Gjør livet alltid noe for at vi ikke skal leve «perfekt» /være fornøyd?

[UtakknemligDiva]

Jeg har litt tanker rundt dette nå. Jeg lurer på om når jeg klarer å lure vekk aspergersen eller få det livet jet vil, og få vekk tvangstankene så kommer jeg til å få en fysisk sykdom.... 

[Eva Sofie]

48 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg har litt tanker rundt dette nå. Jeg lurer på om når jeg klarer å lure vekk aspergersen eller få det livet jet vil, og få vekk tvangstankene så kommer jeg til å få en fysisk sykdom.... 

Er ikke det å ta sorgene litt vel på forskudd? Gjør det beste ut av situasjonen. Da kan du være fornøyd med innsatsen.

PS: Leste i en annen tråd, tror det var dagboken din, at du hele tiden fikk tilbakemeldinger om å være annerledes, gjøre ting annerledes osv. særlig av din familie. Jeg er i en lignende situasjon, og kjemper med å frigjøre meg fra min families negative bemerkninger, men må du høre på din mor? Du er et voksent menneske som nærmer deg 30 år. Du kan selv ta stilling til om du vil høre på din mors meninger og følge hennes råd og ikke. Lettere sagt enn gjort - jeg vet - for foreldre kan ha en stygg makt over  oss barn. Og i mange tilfeller brukes den makten feil.

[UtakknemligDiva]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

Er ikke det å ta sorgene litt vel på forskudd? Gjør det beste ut av situasjonen. Da kan du være fornøyd med innsatsen.

PS: Leste i en annen tråd, tror det var dagboken din, at du hele tiden fikk tilbakemeldinger om å være annerledes, gjøre ting annerledes osv. særlig av din familie. Jeg er i en lignende situasjon, og kjemper med å frigjøre meg fra min families negative bemerkninger, men må du høre på din mor? Du er et voksent menneske som nærmer deg 30 år. Du kan selv ta stilling til om du vil høre på din mors meninger og følge hennes råd og ikke. Lettere sagt enn gjort - jeg vet - for foreldre kan ha en stygg makt over  oss barn. Og i mange tilfeller brukes den makten feil.

Jo. Hva gjør du som din familie ikke vil? Jeg tror det er naturens skyld at det er slik. Ikke min, din eller foreldres. Mange arter i dyreverdenen eier ikke morsinstinkt. 
 

Noen mennesker er også veldig slik. Noen vil ha barna ut av huset når de er 18. Noen holder igjen veldig. Der har vi min mor. 
Har bare resultert i at jeg tåler mye mindre av moren min.. at hun dreper gleden min ofte. Ikke at hun mener det, men vi ser for forskjellig på ting. 
 

Hun sier hun har lært at hun kanskje skal bry seg litt mindre. Men hver bidige gang ting faktisk kan skje, at jrg er i ferd med å gjøre foran å bare si så får hun dette slitne draget i ansiktet så jeg ser hun er nedstemt. Synes det er veldig ego

[Eva Sofie]

12 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Jo. Hva gjør du som din familie ikke vil? Jeg tror det er naturens skyld at det er slik. Ikke min, din eller foreldres. Mange arter i dyreverdenen eier ikke morsinstinkt. 
 

Noen mennesker er også veldig slik. Noen vil ha barna ut av huset når de er 18. Noen holder igjen veldig. Der har vi min mor. 
Har bare resultert i at jeg tåler mye mindre av moren min.. at hun dreper gleden min ofte. Ikke at hun mener det, men vi ser for forskjellig på ting. 
 

Hun sier hun har lært at hun kanskje skal bry seg litt mindre. Men hver bidige gang ting faktisk kan skje, at jrg er i ferd med å gjøre foran å bare si så får hun dette slitne draget i ansiktet så jeg ser hun er nedstemt. Synes det er veldig ego

Hva jeg gjør? Nei, jeg har tilsynelatende frihet til å gjøre hva jeg vil sier de, men i praksis kommer det til noe annet når jeg får negative bemerkninger på mine valg om alt fra hvordan jeg har det i leiligheten, hvordan jeg velger å gjøre ting, hva jeg velger å gjøre av innkjøp, klesstil, hårfrisyre, bemerkninger på kropp, utseende og vekt m.m. og listen er nesten uendelig opp igjennom snart 40 år. Jeg kan få høre at "det er ditt liv" og min mor tar seg noen drøye friheter til å si hva hun synes er passende med meg og mine valg på en måte som absolutt ikke er pen. Når jeg brister i gråt etter en telefonsamtale eller det ender til slutt med et selvmordsforsøk ca. 6 uker etter at de har besøkt meg en uke, er det bedre for meg å minimere kontakten, noe jeg får støtte på både fra psykolog og samboer. Det var psykolog som først foreslo å redusere kontakten. Ansvaret for selvmordsforsøket påtar jeg meg fullt og helt selv, men årsaken til at det gikk så galt, er mine foreldre sterkt involvert i.

