Gråter bare

[Glitter]

I kveld så gråter jeg bare. Ser til og med på "how I met your mother" som er bare...Wait for it...legendary! (haha)

Snakket med mamma på tlf og hun har siden før helgen lurt på om jeg var på kjøret igjen fordi jeg har vært så unnvikende i forhold til å snakke med henne. Jeg er ikke på kjøret, men har isolert meg. Ikke at jeg har hatt noen å finne noe på med. Vi snakket om det jeg står i, hun sier at når alt er over kanskje jeg rett og slett trenger en ny start. Flytte til en ny by. Selv om det vil innebære å kun se barna mine i ferier og slikt. Men barna mine er det ENESTE som holder meg fra å gi faen og gi etter for rusen. For jeg føler at det er ingen måte å komme seg på beina igjen. Og jeg har vært veldig nær å ruse meg i det siste. Også sier hun at alt hun håper på er at jeg overlever dette, men saken er at hvis jeg kommer dit at jeg tørr, så overlever jeg det ikke. For jeg vil ikke, men frykten i meg stopper meg. Så jeg ligger her og ser på en morsom serie for å prøve å ikke grave meg ned, men tårene bare triller. Og jeg har ingen å snakke med da behandlingsapparatet er på ferie. Jeg kan snakke litt med mamma, men det hjelper ikke til å ikke klare å være destruktiv. Har vært destruktiv de siste to ukene også. Ikke så ille, men litt. 

Forstår ikke hvordan jeg skal holde ut. Det er ikke små problemer jeg sitter fast i. Det er ødeleggende for hele framtiden min. Leter etter løsninger og muligheter til å klare det, men foreløpig gir det meg bare masse angst, tårer og fortvilelse. Den vivalen jeg hadde som skulle vare i minimum 10 dager, helst tre uker, brukte jeg opp på en uke. Truxalen jeg skal ta max tre av hver kveld har jeg de fleste kvelder tatt 5-6 av. Ikke i går og en dag i forrige uke og resultatet var søvnløs natt hvor jeg gav opp og stod opp 0430...

Jeg har ikke noe spesielt spørsmål eller formål med dette. Bare ventilere. Har ingen andre å ventilere til. Vet ikke hva jeg skal gjøre...

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva slags problemer du står oppe i, og det vil du tydeligvis ikke si heller, men jeg håper du har noen du kan støtte deg til som du kan snakke med om problemene. Kanskje snakker du om dette med de som vanligvis er ditt hjelpeapparat? Synd at du ikke får noen oppfølging i sommer, det burde du ha fått. Pass på så du ikke tar for mye medisiner, det lønner seg ikke.

Anonymkode: db346...625

[Gjest dolmio]

Jeg skulle ønske jeg kunne bidra med noe.. du gir jo så mye til andre også. Men jeg har masse medfølelse å gi deg da  

Det står stor respekt av at du ikke har ruset deg, vær stolt av deg selv for det.

Jeg skjønte ikke denne setningen, vil du utdype litt eller forklare hva du mener? Skjønner om det er ting du ikke vil eller kan si altså. 

«også sier hun at alt hun håper på er at jeg overlever dette, men saken er at hvis jeg kommer dit at jeg tørr, så overlever jeg det ikke. For jeg vil ikke, men frykten i meg stopper meg.«

 

Endret 30. juli 2020 av dolmio

[Glitter]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hva slags problemer du står oppe i, og det vil du tydeligvis ikke si heller, men jeg håper du har noen du kan støtte deg til som du kan snakke med om problemene. Kanskje snakker du om dette med de som vanligvis er ditt hjelpeapparat? Synd at du ikke får noen oppfølging i sommer, det burde du ha fått. Pass på så du ikke tar for mye medisiner, det lønner seg ikke.

Anonymkode: db346...625

Nei jeg kan ikke si noe om det her. Jeg snakker med de i helsevesenet og mamma, men mamma er jo også så nært det fordi jeg er hennes datter. Trenger liksom å snakke med noen utenfor, som ikke har slike personlige følelser for meg, men som likevel kjenner meg godt. Og det vil si behandler på sykehuset og hun ene av de to jeg har i kommunen, men spesielt hun jeg har på sykehuset. Ja vet jeg ikke bør øke medisinene på egen hånd og slikt. Jeg har ikke gjort det i dag. Har vært våken siden 0430 og likevel har jeg ikke ro i kroppen til å sove. Har lagt meg i sengen nå og da gråter jeg ennå mer. Kroppen vil bare ikke sove av seg selv, men alt jeg vil er jo å sove. Få den pausen. Og hver kveld håper jeg morgendagen skal bli litt lettere, men hittil har de ikke blitt det etter jeg kom hjem fra forrige innleggelse. 

