Recurrent brief depression

[AnonymBruker]

Er det en del av bipolar-spekteret? 

Anonymkode: ba93a...942

[ISW]

Noen mener vel at alle tilbakevendende depresjoner er det. Jeg mener å huske at i alle fall Kvakkestad / Psykia har sagt det. Virker som det er litt delte meninger, men mange med tilbakevendende depresjoner har nytte av stemningsstabiliserende medisiner. 
 

https://tidsskriftet.no/2001/05/klinikk-og-forskning/lamotrigin-i-behandling-av-psykiatriske-lidelser

Endret 4. august 2020 av ISW

[AnonymBruker]

2 timer siden, ISW skrev:

Noen mener vel at alle tilbakevendende depresjoner er det. Jeg mener å huske at i alle fall Kvakkestad / Psykia har sagt det. Virker som det er litt delte meninger, men mange med tilbakevendende depresjoner har nytte av stemningsstabiliserende medisiner. 
 

https://tidsskriftet.no/2001/05/klinikk-og-forskning/lamotrigin-i-behandling-av-psykiatriske-lidelser

Har ikke lest det du linket til, men jeg lurer noen ganger på om jeg lider av dette mer enn bipolar type 1. Jeg har det i alle fall sånn innimellom (slik som ved BRD), og det går vel ikke an å ha begge deler? Men kanskje er det jeg opplever i blant da en blandet episode heller. Som regel er det jo en blanding av depresjon samtidig med oppstemthet, men av og til kan jeg ha tung depresjon en dag eller to for så å enten bli normal igjen, eller å få noen dager oppe.  (PS! Du vet hvem jeg er 😅)

Anonymkode: ba93a...942

[kupton]

Hvis du noen gang har hatt en mani, har du BP1

[AnonymBruker]

38 minutter siden, kupton skrev:

Hvis du noen gang har hatt en mani, har du BP1

Har hatt to bekreftede manier, og flere hypomanier og blandede episoder (med varighet i uker, måneder..) i tillegg til depressivitet i kortere eller lengre perioder.

Det er når jeg opplever intense og voldsomme depressive anfall av kort varighet at jeg har tenkt om det skyldes RBD. Men da er det vel bipolaren da. Jeg kan også oppleve intense og voldsomme oppturer av kort varighet også.

 Så sykt, vet du.. MEN, dette er viktig for meg å få understreket: Jeg føler meg ikke spesielt syk, og jeg vil helst tro at jeg ikke er det! Jeg vil være som alle andre og ønsker å fortrenge realiteten. Jeg vil ikke identifisere meg med noe så jævlig, for jeg vil ikke ha det! Med fornuften/sett utenfra forstår jeg at det er sykt å ha det sånn som beskrevet over, men jeg nekter for at det gjelder meg. Jeg vet diagnosene mine og symptomene mine, men likevel gjelder det ikke meg. 

Jeg har lest at noen mener at flere av brukerne her inne konkurrerer om å ha det verst mulig og om å være sykest. Vet ikke hva som stemmer, men hos meg er det gjerne helt motsatt. Jeg ønsker nemlig ikke å være syk, og jeg ser ikke på meg selv som syk heller. Ergo så er jeg ikke syk! Behandler nevnte på logisk brist en gang, men det er fordi jeg ikke greier å forklare meg godt nok rundt det sånn at folk forstår hva jeg mener. 🙂

 

Anonymkode: ba93a...942

[kupton]

En av verdens fremste bipolarforskere sa på en kongress at det vanligvis tar 4-6 episoder før personer med BP1 tar inn over seg at de har en sykdom og tar konsekvensen av det når det gjelder behandling.

[AnonymBruker]

På 4.8.2020 den 16.45, kupton skrev:

En av verdens fremste bipolarforskere sa på en kongress at det vanligvis tar 4-6 episoder før personer med BP1 tar inn over seg at de har en sykdom og tar konsekvensen av det når det gjelder behandling.

Det må nok være alvorlige episoder det da. Jeg har jo hatt flere episoder, men antakeligvis ikke alvorlige nok. 

Vil gjerne prøve å forklare litt mer om hva jeg mente med å benekte diagnose. Det er nemlig ikke sikkert at det er noe mer mystisk enn at jeg i gode perioder (stabile/euthyme, og hypomane) føler meg frisk, og derfor ikke ofrer diagnosen en tanke. Det kan imidlertid gå så langt at jeg tror at jeg ikke har noen sykdom, og jeg kan da bli uvillig til å ta medisiner mot en sykdom jeg mener at jeg ikke har. (Noe som har pleid å skjære seg..)