Jeg leste en interessant artikkel ang. det med foreldre som ikke klarer å løsrive seg fra barna sine og la de leve sine egne liv - og nei, det er aldri barnas skyld eller ansvar for at foreldre ivrer for å hjelpe! I så fall er det fordi foreldrene selv har bidratt til å skape en hjelpeløshet hos sitt eget barn. Jeg leste en artikkel om dette en gang, på Sinnetshelse.no, som heter "Når barn brukes til å fylle foreldres behov" (PDF-fil). Psykiater Jarl Jørstad forsøker å beskrive en sunn familie slik: "For det første at familiemedlemmene bryr seg om hverandre og interesserer seg for hverandres liv, samtidig som de respekterer hver enkelts grenser, egenart og forskjellige oppfatninger. En familie skal ha rom for alle slags følelser - glede, tristhet, hengivenhet, ømhet og kjærlighet. Men også for uenighet, sinne og konfrontasjoner som renser luften. Familiemedlemmene bør også kunne snakke åpent om problemer og vanskeligheter uten å feie dem under teppet. Og sist, men ikke minst: I den sunne familien møter familiemedlemmene hverandre og mennesker utenfor familien med tillit." Utover hans øvrige påstander, er jeg litt usikker. De settes vel litt på spissen og jeg tenker at artikkelen kan gi en del foreldre noe dårlig samvittighet, og derfor trekker jeg istedenfor frem det avsnittet jeg gjør. Men det at enkelte foreldre bruker sine egne barn for å dekke egne udekkede behov som ikke ble oppfylt i barndommen som en ubevist handling, tror jeg kan stemme. Det er da imidlertid viktig å ha i hodet at disse foreldrene gjør det i de aller færreste tilfeller av vond vilje, men som et forsøk på å mestre egne problemer i sitt eget liv. Igjen som kommer opp med jevne mellomrom her på DOL, det er en del mennesker som ikke burde hatt barn, men de finnes like ofte hos såkalte friske personer som hos psykisk syke. Det tenker jeg er svært viktig å ha med seg i en slik diskusjon.
(Det ser for øvrig ut at Sinnetshelse.no er blitt lagt ned/forsvunnet fra nettet av en eller annen grunn som er ukjent for meg. Synd. Jeg synes de hadde en del gode artikler, men hadde vært interessant å vite hvorfor - om det var andre grunner enn økonomiske årsaker til at de nå har forsvunnet under den virtuelle verdens overflate... Derfor måtte jeg henvise til artikkelen i en PDF-fil fordi jeg tilfeldigvis hadde artikkelen lokalt på PC-en og kunne søke den opp  Jeg er en samler på interessante lesestoff fordi jeg av erfaring vet at det plutselig er borte fra nettet..

[Gondor]

Vi har alle utfordringer i livet. Jeg har utfordringer med jevne mellomrom, mens andre er mer uheldig og får så og si aldri fred. Jeg har hatt dårlig forhold til mine foreldre jeg og, men etter hvert som man blir eldre velger man å tilgi i stede for å konfrontere. Alle foreldre gjør feil. Noen mer graverende enn andre. Er forholdet veldig dårlig er det vel en god ide å skape avstand? 

Ellers har jeg som leveregel å gjøre mine gleder små. Vi som er syke, og det er mange, blir jo så inderlig glad når vi kommer i en god periode. Bare det å stå opp tidlig om morgenen blir en suksess! Å våkne lys til sinns blir en drøm som går i oppfyllelse. 

Lev og la leve sier nå jeg.

[UtakknemligDiva]

Akkurat nå, Gondor skrev:

Vi har alle utfordringer i livet. Jeg har utfordringer med jevne mellomrom, mens andre er mer uheldig og får så og si aldri fred. Jeg har hatt dårlig forhold til mine foreldre jeg og, men etter hvert som man blir eldre velger man å tilgi i stede for å konfrontere. Alle foreldre gjør feil. Noen mer graverende enn andre. Er forholdet veldig dårlig er det vel en god ide å skape avstand? 

Ellers har jeg som leveregel å gjøre mine gleder små. Vi som er syke, og det er mange, blir jo så inderlig glad når vi kommer i en god periode. Bare det å stå opp tidlig om morgenen blir en suksess! Å våkne lys til sinns blir en drøm som går i oppfyllelse. 

Lev og la leve sier nå jeg.

Enig. Men hvordan vet vi om vi er syke dersom det er mye i hodet? Jeg kan velge å tenke at jeg er frisk. Men jeg har mange påtrengende tanker. Nå driver jeg kognitiv terapi. Men det er jo ikke gjort på dagen. 
Jeg vil liksom bare bevise for meg at det er mulig å oppnå det man vil selv om man har Asperger. Men det er altid noen på forum eller andre steder som bare MÅ si at Asperger er en ekstra utfordring og at jeg nok må senke kravene/forventningene. Kjedelig klisje, men virker som folk elsker klisjeer. Folk flest isåfall. Og så bli det litt til at man fortjener sine nedturer og slik når man gjør som man selv vil og ikke hører på de kjedelige... 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Gondor skrev:

Ellers har jeg som leveregel å gjøre mine gleder små.

?

Anonymkode: ddaa7...605

[Gondor]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

?

Anonymkode: ddaa7...605

Betyr at jeg ikke krever så mye av livet

[UtakknemligDiva]

Akkurat nå, Gondor skrev:

Betyr at jeg ikke krever så mye av livet

Ja vel. Men hva er å kreve mye? Liksom.... fint at du ikke krever mye da 🤔 jeg vet ikke hva jeg krever. Noen har sagt at jeg krever for mye, andre har hintet om at jeg krever stusselig lite

[Gondor]

4 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Ja vel. Men hva er å kreve mye? Liksom.... fint at du ikke krever mye da 🤔 jeg vet ikke hva jeg krever. Noen har sagt at jeg krever for mye, andre har hintet om at jeg krever stusselig lite

Blås i hva andre mener og sier. Vi lever alle i vårt eget lille univers og må definere selv. Jeg har ikke satt opp en liste over hva jeg krever og ikke krever. Jeg bare vet at jeg blir glad for lite. Men så må det også sies at når jeg er inne i en dårlig periode, ser jeg ikke lyst på noe. Kanskje fordi jeg har vært så mye dårlig at jeg setter så uendelig pris på de lyse dagene og de små tingene.