[Glitter]

4 minutter siden, dolmio skrev:

Jeg skulle ønske jeg kunne bidra med noe.. du gir jo så mye til andre også. Men jeg har masse medfølelse å gi deg da  

Det står stor respekt av at du ikke har ruset deg, vær stolt av deg selv for det.

Jeg skjønte ikke denne setningen, vil du utdype litt eller forklare hva du mener? Skjønner om det er ting du ikke vil eller kan si altså. 

«også sier hun at alt hun håper på er at jeg overlever dette, men saken er at hvis jeg kommer dit at jeg tørr, så overlever jeg det ikke. For jeg vil ikke, men frykten i meg stopper meg.«

 

Takk for medfølelse. 

Jeg kan ikke fortelle hva det er jeg står i, men det er slik at jeg vil ikke leve for å stå i det, men jeg klarer på samme tid ikke å avslutte livet. Fikk en støkk i meg i februar da jeg nesten døde. Samtidig er det det jeg vil. Hvis du skjønner. Jeg vil jeg vil, men får det ikke til. Skulle ønske det bare skjedde fredelig og rolig mens jeg sover om natten. 

Endret 30. juli 2020 av Glitter

[Gjest dolmio]

7 minutter siden, Glitter skrev:

Takk for medfølelse. 

Jeg kan ikke fortelle hva det er jeg står i, men det er slik at jeg vil ikke leve for å stå i det, men jeg klarer på samme tid ikke å avslutte livet. Fikk en støkk i meg i februar da jeg nesten døde. Samtidig er det det jeg vil. Hvis du skjønner. Jeg vil jeg vil, men får det ikke til. Skulle ønske det bare skjedde fredelig og rolig mens jeg sover om natten. 

Det er så trist å lese. Føler liksom jeg kjenner deg litt og kjenner jeg ikke vil miste deg.. du virker så snill og god.. Er det ingen muligheter for en eller annen løsning? 

Endret 30. juli 2020 av dolmio

[Glitter]

1 minutt siden, dolmio skrev:

Det er så trist å lese. Føler liksom jeg kjenner deg litt og kjenner jeg ikke vil miste deg.. du virker så snill og god.. Er det ingen muligheter for en eller annen løsning? 

Takk. Det er godt å høre slikt (eller lese), selv om det er på nett. Jeg forsøker å se løsninger, men finner ingen. Og får bare høre at ja dette blir skikkelig tøft, men du vil kunne klare deg osv. Bare masse tomme ord egentlig. Sagt for at jeg ikke skal gi fullstendig opp. Uten å kunne komme med innspill på hvordan jeg skal klare det. 

[XbellaX]

47 minutter siden, Glitter skrev:

I kveld så gråter jeg bare. Ser til og med på "how I met your mother" som er bare...Wait for it...legendary! (haha)

Snakket med mamma på tlf og hun har siden før helgen lurt på om jeg var på kjøret igjen fordi jeg har vært så unnvikende i forhold til å snakke med henne. Jeg er ikke på kjøret, men har isolert meg. Ikke at jeg har hatt noen å finne noe på med. Vi snakket om det jeg står i, hun sier at når alt er over kanskje jeg rett og slett trenger en ny start. Flytte til en ny by. Selv om det vil innebære å kun se barna mine i ferier og slikt. Men barna mine er det ENESTE som holder meg fra å gi faen og gi etter for rusen. For jeg føler at det er ingen måte å komme seg på beina igjen. Og jeg har vært veldig nær å ruse meg i det siste. Også sier hun at alt hun håper på er at jeg overlever dette, men saken er at hvis jeg kommer dit at jeg tørr, så overlever jeg det ikke. For jeg vil ikke, men frykten i meg stopper meg. Så jeg ligger her og ser på en morsom serie for å prøve å ikke grave meg ned, men tårene bare triller. Og jeg har ingen å snakke med da behandlingsapparatet er på ferie. Jeg kan snakke litt med mamma, men det hjelper ikke til å ikke klare å være destruktiv. Har vært destruktiv de siste to ukene også. Ikke så ille, men litt. 

Forstår ikke hvordan jeg skal holde ut. Det er ikke små problemer jeg sitter fast i. Det er ødeleggende for hele framtiden min. Leter etter løsninger og muligheter til å klare det, men foreløpig gir det meg bare masse angst, tårer og fortvilelse. Den vivalen jeg hadde som skulle vare i minimum 10 dager, helst tre uker, brukte jeg opp på en uke. Truxalen jeg skal ta max tre av hver kveld har jeg de fleste kvelder tatt 5-6 av. Ikke i går og en dag i forrige uke og resultatet var søvnløs natt hvor jeg gav opp og stod opp 0430...

Jeg har ikke noe spesielt spørsmål eller formål med dette. Bare ventilere. Har ingen andre å ventilere til. Vet ikke hva jeg skal gjøre...

