg mer enn han, men det er på en annen måte den tilknytningen jeg har til henne da. Den er nok mindre skadelig for meg. Den tar absolutt ikke fokus vekk fra behandling og hun og jeg sitter ikke og snakker om henne og hennes liv slik jeg og han gjorde. 😛

 

Ja det er akkurat det. Hun spurte meg hva hun kunne gjort annerledes da hun så hvor knust jeg ble da hun skulle slutte, da svarte jeg ikke snakket om deg selv. Vi fikk en spesiell kontakt- kjemi. Jeg likte henne som hjelper og som privat person. 

[Glitter]

10 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja det er akkurat det. Hun spurte meg hva hun kunne gjort annerledes da hun så hvor knust jeg ble da hun skulle slutte, da svarte jeg ikke snakket om deg selv. Vi fikk en spesiell kontakt- kjemi. Jeg likte henne som hjelper og som privat person. 

Det er en fin linje dette med å være profesjonell og privat. Jeg har jo gjennom årene pratet litt vanlig samtale med behandleren min feks når vi har tatt taxi sammen eller gått til møter, men stort sett vet jeg veldig lite om henne. Og det tror jeg er bra. Jeg gruer meg til den dagen hun ikke skal være min støtteperson lenger, men hun sier at den dagen vil det jo forhåpentligvis være fordi jeg selv føler at jeg ikke trenger henne lenger. Haha tenker nå jeg. De jeg knytter meg til de skal være direkte troll mot meg for at jeg ikke vil ha de i livet lenger. 😂 Det er bare sånn jeg er. Jeg knytter meg veldig.

Endret 24. juni 2020 av Glitter

[stjernestøv]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Det er en fin linje dette med å være profesjonell og privat. Jeg har jo gjennom årene pratet litt vanlig samtale med behandleren min feks når vi har tatt taxi sammen eller gått til møter, men stort sett vet jeg veldig lite om henne. Og det tror jeg er bra. Jeg gruer meg til den dagen hun ikke skal være min støtteperson lenger, men hun sier at den dagen vil det jo forhåpentligvis være fordi jeg selv føler at jeg ikke trenger henne lenger. Haha tenker nå jeg. De jeg knytter meg til de skal være direkte troll mot meg for at jeg ikke vil ha de i livet lenger. 😂

Ok. Ja noe vet jeg jo om de som støtter meg i dag og, men det er svært lite. Og det er jeg glad for, jeg blir ofte veldig glad i snille mennesker Men tror nok ikke det blir som det var med den psykologen igjen, det var ren besettelse fra min side. Ikke noe godt og sunt. 

[Glitter]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Ok. Ja noe vet jeg jo om de som støtter meg i dag og, men det er svært lite. Og det er jeg glad for, jeg blir ofte veldig glad i snille mennesker Men tror nok ikke det blir som det var med den psykologen igjen, det var ren besettelse fra min side. Ikke noe godt og sunt. 

Nei samme var det for meg. Ikke bra.