Når jeg er dårlig (depressiv) er det lettere å skjønne og ta innover seg at jeg er syk/har en sykdom, og da tar jeg villig medisiner.  

Vet du/andre hva slikt kan skyldes? Er det en realitetsbrist, og hva skyldes det? 

I ustabil fase er jeg "både og, men verken eller", og kan få umodne trekk som trass, sinne, likegyldighet som igjen kan føre til destruktivitet. 

Neimen ikke lett med en sånn diagnose! Jeg hater den, og ønsker den og alle vonde og vanskelige diagnoser som folk måtte ha, så dypt og langt inn i helvete som de bare kan komme! Og der håper jeg at de brenner opp og blir borte, sånn at vi alle kan få fred og få være friske alle mann!

 

Anonymkode: ba93a...942

[AnonymBruker]

På 4.8.2020 den 16.45, kupton skrev:

En av verdens fremste bipolarforskere sa på en kongress at det vanligvis tar 4-6 episoder før personer med BP1 tar inn over seg at de har en sykdom og tar konsekvensen av det når det gjelder behandling.

 

På 5.8.2020 den 17.45, AnonymBruker skrev:

Det må nok være alvorlige episoder det da. Jeg har jo hatt flere episoder, men antakeligvis ikke alvorlige nok.

Bare en kommentar:

De to maniene jeg har hatt går vel under betegnelsen alvorlig. Jeg har vel også hatt et par alvorlige depresjoner. I tillegg har jeg hatt en langvarig tilstand av blandet med varierende styrkegrad, så alt i alt blir det vel 4-6 alvorlige episoder. 

Og grunnen til at jeg vil ta tråden opp igjen (i dobbel forstand), er at jeg jo faktisk tok ansvar. Jeg fikk nemlig i stand en ordning med hjemmesykepleien om å få levert medisinene hjem til meg hver dag, og den stabile medisineringen jeg nå har hatt over lengre tid, har gjort meg mer stabil. Jeg har færre og mildere episoder, og de er av kortere varighet. Jeg har også lange euthyme perioder. Så ja, jeg tok jo ansvar, tenker jeg nå.

Anonymkode: ba93a...942

[AnonymBruker]

Rettelse: Grunnen til at jeg vil ta tråden opp igjen er for å fortelle at jeg jo faktisk tok ansvar.

Anonymkode: ba93a...942

[Psykia AS]

På 4.8.2020 den 10.11, ISW skrev:

Noen mener vel at alle tilbakevendende depresjoner er det. Jeg mener å huske at i alle fall Kvakkestad / Psykia har sagt det. Virker som det er litt delte meninger, men mange med tilbakevendende depresjoner har nytte av stemningsstabiliserende medisiner. 
 

https://tidsskriftet.no/2001/05/klinikk-og-forskning/lamotrigin-i-behandling-av-psykiatriske-lidelser

Det er flere forhold man må se på i forhold til å definere en depresjon i det bipolare spekter, noe av det man ser etter er:

1. Er det bipolar lidelse hos nær slektning ?

2. Har det ikke vært respons på annen behandling, feks SSRI ?

3. Har det vært hypomani pga bruk av antidepressiva ?

4. Foreligger det en lettere sinnsstemning på kvelden enn tidligere på dagen?

5. Er det i historien også tilbakevendende symptomer på OCD i de depressive periodene, og lite/ ingen OCD i nøytrale faser?

6. Foreligger det et uttalt behov for å sove, men allikevel føler man seg ikke uthvilt ?

7. Migrene hos kvinner

Har man mye av dette er det ingen tvil. Har man lite av det over og har et mønster hvor depresjoner (NB minst 14 dagers varighet)  kommer uten at man kan se noen utløsende årsaker, og at annen behandling ikke har fungert bør dette utløse et forsøk med bruk av stemningsstabiliserende  legemiddel.

Hurtigere svingninger  med mindre enn 14 dagers varighet av depresjon må det mer grundig vurderes om det foreligger feks cyclotymi, hjerneorganiske årsaker (EEG bør tas), ADHD, personlighetsforstyrrelser.
Det er også viktig å ha i bakhodet at flere tilstander kan forekomme samtidig  og dermed vanskeliggjør diagnostikken. Men selv i slike tilfeller bør det gjøres et forsøk med stemningsstabiliserende først da man vanligvis får en del effekt og det etterpå blir lettere å skille ut evt andre tilstander som påvirker symptombilde.