Jeg har lyst til å normalisere dette litt. Gråten du kjenner på opplever jeg egentlig som sunn og "riktig". Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke at du skal ha det slik som dette, men jeg tror det du gjør nå er å tillate deg selv å ha det ganske grusomt uten å ty til alkohol eller eller selvskading i for stor grad fordi jeg tror at slike strategier kan hemme utviklingen din. Forsøk å se på dette som en fase, fremfor en slags kronisk tilstand av "gørr". Å klare seg, kun i kraft av seg selv og det lille en måtte ha av nettverk, kan være en styrkeprøve. Jeg er overbevist om at du er i stand til å klare det, men at det gjør vondt er jeg ikke i tvil om. 

[Gjest dolmio]

6 minutter siden, Glitter skrev:

Takk. Det er godt å høre slikt (eller lese), selv om det er på nett. Jeg forsøker å se løsninger, men finner ingen. Og får bare høre at ja dette blir skikkelig tøft, men du vil kunne klare deg osv. Bare masse tomme ord egentlig. Sagt for at jeg ikke skal gi fullstendig opp. Uten å kunne komme med innspill på hvordan jeg skal klare det. 

Har du etterspurt råd for hvordan takle det? Når treffer du behandler igjen? 

[AnonymBruker]

Fortiden kan ingen forandre, la fortid være fortid og konsentrer deg om å skape en bedre fremtid.  Selv tenker jeg at ved å tenke på vonde ting som har skjedd så gir jeg fortsatt makt til de som har gjort meg vondt, den beste hevn er et vellykket liv.

Anonymkode: 0cb2b...631

[Glitter]

1 minutt siden, XbellaX skrev:

Jeg har lyst til å normalisere dette litt. Gråten du kjenner på opplever jeg egentlig som sunn og "riktig". Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke at du skal ha det slik som dette, men jeg tror det du gjør nå er å tillate deg selv å ha det ganske grusomt uten å ty til alkohol eller eller selvskading i for stor grad fordi jeg tror at slike strategier kan hemme utviklingen din. Forsøk å se på dette som en fase, fremfor en slags kronisk tilstand av "gørr". Å klare seg, kun i kraft av seg selv og det lille en måtte ha av nettverk, kan være en styrkeprøve. Jeg er overbevist om at du er i stand til å klare det, men at det gjør vondt er jeg ikke i tvil om. 

Jo. Det er vel bedre at jeg omsider har begynt å gråte. Har for det meste vært lammet og kun desperat etter å vike unna. Ikke at jeg frivillig lot meg selv få begynne å gråte. Det bare tok helt over. 

Skulle ønske jeg hadde en trygg kjæreste med sterke armer som kunne ligge og holde rundt meg og romme følelsene mine. Det har jeg aldri hatt. Bare blitt avvist med en kald skulder. Bortsett fra da hunden vår brått døde på en fæl måte, hvor jeg var alene med han i bilen kjørende for harde livet til dyrlegen. 

[Glitter]

3 minutter siden, dolmio skrev:

Har du etterspurt råd for hvordan takle det? Når treffer du behandler igjen? 

Ja, det har jeg, men alle er bare enige om at dette er veldig hardt uten å ha noen råd. 

[Glitter]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fortiden kan ingen forandre, la fortid være fortid og konsentrer deg om å skape en bedre fremtid.  Selv tenker jeg at ved å tenke på vonde ting som har skjedd så gir jeg fortsatt makt til de som har gjort meg vondt, den beste hevn er et vellykket liv.

Anonymkode: 0cb2b...631

Ja hvis det kun var fortid, men dette påvirker hele min framtid. Og det er det jeg sliter med.

[AnonymBruker]

Håper det ikke er noe alvorlig med helsa du, kan nesten virke slik. I så fall må du ikke gi opp. Hør på de som sier at det blir tøft, men at du klarer det.

Anonymkode: db346...625

[frosken]

32 minutter siden, Glitter skrev:

Ja hvis det kun var fortid, men dette påvirker hele min framtid. Og det er det jeg sliter med.

Jeg skjønner at du har det vondt. Allikevel tenker jeg at du er i stand til å gå gjennom det som skal skje om ikke så lang tid. og at livet kommer til å gå videre i etterkant. Leit at ting er som de er, men viktig at du ikke helt mister perspektivet. 

Forøvrig synes jeg det er bra du har kommet deg gjennom den første delen av behandlers ferie, selv om du opplagt også strever veldig. 

Vet ikke om du allerede gjør det, men hvis ikke så kan lydbøker virke avledende. Hvis konsentrasjonen din er dårlig, så er det lurt å velge bøker hvor det ikke gjør så mye om du faller litt ut innimellom. 

Endret 30. juli 2020 av frosken

[RamonaK]

1 time siden, Glitter skrev:

Ja hvis det kun var fortid, men dette påvirker hele min framtid. Og det er det jeg sliter med.

Så trist å høre at du har det så vanskelig. Men jeg må gi deg kudos for serie valget. Godt valg når man er deprimert.

Jeg skjønner at det du står i er fryktelig vanskelig. Men hvis det ligger i framtiden , så er det jo utenfor din kontroll. (Sånn jeg forstår deg ihvertfall) og selvom det er vondt og vanskelig og gir en angst må en nesten ta det hinderet når en kommer dit. 

Jeg synes du er en skikkelig fighter og du må alltid huske på at du er sterk, mye sterkere enn du tror. Du har kommet deg igjennom så mye. ❤️❤️❤️

[Glitter]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Håper det ikke er noe alvorlig med helsa du, kan nesten virke slik. I så fall må du ikke gi opp. Hør på de som sier at det blir tøft, men at du klarer det.

Anonymkode: db346...625

Nei, eller man kan vel si at det er på grunn av helse, men det er ikke helserelatert det som skjer framover, sånn bortsett fra at min psykiske helse vil tåle det veldig dårlig. 

12 timer siden, frosken skrev:

Jeg skjønner at du har det vondt. Allikevel tenker jeg at du er i stand til å gå gjennom det som skal skje om ikke så lang tid. og at livet kommer til å gå videre i etterkant. Leit at ting er som de er, men viktig at du ikke helt mister perspektivet. 

Forøvrig synes jeg det er bra du har kommet deg gjennom den første delen av behandlers ferie, selv om du opplagt også strever veldig. 

Vet ikke om du allerede gjør det, men hvis ikke så kan lydbøker virke avledende. Hvis konsentrasjonen din er dårlig, så er det lurt å velge bøker hvor det ikke gjør så mye om du faller litt ut innimellom. 

Perspektivet er vel at jeg blir å miste omtrent alt jeg har. Så det vet jeg ikke hvordan håndtere. Derav at min mor snakker om å flytte og starte helt på nytt..

Jeg har prøvd å høre på podcast, men faller ut hele tiden. Når jeg går turer eller bare fra A til Å så hører jeg på musikk. 

Ja nå er det 2,5 uke til de er tilbake. Så er ca halvveis i ferietiden, men føler vel jeg begynner å nå bristepunktet. 

11 timer siden, RamonaK skrev:

Så trist å høre at du har det så vanskelig. Men jeg må gi deg kudos for serie valget. Godt valg når man er deprimert.

Jeg skjønner at det du står i er fryktelig vanskelig. Men hvis det ligger i framtiden , så er det jo utenfor din kontroll. (Sånn jeg forstår deg ihvertfall) og selvom det er vondt og vanskelig og gir en angst må en nesten ta det hinderet når en kommer dit. 

Jeg synes du er en skikkelig fighter og du må alltid huske på at du er sterk, mye sterkere enn du tror. Du har kommet deg igjennom så mye. ❤️❤️❤️

Det er mye som er ute av min kontroll ja, og både jeg og familien min føler oss maktesløse. De står jo på sidelinjen og ser på at livet mitt faller i grus. 

Takk. Ja, har jo kommet gjennom mye, men mye av grunnen til at jeg har slitt sånn med å komme meg på beina de siste årene er frykten for dette, også ble det en realitet, og ikke det jeg håpte på. 

 

Fikk endelig en natt med litt bedre søvn. Sov helt til kl 11. I dag blir det en hard treningsøkt etter en uke uten trening. 

[stjernestøv]

Fikk du sove i natt da? Søvn er jo så viktig. Håper du holder ut til behandlingsapparatet er tilbake, det er synd du ikke har noen du kan ringe til. 

[Glitter]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Fikk du sove i natt da? Søvn er jo så viktig. Håper du holder ut til behandlingsapparatet er tilbake, det er synd du ikke har noen du kan ringe til. 

Ja fikk sove litt bedre siden jeg hadde vært oppe siden 0430. Men hvis det fortsetter som de siste par ukene så blir det verre i kveld igjen. 

[XbellaX]

22 timer siden, Glitter skrev:

Jo. Det er vel bedre at jeg omsider har begynt å gråte. Har for det meste vært lammet og kun desperat etter å vike unna. Ikke at jeg frivillig lot meg selv få begynne å gråte. Det bare tok helt over. 

Skulle ønske jeg hadde en trygg kjæreste med sterke armer som kunne ligge og holde rundt meg og romme følelsene mine. Det har jeg aldri hatt. Bare blitt avvist med en kald skulder. Bortsett fra da hunden vår brått døde på en fæl måte, hvor jeg var alene med han i bilen kjørende for harde livet til dyrlegen. 

Jeg vil mye heller at du bytter ut den "tenkte" kjæresten med det å gi deg selv omsorg. Det kommer du mye lenger med.